Meninger

Libya – hva nå?

Den norske Libya-evalueringen legges frem torsdag. Evalueringen bør gi debatt om kursendring av våre Nato-bidrag.

Bidragene våre internasjonalt forklares ofte som «medlemsavgiften» i Nato-alliansen. Som småstat søker vi innflytelse i alliansepolitikken gjennom vilje til samarbeid, både hjemme og ute. Under den kalde krigen var vi mottakere av bistand for å forsvare eget territorium. Siden tidlig 1990-tall har vi bidratt mer aktivt til alliansen. Dette har primært skjedd gjennom deltakelse i internasjonale operasjoner; i Kosovo, Afghanistan, Irak og sist i Libya.

Mange har reagert på den brå beslutningen som ble tatt i forbindelse med Libya-engasjementet. Libya-utvalgets rapport, som har gransket Norges deltakelse i krigen i Libya i 2011, skal legges fram torsdag 13. september.

Evalueringen vil forhåpentligvis gi svar på hvordan beslutningen ble tatt, og om det skjedde i tråd med gjeldende regler. Kanskje vil den også gi noen tydeligere signaler om kriterier som bør ligge til grunn for norsk krigsdeltakelse. Hvilke målsetninger hadde vi med vår deltakelse i Libya, og deltakelse i internasjonale operasjoner generelt? Hvordan understøtter slik deltakelse vår sikkerhet eller andre interesser Norge har? Hvilke konsekvenser har disse intervensjonene hatt for oss, for Nato og for landene vi har intervenert i?

Formålet med evalueringen er blant annet å se på hvilke lærdommer vi kan trekke ut av dette til fremtidige internasjonale operasjoner. I lys av Afghanistanrapporten og Libya-evalueringen bør vi spørre oss om dette er den riktige måten å betale «medlemsavgiften» vår.

De siste årene har vi mer eller mindre bygd ned landmakten, vi har gjort oss mer avhengige av Nato, og vi har inngått sterkere bilaterale avtaler med både USA og enkelte europeiske land. Samtidig ser vi at stadig flere land er distrahert av utviklingen i egne land og nærområder, dette gjelder ikke minst i USA. Trusselbildene og sikkerhetsutfordringene oppleves også forskjellig innad i alliansen. Sannsynligheten for at vi får et nytt Libya med det første, er derfor også ganske liten.

Omstillingene i Forsvaret de siste 20 årene, i kombinasjon med økt deltakelse i internasjonale operasjoner, har bidratt til at avstanden mellom folk og forsvar har blitt større. Samtidig har det vært en reduksjon i antall utenrikskorrespondenter, noe som gjør objektiv dekning av det som skjer på bakken vanskeligere. Det er gap som skaper grobunn for mange narrativer og øker sårbarheten vår.

Tiden er overmoden for å redefinere hva Norges bidrag skal være framover. Hvordan kan vi tjene våre kollektive sikkerhetsinteresser på måter som også ivaretar norske interesser i møtet med nye globale maktkonstellasjoner og en teknologisk utvikling på høygir? Store deler av sikkerhetspolitikken skjer ikke lenger på bakken, men i krysningsfeltet mellom ulike næringer og sektorer. Vi må sørge for at politikkutformingen og de veivalgene vi tar, er tilstrekkelig jorda. Det krever økt åpenhet fra relevante kunnskaps- og kompetansemiljøer, økt forskningsdeltakelse i det offentlige ordskiftet og tillitsbyggende arbeid mellom sektorer.

Det vil ikke bare bidra til å styrke Natos sikkerhetsgaranti, men vil også i større grad bidra til at offentligheten og folket får en tydeligere forståelse av hvorfor sikkerhet er så viktig. Uten tilstrekkelig forankring av beslutningsprosesser, får vi splittelser i befolkningen. Disse splittelsene kan lett utnyttes av krefter som ikke vil de vestlige demokratiene vel. Derfor er åpenhet av essensiell betydning. Vi må tenke høyere og gi mer plass til kunnskapsbaserte stemmer som er i stand til å tenke mer innovativt rundt sikkerhet. Det er på tide å bringe sikkerhetspolitikken hjem.

Denne kommentaren ble først publisert i Klassekampen, 10.09.18.

Følg debatten om Norges teknologiske bidrag til NATO hos Polyteknisk Forening onsdag 12. september kl. 17:00.

Kategorier:Meninger

Tagged as: , ,

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.