Økonomi

– Har dere glemt finanskrisen allerede?

«Vi må omstille norsk økonomi til noe vi ikke engang vet hva er», skriver Erik Johansen og Tom Staavi i mandagens utgave av Klassekampen. Ti år etter finanskrisen mener Finans Norge at det er på tide med mindre politisk styring og mer risiko.

Omstilling til ny teknologi er bra og finansteknologi trenger god regulering. Men en ny finanskrise er ikke en omstilling Johansen og Staavi er bekymret for: Mindre politisk styring og mer risiko er løsningen de tilbyr oss.

Først, til pensjonspolitikken. Hele resonnementet er basert på en antakelse om at mer risiko gir høyere avkastning. De underkommuniserer at økt risiko gir økt sannsynlighet for tap – også over tid. Å ta en slik risiko forutsetter at pensjonistene, altså de som må ta tapene, har god nok råd til å ta dem. Finans Norge er tydeligvis overbevist om at det store flertallet av framtidige pensjonister har råd til å ta betydelige tap om risikoen slår inn.

Godt betalte pensjonsforvaltere har antakelig råd til dette, men neppe alle. En kan ikke se bort fra at forvalterne også ser gode muligheter for å ta seg ekstra godt betalt for en mer risikobasert forvaltning av pengene så lenge det går bra, men uten å måtte levere sine bonuser tilbake når det i ettertid viste seg at det gikk galt og musikken sluttet å spille.

Dette er kjernen av all politikkutforming i år, ti år etter finanskrisen brøt ut. I stabile tider er det lettere å fronte avregulering.

Pensjoner bør ikke styres ut fra en forutsetning om at pensjonister kan ta store tap. Pensjonister bør så langt som mulig ha en forutsigbar økonomi.

Så, til Johansen og Staavis lite ærbødige omtale av velferdsstaten, som vi kan lese «fortsetter å ese ut». Omtalen av Oljefondet kjenner neppe funksjonærene i Norges Bank eller Finansdepartementet seg igjen i, heller ikke politikerne. «Kriser kan feies bort og valgløfter innfris med noen ekstra milliarder fra oljefondet».
Den norske regjeringen strammet ikke inn pengebruken når finanskrisen traff Europa, men spyttet mer penger inn i økonomien. Slik veide staten opp for en del av de investeringene som ble borte fra privat sektor når det var vanskeligere å finne finansiering. Dette kalles motkonjunktur-politikk. Man sparer når man har mye og bruker sparepengene når man trenger dem. Det er det motsatte av nedsnakking av offentlig forbruk som «valgløfter» (gud forby!).

En god velferdsstat var viktig når oljeprisfallet traff arbeidsfolk på Vestlandet i 2016.

Dette er et viktig poeng for Johansen og Staavis brekkstang for avreguleringen, nemlig kapital til å realisere nye initiativ til produkter og tjenester i Norge. Problemet er nettopp lite offentlige investeringer for å omstille norsk økonomi.

I Frankrike har Emmanuel Macron annonsert en stor offentlig satsing på digital industri- og velferdspolitikk. De neste fem årene skal Frankrike investere 1,5 milliarder i kunstig intelligens for å holde følge med en offentlig finansierte industripolitikken til USA og Kina. Helsesektoren var Macrons «øyeåpner» for hva kunstig intelligens kan gjøre for å bedre forebygging og behandle i helsevesenet.

Dette er en ganske annen versjon enn Staavis og Johansens gammeldagse New Public Management-påstand om at «velferdsstaten eser ut».

Men så skriver Staavi og Johansen to ting vi kan være enige om: For det første må norske banker konkurrerer på like vilkår som utenlandske banker. Samme krav, i samme marked. Utenlandske banker må reguleres like bra i Norge som norske banker. Financial Times skriver at skandinaviske banker var en av de sterkeste pådriverne på å slakke egenkapitalkrav i ny EU-lovgivning. Her er vi tilbake til det store faremomentet, som må styre økonomiske politikken: ikke avreguler finansindustrien fordi vi tror at vi lever i stabile tider.

Staavi og Johansens forslag om å dempe insentivene for å investere i bolig er også et viktig innspill. Deres forslag er å gjøre dette gjennom å fjerne skattefordelene ved bolig.
På samme tid støtter Finans Norge et forslag som kan bli en dramatisk avregulering av banker i Norge, nemlig den såkalte «verdipapiriseringen».

På norsk betyr dette at banker skal få lov til å pakke sammen lån og selge dem videre, for at bankene igjen kan bruke disse lånene som egenkapital. Formålet er at bankene skal ha mer penger å låne ut. Dette vil føre til en enda større økning i norsk boliggjeld, som allerede er på verdenstoppen. Norge er ekstremt utsatt for en ny finanskrise.

Å se på et lånepapir som egenkapital var en utløsende faktor til finanskrisen for ti år siden. Man spredde risiko for den individuelle feilen (banker låner ut for mye penger), men samlet også en masse individuell risiko inn i en større pakke. Så lenge det bare var en og annen som ikke klarte å betjene lånet sitt gikk det bra, men når mye gikk galt samtidig spredde krisen seg ut til alle man hadde fordelt risikoen på.

Det kommer ikke til å bli så ille i Norge, kan man kanskje si. Men å tillate denne praksisen er første steg til en farlig avregulering av finansmarkedene, basert på en erfaring som mange amerikanere og europeere lider under den dag i dag.


Denne kronikken er skrevet av Petter Slaatrem Titland og Martine Kopstad Floeng. Titland er leder i Attac Norge, Floeng er påtroppende leder. Teksten var på trykk i Klassekampen 14. september 2018

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.