Nyheter

Makedonia i skjebnevalg: historie eller fremtid?

42773419_2119010291696018_551870307892199424_n

Aleksander den store på sokkel i sentrum av Skopje. For grekerne er dette tyveri av historien, noe som har hindret makedonsk EU-medlemskap i flere tiår. Foto: John Færseth

[SKOPJE] Søndag gikk makedonerne til valgurnene for å avgjøre om landet skal skifte navn til «Republikken Nord-Makedonia». Mange håper navneskiftet vil åpne for en avtale med EU som igjen vil drive frem tiltak mot den omfattende korrupsjonen.

I dag har rundt to millioner makedonere stemt over spørsmålet «Er du tilhenger av NATO- og EU-medlemskap, og for å akseptere navneavtalen mellom republikken Makedonia og Hellas?».

Frykten er at for få vil delta til å at avstemningen kan gjøres bindende for parlamentet. Samtidig gjør storebror Russland alt de kan for å hindre den lille Balkan-staten i å gå mot vest.

I følge avtalen som ble inngått i juni mellom statsminister Zoran Zaev og hans greske kollega Alexis Tsipras, skal det offisielle navnet på landet fra nå av være «Republikken Nord-Makedonia» mens navnet «makedonsk» fortsatt skal kunne brukes om befolkningen og det slaviske språket de snakker.

– Boikott, svarer drosjesjåføren Dusan kort og kontant på spørsmål om hva han skal stemme.

– De som vil stemme, er folk som ikke elsker Makedonia. Hvor er du fra? Norge? Kan dere ikke bare skifte navn til Nord-Norge? Hva heter du? John? Nord-John er jo et flott navn, kan du ikke bare skifte navn, så får du lov til å bosette deg i USA hvis du har lyst? Men da har du ikke noen foreldre lenger, ingen familie eller historie. Du er ingen ting lenger. Du blir som Madonna, som droppet familienavnet sitt for å bli berømt.

Navnet Makedonia har vært en kilde til konflikt med nabolandet Hellas siden uavhengigheten i 1993. Grekerne ser det som et forsøk på å stjele noe de betrakter som en viktig del av sin egen historie – det antikke kongedømmet som under Aleksander den Store (356-323 f. Kr.) erobret store deler av den daværende verden og gjorde gresk kultur til felleseie i hele Middelhavsområdet.

Makedonia er også navnet på en region i det nordlige Hellas som inkluderer landets nest største by Thessaloniki. Mange grekere har også fryktet at navnet innebærer et krav på denne regionen.

I FN har Makedonia derfor lenge måttet gå under det midlertidige og kronglete navnet «Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia», på engelsk forkortet til FYROM. Dette navnet brukes også av EU, NATO og flere andre internasjonale organisasjoner.

I avtalen som ble inngått i juni forplikter Hellas seg til å ikke motsette seg at Nord-Makedonia blir medlem av internasjonale organisasjoner når navneskiftet er på plass. Hellas har lenge blokkert makedonsk medlemskap både i NATO og EU. Makedonere flest NATO som en viktig garantist i en stadig mer usikker verden. Likevel er det særlig EU som er ettertraktet, både for å få fart på økonomien og fordi prosessen fram mot et eventuelt medlemskap vil bety press utenfra for å gjøre noe med den omfattende korrupsjonen.

Skopje er påfallende lite preget av folkeavstemningen. Plakatene for å få folk til å si ja er små og lite dominerende. En kampanje for å få folk til å boikotte har først og fremst vært synlig på internett, noe som ikke hindre mange i å frykte at mindre enn femti prosent vil delta, slik at den ikke vil være gyldig.

Årene da alt gikk galt

Veien mot avtalen begynte i mai 2015, da det sosialdemokratiske opposisjonspartiet SDSM offentliggjorde at det hadde pågått omfattende avlytting av telefonsamtaler. Avlyttingen hadde pågått i hvert fall siden 2010, og rammet over 20 000 personer inkludert opposisjonspolitikere, diplomater, journalister og forretningsfolk. Samtidig kom det frem at regjeringsmedlemmer hadde planlagt valgfusk og manipulering av domstoler, og til og med forsøkt å dekke over at en ung mann hadde blitt mishandlet til døde av politiet noen år tidligere.

Krisen ble forverret da ti politifolk og åtte medlemmer av en væpnet, albansk gruppe ble drept i en razzia i Kumanovo nær grensen mot Serbia og Kosovo.  Flere i gruppen var tidligere medlemmer av den kosovoalbanske geriljaorganisasjonen UCK. Også i 2001 var det sammenstøt mellom makedonske styrker og albansk gerilja, som endte med en avtale der albanerne som lenge hadde følt seg diskriminert, anerkjente Makedonias integritet mot å få bedre rettigheter.

I stedet for nye sammenstøt førte imidlertid avlyttingsskandalen til at etniske makedonere og albanere som utgjør rundt 20 prosent av befolkningen, tok til gatene sammen for å kreve at regjeringen gikk av.

Statsminister Nikola Gruevski som representerte det nasjonalistiske partiet VMRO-DPMNE har blitt sammenlignet med illiberale ledere som Ungarns Viktor Orban og Tyrkias Recep Tayyip Erdogan. I de ti årene Gruevski styrte ble pressefriheten innskrenket, domstoler og opposisjonelle medier satt under press og korrupsjonen vokste kraftig.

Samtidig iverksatte Gruevski og VMRO-DPMNE et storslått nasjonsbyggingsprosjekt. Dagens makedonere ble gjort til direkte etterkommere av antikkens Makedonia. Aleksander den store ble adoptert som nasjonalhelt side om side med romerske keisere og bulgarske middelalderfyrster. Prosjektet «Skopje 2014» pyntet opp hovedstaden med fontener, statuer og monumenter. Nye praktbygg ble oppført i barokk og klassisisme. Gamle bygninger fra kommunisttida ble gitt nye fasader i samme stil, mens nygamle dobbeltdekkerbusser ble importert fra Kina – alt sammen for å gi byen et mer «europeisk» utseende.

Prosjektet var opprinnelig budsjettert til 80 millioner euro, men har til nå kostet ufattelige 670 millioner. I tillegg kom snusk med tildeling av kontrakter, alt sammen mens sykehus, skoler og barnehager forfalt i et land der en gjennomsnittlig månedslønn er på rundt 3500 kroner og 21 prosent er arbeidsledige. Minst hundre tusen og antagelig mange flere har forlatt landet de siste tolv årene, mange ved å skaffe seg bulgarske pass. Mange studenter tar kurs i vesteuropeiske språk, spesielt tysk, i håp om et bedre liv, noe som representerer en betydelig hjerneflukt.

42834215_660682114333071_8732164418281930752_n

Triumfbue reist som del av «Skopje 2014»-prosjektet. Foto: John Færseth

Ut av isolasjonen

Aleksander den Store, hans far Filip av Makedonia, den bysantinske keiseren Justinian og den albanske nasjonalhelten Georg Skanderbeg er blant dem som har blitt hedret med gigantiske statuer på Makedoniaplassen og langs hovedgatene i Skopje. Alle har i beste fall løs tilknytning til dagens Makedonia. Nonnen Moder Teresa som både har fått et minnesmerke på størrelse med et toetasjes hus, en statue og flere plaketter er riktig nok født i Skopje, men etnisk albaner og dermed strengt tatt ikke del av den stolte makedonske nasjonen prosjektet skal minne om.

Det er ikke lett å finne noen som har tenkt å stemme nei blant statuene på Makedoniaplassen, enten det er Fabio som selger solbriller og gjerne vil ta med seg kona og barna til Tyskland der de har familie, eller Rilind som er student og mener et ja vil gjøre økonomien bedre.

Vera som jobber i «et departement», har også tenkt å stemme ja:

– Hvis vi kan komme ut av isolasjonen, kan vi få investeringer til landet. Kanskje vil folk også begynne å flytte tilbake, sier hun og forteller at i hjembyen hennes er det bare rundt 30 000 stemmeberettigede igjen til tross for at den offisielt har over hundre tusen innbyggere, sier hun

Mange mener imidlertid at folkeavstemningen er risikabel, fordi oppgitthet med alt som heter politikk kan ha fått mange til å holde seg hjemme. Bojan som selger suvenirer er en av dem:

– De bare lover og lover mens ingen ting blir bedre, sier Boban som mener folk bare har fått det verre siden Jugoslavia gikk i oppløsning.

– Folk er lei av politikk, de er opptatt av sine egne liv, av dårlige lønninger eller mangel på jobb, sier Bojan som selv ikke har tenkt å stemme.

Blant verdens mest korrupte land

Et gjennomgående tema for dem som vil stemme ja, er håpet om at komme tilbake på sporet mot EU, om så bare fordi tilpasningsprosessen vil presse myndighetene til å gjøre noe med den omfattende korrupsjonen. Mens Makedonia har ratifisert internasjonale konvensjoner og stort sett har regelverket og institusjonene på plass, er det høyt oppe på listen over verdens mest korrupte land, høyere enn noen av de andre tidligere jugoslaviske republikkene.

Myndighetene har sikret seg positiv mediedekning ved å pøse penger inn vennligsinnede medier i form av offentlig finansierte opplysningskampanjer. Investorer og forretningsfolk må ut med store bestikkelser om de vil være med på offentlig finansierte prosjekter, og dommere har blitt avsatt for å ikke følge myndighetenes ordre. I 2014 oppgav 71 prosent av husholdningene i landet at personlige kontakter var viktige om man ville ha noe gjort i offentlig sektor.

Ngadhnjim Mehmeti fra miljøorganisasjonen Ecoguerilla forsøkte i flere år å gjøre noe med hvordan ferrosilisumverket Jugohrom gjorde Tetovo til en av Europas mest forurensede byer. Verket ble bygd på 50-tallet, og stod for en prosent av Makedonias BNP med tusen ansatte. Likevel ble det stengt i november 2016 etter gjentatte utsettelser på fristen om å installere filtre.

– Verket var det eneste i Europa som produserte ferrosilisium uten filter. Det ville ikke kostet mer enn 12 millioner euro å fikse det, men i stedet bestakk de i flere år de to ledende partiene i den forrige regjeringen for å få utsatt fristen. Til slutt stengte de det en måned før parlamentsvalget, antagelig fordi de håpet at de samme partiene ville fortsette å styre og gi dem en ny utsettelse. Men slik gikk det ikke – de er fortsatt stengt til de går med på å oppfylle kravene.

Mehmeti mener lite har forandret seg med den nye regjeringen.

– De forsøkte å forhandle med oss og lovet at filtrene skulle installeres parallelt dersom verket ble startet opp igjen. Men vi sa nei, vi ville ikke forhandle om folks helse. I sommer fikk vi også et tilbud fra ukjent hold om flere hundre tusen dersom vi holdt munn og lot det starte opp igjen.

42805502_449934388864114_8766403369284665344_n

Forurensing fra Jugohrom-verket gjorde lenge Tetovo til en av Europas mest forurensede byer. Foto: Ecoguerilla / Ngadhnjim Mehmeti

Visestatsministeren har også engasjert seg for å få startet opp igjen verket. Vi fant ut at han eier et firma som selger elektrisitet til fabrikken, selv om han hevder å ha solgt det til et gresk firma. Prisen på ferrosilisium er nå høyere enn på ti år, slik at han vil tjene millioner om det starter opp igjen.

Mehmeti er etnisk albaner i likhet med de fleste i Tetovo, og forteller at dette ble forsøkt brukt av regjeringspartiene for å splitte demonstrantene som i begynnelsen var både makedonere og albanere.

– I makedonske medier spant de det til at vi ville stenge verket for å få makedonerne i landsbyene rundt til å emigrere, altså at vi ville drive etnisk rensing. Overfor albanere påstod de at det russiske firmaet som eide verket forsøkte å forgifte albanerne i Tetovo-området. De forsøkte å polarisere ting for å få færre til å engasjere seg, samtidig som de egentlig var ute etter å tjene penger og hverken brød seg om albanere eller makedonere, sier Mehmeti.

– Et lys i tunnelen

Slagjana Taseva fra Transparency International i Makedonia mener at problemene henger sammen med at landet har vært isolert fra det internasjonale samfunnet, slik at korrupsjonen ble institusjonalisert.

– Vi hadde en regjering i mer enn ti år som ikke gjorde noen som helst form for tiltak mot korrupsjonen. De misbrukte offentlige midler, samtidig som omverdenen ikke gjorde noe for å få dem til å endre på adferden sin. De trengte ikke å tenke på noe annet enn sine egne interesser fordi alle visste at Makedonia ikke ville få bli med i EU så lenge ikke navnet på landet ble endret, samtidig som regjeringen var klare på at de ikke kom til å endre navnet. Dermed var heller ikke det internasjonale samfunnet interessert i Makedonia, og alt spant ut av kontroll.

pressgcb2009

Slagjana Taseva. Foto: Transparency International

Taseva omtaler det som skjedde som «state capture», det vil si en fullstendig systemisk korrupsjon.

– De styrende partiene kontrollerte domstoler, skatteetaten og politiet. Myndighetene er landets største arbeidsgiver, og når en eller to personer i hver eneste familie er ansatt i det offentlige er det bare å be dem om å komme med en liste på tjue personer som lover å stemme på partiet ditt. Det var en form for politisk korrupsjon, en måte å sikre valgseire på, og gjorde andre former for korrupsjon lettere.

Taseva håper at press fra EU kan få dagens regjering som har vært mest opptatt med avtalen med Hellas til å endelig gjøre noe.

– De samme dommerne og anklagerne sitter fortsatt i domstolene til tross for at vi har dokumentert interessekonflikter. Hvis vi kommer i gang med assosiasjonsprosessen, blir det et lys i tunnelen i forhold til å sikre at lover og regler faktisk blir satt ut i livet. Det betyr at det kommer konkrete krav om å gjøre regjeringen mer ansvarlig og gjennomsiktig, de vil måtte svare på spørsmålene vi har stilt hele tiden.

– Russland har tapt på Balkan!

De siste ukene har det dukket opp hundrevis av Facebook- og Twitter-kontoer som oppfordrer til boikott av avstemningen, og som går imot EU- og NATO-medlemskap, i noen tilfeller kombinert med falske nyheter. En sak som gikk viralt, handlet om at amerikanske soldater på øvelse hadde brukt ammunisjon som inneholdt radioaktiv, anriket uran.

42861018_412227052642160_1623011950101266432_n

Twitterkonto som beskylder albanske politikere for å jukse med stemmer. Skjermdump: Twitter.

Mange av disse kontoene har vist seg å være registrert i Russland. Russland anser tradisjonelt Balkanlandene som sin interessesfære, og er negative til makedonsk medlemskap i EU og spesielt NATO. Det russiske utenriksdepartementet omtalte utnevnelsen av Xhaferi som grunnlovsstridig, og i april 2017 skal den russiske ambassadøren ha forsøkt å true den daværende regjeringen med represalier om de ikke valgte Russland fremfor Vesten. Samme måned omtalte propagandamediet Sputnik News angrepet på parlamentet som en organisert «falsk flagg»-operasjon og del av en «fargerevolusjon» styrt fra EU og USA. Et miniparti kalt Forente Makedonia vifter for tiden med russiske flagg og bilder av Putin under møter og demonstrasjoner. Heller ikke nabolandet Serbia som står nært Russland har reagert positivt på avtalen.

Analytikeren Petar Arsovski avviser imidlertid dette som «bløff» fra russisk hold:

– Russland har allerede tapt på Balkan. Det de har hatt av kulturell og annen innflytelse forsvinner raskt. De fleste landene her er nå geopolitisk orientert mot vest, og det er vanskelig å opprettholde noe virkelig strategisk og etterretningsmessig nærvær i land som er omgitt av NATO-medlemmer.

Russlands egentlige interesser nå er i Georgia og Ukraina. De ønsker å kunne fortsette okkupasjonen av Krim, og hindre at de blir med i NATO. Jeg tror de forsøker å sørge for at det alltid er en eller annen konflikt på Balkan, de er allerede er i gang med å røre opp en ny runde med bråk rundt deling av Kosovo i håp om at dette kan utløse en dominoeffekt i den serbiske delen av Bosnia. Men alt sammen er i håp om å kunne inngå en fredsavtale der de trekker seg ut av Balkan i bytte mot at Vesten trekker seg ut av Georgia og Ukraina, mener Arsovski.

Hvor er motstanderne?

Det er langt fra noen storstilt «nei»-aksjon å spore lik den som ble mobilisert da Norge skulle ta stilling til EU i 1994. I løpet av tre dager har jeg ennå ikke klart å finne noen som har tenkt å stemme nei, selv om det er dem som planlegger å boikotte.

I skrivende stund er det heller ikke tegn til demonstrasjonen som har vært utlovet klokken syv, og selv talspersoner for boikottaksjonen opplyser at de har tenkt å bruke dagen med familien, i parken eller på fotballkamp.

I et forsøk på å finne «nei-folket» har jeg til og med tatt en tur et par mil utenfor Skopje, til landsbyen Ilinden som er oppkalt etter den store oppstanden mot tyrkerne i 1903. Landsbyen og kommunen er nesten rent etnisk makedonsk, og var en av dem som stemte på VMRO-MPE i 2016. Partiet har også ordføreren. Men til og med her tyder en liten, uformell meningsmåling på at de fleste både på den lokale kafeen og spillkiosken har tenkt å stemme ja. Familien Djordic som er samlet i hagen sin, er derimot delt.

– Her er det 50/50, jeg stemmer ja men broren min boikotter, sier familiefaren Stojan.

– Jeg boikotter også, sier kona Vera som vil beholde ting som det er.

På bussen tilbake treffer jeg Filip, som gir meg nok en begrunnelse for å boikotte.

– Dette er et forsøk fra grekerne på å utrydde identiteten vår, på samme måte som de gjorde det i sør-Makedonia. De forbød folk å snakke språket vårt. Soldater gikk fra hus til hus om kvelden, og lyttet etter folk som snakket makedonsk. Om de fant noen, helte de bensin på huset og satte fyr på det forteller Filip som sier han heller ikke er tilhenger av NATO-medlemskap. – Jeg vil ikke at unge gutter skal bli sendt ut for å dø for USA, sier han.

På spørsmål om hva han synes om Putin, svarer han like negativt. – Jeg har ikke sans for imperialister, likegyldig om de er greske, amerikanske eller russiske. Jeg vil bare at de skal la oss i fred.

I det stemmelokalene stenger, blir spørsmålet om det er historie og identitet eller en europeisk fremtid som skal avgjøre hvilken vei Makedonia tar.

FAKTA: Makedonia

Grenser til Hellas, Bulgaria, Serbia, Kosovo og Albania.

Hovedstad: Skopje

Innbyggertall: 2, 06 millioner (2008). 62, 5 prosent makedonere, 25, 2 prosent albanere (2002). I tillegg kommer tyrkere (3,9 %), roma (2,7 %), serbere (1,8 %), bosniere (0,8 %) og valaker (0,5 %). Tallene er usikre på grunn av høy utvandring.

Religion: Ortodoks kristendom og islam

Offisielle språk: Makedonsk og albansk

Historie: Det historiske Makedonia inkluderer både dagens republikk og deler av Hellas og Bulgaria. Del av det ottomanske riket fra 1300-tallet. Mot slutten av 1800-tallet ble «det makedonske spørsmålet» viktig ettersom både Bulgaria, Serbia og Hellas regnet området som sitt. Samtidig forsøkte bevegelser som IMRO (Den interne makedonske revolusjonære organisasjonen) å opprette en egen stat i hele regionen. I 1903 stod de bak det store Ilinden-opprøret. Delt mellom Serbia, Hellas og Bulgaria etter balkankrigene i 1912-13, dagens Makedonia ble en del av Serbia og deretter Jugoslavia. Egen jugoslavisk republikk fra 1944, samtidig fikk makedonsk status som eget språk. Erklærte seg selvstendig i 1991, internasjonalt anerkjent i 1993. I 2001 ble Makedonia rystet av en stor, væpnet oppstand av etniske albanere som hadde vært diskriminert siden 1913.

 

Kategorier:Nyheter

Tagged as: ,