Meninger

Tre dilemmaer for digitaliseringen i utviklingspolitikken

22904900_10155580616155202_4983326096638853015_o

Kim Gabrielli. Foto: UNICEF Norge

UNICEF Norge ønsker den nye strategien for digitaliseringen i utviklingspolitikken velkommen. Strategien er preget av en teknologientusiasme, som vi deler og støtter. Det er imidlertid viktig at vi midt oppe i digitaliseringsfeberen aldri blir naive. Nettet er fortsatt et mørkt sted for mange barn. Barna som kun ser skyggesidene av digitaliseringen.

Både når det gjelder økt tilgang og kvalitet til helse og utdanning i UNICEFs programarbeid så er enkle teknologiske og digitale løsninger en fellesnevner. De er ofte svært effektive når det gjelder å få til konkrete endringer. Men selve teknologien, produktet eller tjenesten alene er ikke nok. Det er helt avgjørende at duppedingsen, appen eller tjenesten følges tett opp og sees i sammenheng med helheten på bakken.

Telenor, myndighetene og UNICEF jobber tett sammen for å fødselsregistrere. En fødselsregistrering er billetten til å få oppfylt rettigheter som helsehjelp og skole og beskyttelse. Er du ikke registrert ved fødselen, så finnes du per definisjon ikke og har derfor ikke krav på noe som helst.

Telenors teknologi alene er ikke langt på nær nok: Uten myndighetenes helsearbeidere, UNICEFs kompetanse og rådgiving, informasjon til foreldre, et sentralt system som tar imot dataen som kommer inn så blir ikke løsningen bærekraftig. Det er viktig å huske på når teknologifeberen tar oss både når det gjelder støtteordninger og samarbeid med næringslivet.

Uten å etablere strategiske partnerskap hvor de ulike komponentene og kompetansen blir tatt på alvor finner vi ikke de riktige samarbeidsformene. Samarbeidet vi har med Telenor i flere land blant annet Myanmar og Pakistan er stjerneeksempler på at det er mulig å samle troppene om å gi barn og unge tilgang til utdanning og helse ved å registrere dem på mobil.

Vi trenger både større mer omfattende digitale systemer når det gjelder data og forvaltningen av bistanden og for å utvikle riktige svar på bakken. Både her hjemme og i andre land, slik digitaliseringsstrategien legger opp til.

For at vi skal kunne finne de riktige løsningene er vi helt avhengig av stadig bedre samarbeid med næringslivet.

Den erkjennelsen er også tydelig i de nye bærekraftsmålene: Skal vi nå dem innen 2030 må alle bidra med sin kjernekompetanse – også næringslivet. Om det er snakk om enkel mobilteknologi eller større og mer omfattende systemer. Den viktigste driveren for sosial utvikling er økonomisk vekst. Det viser tallene oss. Samtidig er økonomisk vekst alene ikke nok. Derfor er UNICEF helt avhengig av et tett samarbeid med våre næringslivspartnere, akkurat som Utenriksdepartementet vil være det framover.

UDs strategi er et godt dokument som tar om de aller fleste av utfordringene og mulighetene vi står over innover seg. Men la meg likevel peke på tre dilemmaer som vi mener at bør løftes i det videre arbeidet med strategiens handlingsplaner og implementering:

1: Hvordan kan vi være sikre på at norske startups eller bedrifter har de riktige løsningene?

UDs strategi ønsker å involvere norske selskaper i utviklingen av produkter og tjenester som skal brukes i lav- og mellominntektsland. De enkle løsningene som u-report som jeg snakket om tidligere er utviklet i Uganda, eller vipps/ m-cash som ble utviklet av Safaricom i Kenya. Derfor sier vi i UNICEF at utviklingslandene utvikler verden.

Et av de viktigste poengene i UNICEFs innovasjonsprinsipper er nettopp å utvikle med brukeren. Det er grunnen til at UNICEF har opprettet vårt eget Innovation Fund som finansierer løsninger som utvikles av lokale bedrifter på bakken i 37 land for å svare på programutfordringer UNICEF møter. Av disse er de aller fleste lav- og mellominntektsland. Det kan være en tanke å koble norske bedrifter sammen med bedriftene som får støtte av fondet, men det gjøres ikke aktivt i dag.

2: Hvordan klarer vi å nå fram til de aller fattigste, de mest marginaliserte?

De som står i fare for å sakke enda lengre akterut når stadig større del av hverdagen blir digitalisert og skjer på mobil og internett. Fortsatt så er afrikansk ungdom de som har minst tilgang til nettet. Rundt 60 prosent av dem er ikke online mot kun fire prosent i

3: Vi må gå de negative sidene ved digitaliseringen etter i sømmene

Digitaliseringen intensiverer risiko som barn opplever: Nye former for å kontakte barn, nye former for overgrep og utnytting, live-streaming av utnyttelse av barn og The Dark Web – det mørke nettet. Dette er ikke et lett område å få oversikt over, men desto viktigere er at vi kan bruke teknologi til å avdekke tilfeller av dette.

På torsdag har UNICEF Norge et arrangement sammen med Telenor Norge under Arendalsuka, hvor vi diskuterer hva man gjør når barn og unge deler nakenbilder på nettet. Problemstillingen er høyst aktuell og kun en liten del av de negative sidene ved digitaliseringen. Vi vil oppfordre UD til å inkludere tydelige tiltak på dette området i handlingsplanen(e) som skal følge strategien.

Digitalisering og teknologi gir oss helt nye muligheter. Vårt samarbeid om fødselsregistrering med Telenor og pakistanske myndigheter viser klare resultater: Under piloten med mobil i regionene Punjab og Sindh så økte fødselsregistreringen fra 30 til 90 prosent i løpet av seks måneder. Det ville aldri vært mulig uten digitale løsninger.

Når de enkleste teknologiske løsninger kan gi oss så viktige resultater, så kan man bare tenke seg hvor store endringer større og mer komplekse systemer kan bidra til.

Samtidig må vi aldri være naive. Teknologiens mørke skygge vil alltid luske rundt i kroker og kriker for dem av oss som jobber med barns ve og vel. Men de digitale løsningene gir oss håp om at det er mulig å nå enda flere barn, bidra til at hvert barn får overleve, vokse opp og utvikle seg til sitt fulle potensial. Det gir oss håp for hvert barn og framtida.

Framtida er digital.

Kim N. Gabrielli er bærekraftsdirektør i UNICEF Norge 

 

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.