Meninger

Nord-Norge i spenningsfeltet mellom stormaktene

delta

En russisk Delta IV ubåt i internasjonalt farvann i Barentshavet. Foto: Forsvaret

Det maritime høyspenningsfeltet i Barentshavet og Nord-Atlanteren gjør Nord-Norge viktig, sett fra Brussel, Washington og London – og Russland. Det gir betydelige utfordringer for Norges forsvarspolitikk og strategier. Når vi skal ta stilling til, eller nå først debattere norsk og NATO-aktivitet i Nord-Norge med UTSYN-arrangementer i Tromsø (26/9) og Bodø (27/9), så må vi forstå det større spillet som omgir oss.

Her i nord har vi en spesiell situasjon. Det er ikke det folk holder på med i Finnmark og Troms som gir behovet for forsvarsmakt. Det er primært det maritime spillet utenfor kysten som skaper sikkerhetsdynamikken. Det genererer spenning, men mobiliserer også støtte til vår sikkerhet fra NATO. Økt spenning i nord må primært forstås ut fra stormaktenes og NATOs trusselbilder.

Russland er nå kun supermakt i kraft av sine atomvåpen.  Stormaktsspillet og potensielle konflikter mellom de holdes på avskrekkingen fra atomvåpen. Det påvirker vår situasjon i stor grad, fordi mange av disse våpnene – og særlig hovedarsenalet for Russland sin andreslagsevne, de strategiske atomubåtene – befinner seg i Barentshavet. Her beskyttes de i hva som omtales som en «bastion»  bestående av andre ubåter, distribuerte undersjøiske sensornettverk, luftmakt, samt maritime overflatefartøyer. Dette er uten tvil den dimensjonerende sikkerhetspolitiske faktoren i våre områder.

I tillegg har vi de siste årene sett at Russland moderniserer både marinestyrkene og mange andre deler av sin forsvarsmakt, også her i nord. Dette for å sikre «bastionene», men også slik at de kan benytte sjøstyrker der de har interesser, og for å avskrekke og således utfordre NATO til sjøs. Den russiske maritime moderniseringen oppfattes som truende i europeiske hovedsteder og Washington.

I tillegg til de tradisjonelle militære truslene NATO har vært opptatt av, er det nå mer oppmerksomhet om utradisjonelle, «hybride» metoder for å forstyrre forsyningslinjene over Atlanteren, påvirke politisk villighet til å opprettholde sjøtransporten og øke forvirringen i krisetider. Hybride metoder kan omfatte alt fra senkning av skip, skade på olje- og gassplattformer til sjøs, forstyrrelser eller ødeleggelse av kommunikasjonsnoder og kutting av kommunikasjonskabler på havbunnen. Dette i tillegg til oftere omtalte digitale angrep og aktiv bruk av desinformasjon og propaganda, med sikte på å påvirke sivilbefolkningen. Slike hendelser, både i våre samfunn og til havs, vil skape forvirring og utfordringer i det sivile samfunn i Nord-Norge, og svekke forsvarets evne og muligheter for koordinering av styrker.

Det siste tiåret har det vært gradvis økende oppmerksomhet om Russlands gjenoppbygging og nybygging av infrastruktur langs Polhavet. Dette inkluderer et stort antall baser og kapasiteter innen kommunikasjon, overvåkning, søk og redning. Fartøyer og andre transportmidler har også blitt utviklet for Arktis.

Mange har sett denne utviklingen som hovedsaklig positiv. Det er Russland som først og fremst har bygd reell kapasitet til å operere på en trygg måte i de tøffeste delene av Arktis. Men så startet militariseringen av mye av denne infrastrukturen, og mange blir bekymret for en militarisering og et våpenkappløp i Arktis – en region vi ønsker skal være preget av stabilitet.

Fra norsk side bør vi mer selvstendig vurdere hva økt spenning i havområdene nord for oss betyr for vår sikkerhet. Vi bør også selv vurdere hva slags norske styrker vi har behov for, samt hvilken type styrkebidrag fra NATO vi trenger for å styrke norsk sikkerhet. Vi må samtidig være klar over at hensikten med de styrker vi har og utvikler, og de typer og omfang av NATO-styrker vi inviterer inn vil kunne påvirke den reelle trusselen om et potensielt angrep mot Finnmark og baser i Nord-Norge.

Vi må akseptere at NATO og sentrale allierte, som Storbritannia og særlig USA, har legitime bekymringer som må bli tatt hensyn til, da det er de som er målet for de atomstyrkene som har sin base i Barentshavet. Likevel må en norsk tilnærming først og fremst dreie seg om norsk sikkerhet, med nasjonale styrker og egne valg, innenfor rammen av NATO-alliansen. Norsk selvstendig politisk og militærstrategisk tenkning, samt styrket evne – både forsvarsevne og totalforsvar i bredeste mulige betydning – vil være nødvendig for å sikre fremtidig nasjonal handlefrihet og sikkerhet.


Denne kronikken er skrevet av Hedda Langemyr (daglig leder, UTSYN – forum for utenriks og sikkerhet) og Gjert Lage Dyndal (oberst og dosent ved Forsvarshøgskolan i Stockholm). Kronikken stod først på trykk hos Nordnorsk debatt.

Kategorier:Meninger

Tagged as: , ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.