Bøker

Bokomtale: Norge vårt Norge

Norge vårt Norge av Kaj Skagen er gitt ut på Dreyers forlag i 2018, og har fått undertittelen Et lands biografi. Aller først må jeg ærlig innrømme at jeg ikke har lest noen av Skagens tidligere bøker.

Norge, vårt norge_riss.inddOmslaget på Skagens bok er et nærbilde av en trestubb sett fra oven, med årringene som et tydelig motiv. Før en begynner å lese boken kan omslaget virke noe litt rart, men etter å ha lest ferdig boken forstår jeg trestubben og årringene som et symbol på landet, eller nasjonen om en vil, som har vokst frem, lag for lag.

Samtidig, for at vi skal kunne se årringene må treet skjæres ned, drepes så å si. Det som da gjøres synlig og vises frem, er noe som har vært. Dette symbolet følger inn i bokens innhold også.

Skagen har skrevet en bok som kan sies å være en idéhistorisk biografi. En undersøkelse eller blottleggelse av de tanker og ideer som har formet Norge og norske tenkemåter fra filosofen Henrik Steffens i slutten av 1700-tallet til vår tid. Det er interessant, og til tider også utfordrende lesing.

Skagen inntar perspektiver på vår idéhistoriske utvikling som bryter med det som har vært og er gjeldende historiefortelling.

Han viser hvordan ulike tenkere og intellektuelle gjennom tidene har inntatt og formidlet perspektiver som et ledd i en nærmest aktivistisk målsetting om å endre samfunnet etter eget bilde, noen ganger også ved å bevisst eller ubevisst utelate hele eller deler av sannheten/virkeligheten. Så kan en jo diskutere hva som er sant, eller virkelig. Og man kan diskutere om det finnes et perspektiv på å forstå og forandre verden uten et ideologisk fundament.

Det første (å forstå) er kanskje mulig, men det siste (å forandre) er i beste fall vanskelig. Men uansett hvor en skulle lande til slutt, synes jeg Norge vårt Norge er givende lesing, da den utfordrer leseren på de tenkemåtene vi kanskje tar for gitt. Og det er fint å bli utfordret i våre tenkemåter i ny og ne.

Skagen

Kaj Skagen. Foto: Dreyers forlag

Tradisjonelt har historiefortellingen og formidlingen fokusert på at de nye tankestrømmene fra opplysningstid til i dag har vært en utvikling bort fra religionen (les: kristendommen) og dens dogmer, og inn i modernitet, fornuft og individualitet. Men Skagen skildrer den samme utviklingen som en reise mot dekonstruksjonen av det nasjonale (det norske) og det europeiske kulturfellesskapet som har bygget på kristen etikk og moral.

Men jeg leser ham ikke i en retning av at han vil tilbake til de religiøse dogmene eller pietismen. Noen ganger underveis i boken er det vanskelig å si hva forfatteren selv mener eller hvor hans sympatier ligger. Andre ganger er det ganske tydelig.

Denne utviklingen, hvor det nasjonale og felleseuropeiske dekonstrueres, kulminerer slik jeg forstår Skagen, på 1960- og 70-tallet med Jens Bjørneboe og Georg Johannesen da disse gir uttrykk for et hat mot sitt eget slag, altså hvit europeisk mann.

Delvis også Dag Solstad, for Skagen har et og annet spyd i siden på kommunistene i AKP(m-l). 68’erne setter nådestøtet, og fra da inngår «vi» i en global klasse eller stand, og de nasjonale kulturer ikke lenger finnes, ideologisk i hvert fall. Det blir, i følge Skagen, også grunnen til at ingen politikere, kulturfolk eller mannen i gata, kan si noe annet enn brunost, vaffel og bunad på spørsmål om hva som er norsk kultur.

Det hjelper på at Skagen skriver godt, vekslende mellom informerende og polemiserende. Jeg skulle ønske at fotnotene var plassert underveis og ikke til slutt, da det kan bli litt styrete å skulle bla frem og tilbake relativt ofte. Men akkurat det siste er kanskje mine personlige preferanser.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.