HANOI – Jeg viser den beksvarte flekken på verdenskartet. Vietnam. En av statene som ligger nederst på pressefrihetslisten til organisasjonen Reportere Uten Grenser. Nummer 175 på oversikten over pressefrihet og informasjonsfrihet i verdens 180 stater.
Visepresident Le Quoc Minh og 25 av hans medieledere i Vietnam News Agency følger interessert med, men kommenterer ikke verdensbildet som jeg bretter ut over veggen i møterommet.
I tre stive klokketimer foreleser jeg om pressefrihet, informasjonsfrihet, presseetikk og selvregulering av media – som grunnleggende elementer i et demokrati og en viktig forutsetning for publikums tillit til journalistikk.
Det blir også tid til en orientering om offentlig innsyn i forvaltningen, datastøttet journalistikk og kritisk, undersøkende journalistikk. Men det er nok ikke dette forsamlingen er kommet for å høre. Den er mer opptatt av forretningsmodeller og inntektsstrømmer.
Vietnam er på mange områder den siste Sovjet-staten, men samtidig ekstremt opptatt av kapitalistiske problemstillinger. Det vakre landet rommer mange paradoks: Gapet mellom de rike og vanlige mennesker vokser. Et veldig fokus på luksusgjenstander og statussymboler. Økonomien vokser med 6,5 prosent i året, samtidig som kommunistpartiet styrer befolkningen med jernhånd.
På samme måte regulerer Partiet de journalistiske medienes handlingsrom. I en av verdens tettest befolkede nasjoner hva angår brukere av Facebook. Det eksisterer 64 millioner Facebook-kontoer i Vietnam, hvor folk kan ytre seg om det meste med høy risiko for å bli arrestert.
Observatører i Hanoi forventer at myndighetene vil ta nye regulatoriske grep overfor sosiale medier i løpet av 2018. Regjeringen ønsker samarbeid med internasjonale giganter som Facebook og Google, om å kontrollere innholdet.
For tredje år på rad er vi tilbake i den livlige, vietnamesiske hovedstaden. Sammen med Rolf Dyrnes Svendsen fra Trondheim er jeg mentor for ledergruppene i to av landets store digitale medier, Vietnam Plus og VNExpress. Vi jobber frivillig for et prosjekt i regi av World Association of Newspapers, WAN-IFRA, som er støttet av det norske utenriksdepartementet.
Hensikten er å arbeide for pressefrihet gjennom fokus på kvalitetsjournalistikk og bransjefaglige utfordringer i den digitale transformasjonen. Det handler om utvikling av mobilen som publiseringsverktøy, videoproduksjon og digitale inntektsstrømmer fra annonsører og brukere. Heldigvis har gavmilde ledere i norske mediehus som VG, Polaris og Amedia utstyrt oss rikt med gode presentasjoner. De to vietnamesiske mediene begynner å bli familiære med norsk medieutvikling etter hvert.
I Vietnam går vi under navnene «Mr. Rolf & Mr. Bernt», to reisende i evangelister i digital produktutvikling og fri, uavhengig journalistikk. Det er inspirerende å se at noen av frøene som vi sådde i fjor later til å gro opp gjennom asfalten:
I fjor brukte vi mye tid på å snakke om behovet for brukerbetaling når det gjelder journalistisk innhold. Dette er et vanskelig tema i Vietnam, som verken har sterke tradisjoner for abonnement eller noen lovgivning som beskytter opphavsrett. Temaet står nå høyt oppe på agendaen både i Vietnam Plus og hos VNExpress. Førstnevnte skal om kort tid introdusere en betalingsløsning i markedet for deler av innholdet.
Begge de to mediehusene opplever et sterkt press på økonomien. Facebook har spist store deler av de digitale annonseinntektene som et lett frokostmåltid, her som ellers i verden. Ledelsen skjønner at journalistikken også trenger finansiering direkte fra brukerne. Og så er de på jakt etter nye inntektsstrømmer. Vietnam Plus finansieres delvis av Staten, men er likevel avhengig av inntekter fra markedet for å finansiere virksomheten. VNExpress er privat eid og drives på rene markedsmessige betingelser.
«Mr. Rolf» foreleser om innloggingssystemer, digitale abonnementsmodeller, programmatisk annonsering, branded content og native advertising – innholdsmarkedsføring eller annonsørinnhold som det heter på norsk. På mitt språk «annonser i journalistisk forkledning». Om teknologisk utvikling. Roboter som skriver, kunstig intelligens og stemmestyrte medier.
Jeg snakker mer om hvordan bruken av sosiale medier påvirker tilliten til journalistikk. Om hvordan spredningen falske nyheter kan true demokratiske prosesser. Dette er tema som engasjerer også vietnamesiske medieledere. Den farlige sammenblandingen av rykter, meninger, propaganda, sladder og falske nyheter, med fakta og profesjonell journalistikk. En grobunn for fragmentering og polarisering.
Mitt svar på disse utfordringene er økte investeringer i uavhengig og kritisk kvalitetsjournalistikk, presseetikk og åpenhet om journalistisk metode. Tydelige skiller mellom journalistikk og reklame. Mellom meninger og nyhetsrapportering.
Kravet til merking av annonsørinnhold møtes med lett hoderysting i forsamlingen. Dette er ikke vanlig praksis i Vietnam.
– Si meg, ønsker dere å advare leserne mot å lese innholdet i denne artikkelen, spør en av sjefene i VNExpress?
– Nei, vi ønsker å gjenopprette den profesjonelle journalistikkens troverdighet, svarer jeg.
Min presentasjon av content marketing-løsningen for filmen «Kongens Nei» fra VGs Partnerstudio imponerer likevel forsamlingen.
I timen om undersøkende, kritisk journalistikk forteller jeg om den store avsløringen til den unge reporteren Kristoffer Örstadius i svenske Dagens Nyheter. Skandalen omkring outsourcing av IT-tjenester fra den svenske Transportstyrelsen – en skandale som har kostet flere regjeringsmedlemmer jobben.
– Hvis jeg hadde forsøkt meg på noe lignende, så hadde jeg nok heller fjernet meg selv, sier en av redaktørene i VNExpress spøkefullt.
Jeg viser dem også en presentasjon av fjorårets SKUP-vinner, avsløringen av ulovlige tvangsmidler og bruk av sengebelter i psykiatrien. Mulighetene for offentlig innsyn og analyse av store datasett fascinerer. Størst interesse vekker likevel VGs prosjekt omkring sikkerheten på de nesten 17000 broene som avisen undersøkte i fjor.
– Er det virkelig ingen begrensninger for norske journalisters innsyn i forvaltning og offentlige registrere, spør en av redaktørene i Vietnam News Agency når vi er på tomannshånd.
– Jo, blant annet når det gjelder nasjonens sikkerhet og personvern, svarer jeg overfladisk.
Det er tydelig at jeg har vekket noen journalistiske instinkter i tilhørerskaren.
Så gir det noen mening å snakke om mediebransjens utfordringer, digital produktutvikling og journalistikk i en av verdens mørkeste avkroker når det kommer til pressefrihet og demokrati?
Vårt håp er i alle fall at faglig kontakt og dialog, sammen med deling av kunnskap om mediebransjens teknologiske, markedsmessige og journalistiske utfordringer, vil gi et bidrag til positiv utvikling. Kanskje i beskjeden grad, men likevel.
Vår vert, Le Quoc Minh, er usedvanlig godt orientert om medieutviklingen i vestlige demokratier, men ledergruppene hans får ikke ofte tilgang til slike presentasjoner. Minh var tidligere sjefredaktør i nettavisen Vietnam Plus, et underbruk av det nasjonale nyhetsbyrået, som presenterer innholdet sitt på tre språk; vietnamesisk, engelsk og fransk.
Siden sist er Minh forfremmet til stillingen som en av byråets tre visepresidenter, med ansvar
For Vietnam Plus og flere andre nettsteder og publikasjoner. Dermed står han bare et trappetrinn fra landets definitive maktsentrum – partiets sentralkomite hvor alle medlemmer har status som ministre. Her er nemlig presidenten i Vietnam News Agency sikret automatisk medlemskap.
Minh er stolt når han viser oss sitt nye kontor i 2. etasje av det nasjonale nyhetsbyråets bygning sentralt i Hanoi, like ved Hilton Hotel og det flotte operabygget. Etter opprykket har han fått seg tildelt svart limousin og privatsjåfør, som han vennlig deler med oss under besøket.
Paradoksalt nok ledes Vietnam av en tidligere journalist, Nguyen Phu Trong, som er partiets generalsekretær. Men den journalisten som sist våget å kritisere en av hans taler fikk umiddelbart sparken – for brudd på avisens etiske retningslinjer.
I Vietnam er alle landets 17 000 lisensierte journalister forpliktet til å oppgi alle sine kilder. Et internett med mer enn 350 ulike sosiale nettverk overvåkes strengt. Den eneste uavhengige mediekilden, bloggere og cyber-dissidenter, risikerer lange fengselsstraffer. Kritiske journalister ekskluderes fra fagforeningen og partiet.
I fjor ble 20 såkalte borger-journalister arrestert, deportert eller dømt til strenge fengselsstraff på mellom 9 og 14 år, for å ha spredt uavhengig informasjon til publikum. Rettssakene varer aldri mer enn fire timer. Familiene deres rapporterer om tvangsarbeid og manglende helsetilsyn. I følge myndighetene har de «misbrukt sine demokratiske rettigheter». Å ta til orde for flerpartisystem eller ideologisk mangfold anses som kriminelt.
Alle profesjonelle medier i landet må ha lisens for å kunne operere. Informasjonsministeriet og partiets byrå for utdanning og kommunikasjon utøver streng kontroll med landets 185 papiraviser og 195 nettaviser. Medieloven fastslår at alle journalister må ha universitetsutdanning og er forpliktet til å forsvare alle kommunistpartiets synspunkter og aktiviteter.
Sjefredaktørene utnevnes etter godkjenning fra myndighetene, og må møte til ukentlige briefinger hos partiets sentrale kommisjon for utdanning og kommunikasjon. Det samme gjelder sjefredaktørenes stedfortredere.
Regjeringens utenrikspolitikk, religiøse spørsmål og menneskerettigheter står på forbudslisten over saker som mediene ikke kan dekke fritt. Det samme gjelder kommunistpartiets rolle i samfunnet – og ikke minst privatlivet til regjeringsmedlemmer og partitopper.
Kontrolltiltakene overfor vietnamesiske medier er så omfattende at Europa-parlamentet foreløpig nekter å ratifisere en lukrativ frihandelsavtale som regjeringen har fremforhandlet med EU. Organisasjonen «Reportere uten grenser» presser på for å få Frankrike til å ta en lederrolle i kampen for mer pressefrihet i Vietnam.
Det gjenstår å se om lysten på langsiktig økonomisk vekst demper behovet for å hindre utøvelsen av fri journalistikk.
Denne artikkelen ble først publisert på Bernt Olufsens egen blogg, den 31. mars.
