Bøker

Nordmenns identitet, og hatet mot miljøbevegelsen

Under den rolige overflaten til tilsynelatende ubekymrede nordmenn ulmer det både usikkerhet og raseri.

Hva skjer om du nekter å akseptere distansen og dissonansen i klimapolitikken, og går inn for «urealistisk» og «moralistisk» klimapolitikk i Norge? I så fall trår du inn i et farlig farvann. Dissonansen er nemlig tett knyttet til nordmenns identitet.

«Hva om jeg tar feil?»

Eivind_Trædal_web-2-e1441117480666

Eivind Trædal. Foto: Miljøpartiet De Grønne

Det er denne usikkerheten som gjør at folk kvier seg for å nevne at de er vegetarianere i et selskap. Dette er nemlig et provoserende standpunkt for mange. Ideen om at noen andre har inntatt det de selv mener er et mer moralsk standpunkt, føles som en ubehagelig pekefinger.

Jeg har opplevd det samme flere ganger selv, for eksempel da jeg og min samboer dro på interrail våren 2016. Jeg hadde lenge hatt lyst til å dra på ferie til Europa med tog. Dessuten hadde vi begge blitt folkevalgte for Miljøpartiet De Grønne og kunne ikke sees med en forbrenningsmotor uten å måtte svare på kritiske spørsmål. Turen til Barcelona tok halvannet døgn hver vei, og var nydelig. I Europa går det fort med toget, mens turen fra Oslo til Göteborg var mer som en mjølkerute. Da vi skumpa tilbake hjemover gjennom Sverige, kunne jeg ikke dy meg fra å poste om turen på Facebook. Det var jo stas å ha klart å ta en «sydentur» uten å fly.

Facebook-posten skapte ganske store ringvirkninger. Snart hadde turen blitt en slags snakkis i flere medier. Vi ble nevnt i «Nytt på Nytt». Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen kommenterte saken på sin Facebook-side. Han hadde fått med seg at jeg hadde foreslått at folk kanskje burde få en ekstra dag fri om de skulle reise med tog, siden det tar så lang tid. Hverken ferieturen eller mitt personlige forslag ble godt mottatt hos samferdselsministerens fans.

«Det beste hadde vært om alle disse fanatikerne tok ferie resten av livet….og ikke returnerte til Norge»

«Regner med at de legger ut nytt bilde når de har 2–3 barn.
Jeg forlanger at de smiler og ser velstelte ut fortsatt.»

«Jeg ler ikke med dem, men av dem. De må da være lykkelig uvitende om hvordan de fleste oppfatter dem.»

«Hipp hurra for lekepartiet MDG som bor i Kardemomme By. (…) Dette blir bare mer og mer tøvete. Tenk litt lenger enn til nesetippen.»

«Det burde vært IQ test på å få sitte i byrådet. Det er jo ingen lekeplass for unger med forstyrrelser i hodet.».

Dette er bare et utdrag av de mest populære blant de over 500 kommentarene på samferdselsministerens Facebook-post. Det var noen tusen til i diverse andre kommentarfelt. Jeg kunne vist langt grovere eksempler på sinte tilbakemeldinger eller direkte trusler mot oss i De Grønne. Indignasjonen handlet naturligvis trolig mer om at folk misliker MDGs politikk enn om interrail. Men togturen i seg selv provoserte åpenbart også mange.

Miljøpolitikk som identitetsmarkør

Dette skyldes trolig at miljøpolitikk er underlagt den samme logikken som resten av politikken: materielle debatter drukner i spørsmål om kultur og identitet. Den overhengende faren for å ødelegge sivilisasjonen er på ingen måte nok til å rykke oss ut av stammetilhørigheten vår. Tvert imot har miljøpolitikken i økende grad blitt omgjort til en identitetsmarkør i et politisk landskap der identitet er viktigere enn noensinne. Den reaksjonære tidligere polske utenriksministeren Witold Waszczykowski oppsummerte sitt syn på «fienden» på denne måten i et intervju i den tyske avisa Bild:

«… blanding av rasene, en verden av syklister og vegetarianere, som bare bruker fornybar energi og bekjemper alle former for religion. Dette har ingenting til felles med tradisjonelle polske verdier. Dette står i strid med det som står de fleste polakkers hjerte nær: tradisjoner, historisk bevissthet, kjærlighet til fedrelandet, gudstro og et normalt familieliv, drevet av en mann og en kvinne».

Argumentet gir logisk sett ingen mening. Hva har fornybar energi, vegetarkost og sykler med religion og familiepolitikk å gjøre? Men naturligvis gir det en viss mening for oss som følger med på «kulturkrigen» som rir vesten som en mare. Klimapolitikk handler ikke bare om klimapolitikk, det er sauset sammen med en kamp om anerkjennelse, identitet og verdier.

I Norge fikk denne tankegangen fullt gjennomslag i valgkampen 2017, der særlig Miljøpartiet De Grønnes inntreden som maktparti i Oslo skapte en kobling mellom miljøpolitikken og den «urbane eliten». Senterpartiet, som hadde svingt seg opp på bakgrunn av en bitter strid om ulv, kommunereformer og politireformen og lå på sitt høyeste nivå siden EU-kampen på midten av 1990-tallet, brukte anledningen til å hamre løs mot «kaffe latte-drikkerne», som «ikke vet at det finnes en verden utenfor Ring 2». Også Høyre-politikere slang seg på. Trine Skei Grande i Venstre fikk enorme mengder hets, drapstrusler og kritikk for å ha stått for innføringen av flypassasjeravgift våren 2016.

I denne identitetskampen er det ulven og bilen som er de største konfliktområdene.

deler handler i stor grad om den klassiske konflikten mellom by og land. Miljøbevegelsen og de miljøengasjerte partiene har ikke lyktes godt i å kommunisere forskjellen på politikk for byene og politikk for bygda. Det er ingen som mener at politikken innenfor Ring 1 i Oslo bør være lik politikken i Tynset. Selv ikke Miljøpartiet De Grønne.

En bilavhengig mann i Åmli trenger ikke å være redd for at De Grønne i Oslo skal fjerne parkeringsplassen hans, men han kan stadig føle seg provosert over at noen angriper hans livsstil, eller viser manglende forståelse for hans behov.

Miljøpartiet De Grønne er naturligvis ikke de eneste som har blitt utsatt for dette raseriet. Trine Skei Grande i Venstre fikk enorme mengder hets, drapstrusler og kritikk for å ha stått for innføringen av flypassasjeravgift våren 2016. Innføring av bompenger i Bergen skapte både protester, kjør-sakte-aksjoner og hets av byrådet bestående av KrF, Venstre og Arbeiderpartiet.

Riktignok er nordmenn langt mer urbane enn man skulle tro når man hører på Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum. 82 prosent av befolkningen bor i tettbygde strøk, og en tredjedel av befolkningen bor i de fem største byene. Mange virkelige nordmenn lever virkelige liv i områder der kollektivtransport, sykler og andre urbane miljøtiltak kan gjøre livet bedre. Men dette er ikke nordmenns selvbilde. Uansett hvor mange som bor i byen, føles livet på bygda mer ekte og genuint.

Disse debattene dreier seg naturligvis også om substansielle politiske uenigheter. Men det er dynket i identitetspolitikk. Miljøvernere framstilles som elitistiske og virkelighetsfjerne. De drikker kaffe med melk! Vanlige folk bor i Østerdalen og drikker svart kaffe. Vanlige folk lever virkelige liv, med virkelige utfordringer. De har unger og trenger bil. Miljøvernere er privilegerte og lever uekte liv. De nyter å moralisere over vanlige folk fra sin transportsykkel. Selv om de er aldri så parodiske, bidrar disse kategoriene og merkelappene til at det kan føles fremmed eller til og med skummelt for folk flest å kalle seg «miljøverner», selv om man skulle være aldri så bekymret for jordas tilstand. Kloden koker, naturen dør, og vi behandler det som nok en arena for å definere oss selv og vår gjeng.

Vanligvis blir denne typen drøftinger ledsaget av anbefalinger om at miljøbevegelsen bør være mindre moralistiske. Det kan naturligvis være en god påminner for mange. Men irritasjonen mot miljøbevegelsen er åpenbart mulig å utløse selv uten noen medfølgende moralsk pekefinger. Man trenger ikke kritisere andres flyreiser for å provosere, det holder å ta toget, så vil folk la seg støte av det de oppfatter som en implisitt kritikk. Akkurat som folk kan la seg provosere av en avholdsmann som sier nei til øl på et julebord. Anklagene mot den «moralistiske» miljøbevegelsen er, i alle fall delvis, også en hendig måte å avfeie og demonisere miljøpolitikk, på tynt grunnlag.

Aggresjonen mot miljøpolitikk og miljøtiltak er naturligvis også et utslag av at kontroversielle miljøtiltak faktisk blir gjennomført. Mange politikere som har gjennomført kontroversielle endringer i samfunnet har opplevd det samme, enten det dreier seg om plassering av et lokalsjukehus, trygdereform eller røykeloven for den saks skyld. Miljøengasjerte politikere møter allikevel et større problem enn de fleste: en grunnleggende mangel på forståelse for at endringene i det hele tatt er nødvendige, underbygd av 30 års kamp for å definere norske miljøtiltak som overflødige, dumme, dyre og meningsløse.

Olje og følelser

Et eksempel på at identitet og følelser har blitt et større hinder i klimadebatten er, at det også har begynt å bli mobilisert til forsvar for oljeutvinning. Oljepolitikken har tidligere sjelden blitt forsvart med sterke følelser. Inntektene har talt for seg selv. Debatten har gått mellom «naive» og «følelsesstyrte» miljøvernere, og realistisk orienterte eksperter og politikere som forklarte at olje og gass er inntektsbringende, nødvendig og dessuten bedre enn andre lands fossile energi. Miljøvernere sto utenfor kontorene og ropte med utestemme, tilhengere av oljebransjen kunne snakke med innestemme.

Dette er i ferd med å endre seg, både fordi oljebransjen er mer sårbar enn før, og fordi koblingen mellom oljeutvinning og klima har blitt tydeligere. Oljebransjen har også selv begynt å spille mer på deres plass i norsk kultur, ikke bare i økonomien. Oljefeltene kalles opp etter norske sagn og historiske personer. Millioner pumpes inn i informasjonskampanjer, sponsing av kulturliv og idrett, og et stadig sterkere PR-apparat har jobbet for å renvaske olja i offentligheten.

Før julaften 2015 fikk alle ansatte i Statoil tilbud om sluttpakke, en deprimerende julehilsen til sliterne i Norges største og viktigste selskap. Det var slutten på et tøft år for hele bransjen. Ikke bare hadde oljeprisene sunket, men Parisavtalen hadde også endret spillereglene. Kombinasjonen av synkende lønnsomhet, oppsigelser og økende kritikk mot norsk oljeutvinning satte oljebransjen under press. Det var på dette tidspunktet oljedebatten begynte å handle mer om følelser enn om fakta.

Allerede i april samme år hadde nasjonalbibliotekar og Rødt-politiker Aslak Sira Myhre fyrt løs mot oljebransjens kritikere fra sofaen til Anne Lindmo på NRK:

«Det å bygge opp denne industrien (…) – er det noe du skal føle skam for? Noe du skal være rasende mot? Noe du skal spytte på i stedet for å takke? Oljearbeiderne fortjener takk. Rengjøringsdamene som har vært ute på plattformene fortjener takk. De som bygde oljeindustrien vår og politikken fortjener takk.» I desember samme år leverte tidligere leder av Sosialistisk Ungdom Andreas C. Halse en tilsvarende analyse i en julehilsen til norske oljearbeidere: «Folkene som har kritisert [oljebransjen] har som regel lite greie på hva de snakker om. De har ikke vært med deg ute på plattformen», skrev Halse, som mener oljebransjen fortjener mer skryt. «… mens landets meningsmaskiner diskuterer om du er overbetalt, subsidiert eller har skyld i klimakrisen, må noen fortsette å gjøre jobben med å sørge for en plusside på statsbudsjettet».

Omtrent samtidig kom også Aftenpostens Trine Eilertsen med en «hyllest til det norske oljeeventyret», med en kraftig brodd mot dem som kritiserer olja. «Oljenæringen er utskjelt og foraktet», skrev Eilertsen, spesielt av verdensfjerne Oslosynsere «(…) som kun har et teoretisk forhold til borekroner og lastebøyer, og som gjerne rakker ned på en hel industri (…) det nærmeste de kommer en omstilling er innføring av nytt e-postprogram på jobben». Oljebransjens kritikere «jobber i forvaltningen, de store organisasjonene, i pressen og i politikken, i tenketanker og forlag, og kanskje i noen store, trygge bedrifter». Eilertsen mente at norske miljøvernere «ville fnyst av forakt» i møte med en lekeplass sponset av oljepenger, og at «Ingen vil gå i tog for at Staten skal redde oljearbeiderne».

Noe demonstrasjonstog så heldigvis ikke ut til å være nødvendig. Regjeringen kom snart til med en redningspakke på flere milliarder til fylkene som ble rammet av oljenedturen. Men det var påfallende at hverken Sira Myhre, Eilertsen eller Halse hadde noen konkrete eksempler å vise til i sin kritikk av miljøbevegelsen. Etter et halvt liv i miljøbevegelsen har jeg aldri hørt noen si et stygt ord om norske oljearbeidere, eller hevdet at oljeutvinning ikke er lønnsomt på kort sikt. Jeg har sett miljøvernere kritisere statsministre, olje- og energiministre, Statoil-direktører og godt betalte oljelobbyister, men aldri en oljearbeider. Da Miljøpartiet De Grønne lanserte planer om et grønt skifte i Norge i 2015, fastslo talsperson Rasmus Hansson at dagens politikere måtte lære av det fantastiske oljeeventyret.

Men ville miljøvernere gått i tog for å redde oljearbeiderne?

Ja, jeg har faktisk gjort det selv flere ganger. I 1. mai-tog har jeg og mange andre år etter år gått bak parolen «100 000 klimaarbeidsplasser nå», sammen med deler av fagbevegelsen. På den årlige «Broen til framtiden»-konferansen har jeg sett hundrevis av representanter for fagbevegelse, miljøorganisasjoner og kirka sammen diskutere framtidas næringer i Norge. På disse arenaene har jeg ikke sett forakt for olja, men bekymring for hvordan Norge kan få en økonomi som vil vare, og som ikke undergraver våre barns velferd. Jeg har til og med møtt vaskeekte oljearbeidere, som så ut til å være der helt frivillig.

Kjernen i dette argumentet mot miljøvernere er at det å kritisere fossil energiutvinning er å utvise manglende respekt for de som jobber i fossilbransjen. Det samme argumentet dukket opp i den amerikanske valgkampen i 2016. Donald Trump appellerte hardt til kullarbeidere, og lovet dem arbeidsplasser og respekt, mens han hamret løs på «urbane eliter» som ikke forsto hvor viktig arbeid de gjorde. Også i andre land med en sterk kullindustri, som Polen og Australia, har miljødebatten blitt overstyrt av en blanding av krav om respekt for arbeiderne, og nasjonal og kulturell stolthet på vegne av fossilindustrien.

Hvis norske myndigheter hadde satset på en grønn omstilling av økonomien tidligere, ville man sluppet at tusenvis av oljearbeidere fikk sparken over natta.

Men ingen hyllester, festtaler eller andre former for respekt vil endre på kullprisen eller oljeprisen. Den vil heller ikke stoppe kull- og oljeselskaper fra å kutte kostnader, satse på automatisering eller på andre måter redusere arbeidsstokken. Og naturligvis ikke ha noen innvirkning på CO2-utslippene fra kull, olje og gass. Hvis norske myndigheter hadde satset på en grønn omstilling av økonomien tidligere, ville man sluppet at tusenvis av oljearbeidere fikk sparken over natta. Og hvis alle verdens rike land hadde lyttet til klimaforskerne tidligere, ville vi ikke hatt så liten tid til å redusere utvinningen av fossil energi.

Så hvor kommer aggresjonen fra? Oljenedturen handler naturligvis om mer enn synkende inntekter til staten. Det handler også om såret stolthet og en truet identitet. Det har aldri vært nok for Norge å kalle oss verdens rikeste land, vi vil også være de klokeste, de snilleste og de grønneste. Hva slags selvbilde får vi når verdens forskere slår fast at vår olje og gass er en del av det største problemet vi står overfor? Og hvordan framstår vår oljeforvaltning, som vi er så stolte av, når de nye oljefeltene våre ikke tåler en oljepris som ble ansett som høy for tolv år siden? Da er det kanskje lettere å omdanne den sårede selvfølelsen til et motangrep mot miljøbevegelsen.


9788202588120Denne teksten er et utdrag fra Eivind Trædals nye bok Det svarte skiftet, utgitt på Cappelen Damm (2018). Utdraget er gjengitt her med tillatelse fra forfatteren.

Eivind Trædal er født 1985 i Odda. Han var i ungdomstiden engasjert i miljøarbeid i Natur og Ungdom og jobbet senere som rådgiver i Naturvernforbundet og som redaksjonssekretær i Klassekampen. Siden kommunevalget i 2015 har Trædal sittet i Oslo bystyre for MDG, og han er også politisk rådgiver på Stortinget.

Kategorier:Bøker

1 svar »

  1. Om man hadde satset på en miljøpolitikk som evnet å få med seg folket i stedet for å få dem mot seg, ville nok miljøet hatt mye større muligheter… Men så er det vel strengt tatt miljøet som er inspirasjonen, men et innbitt hat mot bilen som ligger bak politikken til MDG som blomstrer i Oslo byråd for tiden, eller skal en kanskje kalle det visner slik de døde trærne vitner om etter vinterens ulovlige og forurensende og ødeleggende snølagring ved en av drikkevannskildene…

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.