Reportasje

Skeiv i India? – Kall meg hva du vil – så lenge jeg får være meg selv

«Historien skylder medlemmer av dette samfunnet og deres familier en unnskyldning» – Høyesterettsadvokat Indu Malhotra, New Delhi, september 2018

01_A4_1_Shiva_stasjon

PÅ TOGSTASJONEN DER SHIVA VOKSTE OPP: – Jeg trenger ikke noe bestemt ord for hvem jeg føler meg tiltrukket av, det har ingen ting å si for meg, sier Kumar. Foto: Transit magasin / Niono Page

Den 6. september i år viste nyhetskanaler over hele verden jubelbilder fra metropolene i India, etter at det ikke lenger var straffbart å ha sex med noen av samme kjønn. Transit magasins journalist basert i Mumbai stiller spørsmål om hva lovendringen i realiteten betyr for mennesker India som lever utenfor  normen.

Den 6. september i år viste nyhetskanaler fra hele verden bildene fra metropolene i India. Glade kvinner og menn i et brus av regnbueflagg, glitter og sjampanjebobler. Dette var dagen da det ble lovlig å være homofil i India. En skamplett fra kolonitida var endelig vasket vekk.

Når jeg ser nærmere på bildene så ser jeg at de fargeglade menneskene i landets storbyer ikke er «det indiske folket» som jeg møter i min hverdag her i Mumbai. Snarere ser jeg et mindretall; velutdannede og velformulerte aktivister som snakker flytende engelsk. Intellektuelle fra det laget av samfunnet som har ressurser til å kjøpe egen leilighet med sin likekjønnede partner, dersom de måtte ønske det.

«Finally we can be gay – and proud of it!», roper en kortklippet kvinne fra online-nyhetene, og kysser en beglitret mann i bar overkropp på munnen.

Jeg lukker laptopen og ser ut av vinduet. På et stillas på naboblokka sitter en ung bygningsarbeider i bar overkropp og røyker. I fanget hans hviler hodet til en kollega, og han har et godt tak rundt den røykende mannens høyre lår. Jeg blir stående et øyeblikk å studere dem. Et særs vanlig syn utenfor vinduet mitt.

Nå skal jeg imidlertid ut og møte Shiva Kumar, en ung mann jeg møtte første gang for 11 år siden, og fortsatt har mye kontakt med. Og det er akkurat denne kontrasten jeg vil snakke med han om. Nyhetsbilder av glade mennesker iført regnbueflagg kontra de to bygningsarbeiderne. Krysser disse sfærene hverandre i det hele tatt?

– Det blir mindre mas av å være sammen med menn

Kumar er vokst opp på gata utenfor «CST» (Chhatrapati Shivaji Terminus), eller «VT», Victoria Terminus, som britene en gang titulerte det som nå skal være verdens største togstasjon. Han kjenner ikke foreldrene sine, og er usikker på hvor gammel han er, men sier at han føler han er rundt 28 år. Han har lovet meg å dele sine tanker om et tema som har opptatt meg lenge.

Jeg går ut i intens varme og massiv trafikk, og Kumar venter utenfor CST. Vi rømmer fra varme og støy og setter oss i en mørk krok av en litt i overkant luftkondisjonert bar. Der bestiller vi en iskald Kingfisher hver, et lett og godt indisk hverdagsøl, og jeg spør Kumar om han har hørt om «artikkel 377»:

– Rundt stasjonen her møter jeg en del folk fra andre land, og jeg liker å snakke med dem for å bli bedre i engelsk. En del av dem har snakket om lovendringa, men jeg har ikke hørt noe om det fra noen i min omgangskrets. Jeg vet det handler om at menn kan være kjærester og den slags. Jeg synes det er noe fjas – det er bare for at India skal fremstå for resten av verden som et land som gjør store fremskritt, men her på gata har ingen ting endra seg. Jeg liker best å ha sex med menn, for det blir så mye styr hvis man er sammen med damer, men det betyr ikke noe for meg at loven er endra, sier Kumar.

01_A1_1_Shiva_mur.jpg

UTENFOR TOGSTASJONEN «CST»: – Her sov jeg som barn, sier Shiva Kumar. Foto: Transit magasin / Niono Page

– Det er selvfølgelig bra for de som er homofile, men jeg kjenner ingen indere som kaller seg homofile, og jeg tror egentlig lovendringa er mest for de rike. De sier ofte at de er ‘homo, ‘lesbisk, ‘biseksuell’ osv. Selv vil jeg helst ha sex med menn, for hvis noen ser meg i en oppgang med en dame, blir det fort rabalder, men det er ingen som reagerer hvis jeg er alene i et rom med en mann. I tillegg kjenner jeg nesten ingen damer, og jeg er ikke så komfortabel med å snakke med dem. Menn maser ikke så mye, og jeg veit hvordan de tenker. En gang ble jeg forelska i en gutt jeg delte et rom med på et herberge, og det var skikkelig romantisk.

Jeg nikker gjenkjennende til Kumar, for jeg har selv hatt intime relasjoner med mennesker av mitt eget kjønn – menn – i India, og ikke ved et eneste tilfelle har jeg opplevd at noen har titulert seg selv ‘gay’. Det får meg til å lure på om det å få lov til å være et ord de færreste kjenner til oppleves som frigjørende.

Når tankene mine går tilbake til et foredrag på en norsk arbeidsplass jeg var tilknyttet for mange år siden, slår det meg at jeg heller ikke i Norge er veldig komfortabel med å bli titulert homofil, eller noe annet for den sakens skyld. I foredraget fikk vi på arbeidsplassen en grundig gjennomgang av listen med de ulike seksualitetene, og selv om den var fargerik, slo det meg at jeg trolig ikke passer inn i noen av begrepene. Fra aktivistens ståsted ser jeg jo at ordene er viktige, men allikevel.

Til tross for det iskalde og mørke rommet, har vi nå fått varmen. Vi koser oss begge med temaet, og lar oss ikke affisere av en kraftig mann med tjukke briller som drikker Whisky og tygger peanøtter i den andre enden av rommet, den eneste andre gjesten i lokalet.

I Kumars selskap klarer jeg ikke å la være å legge ut også om mine egne erfaringer på området. Det gjør at Kumar får vann på mølla, og forteller mer:

– Denne loven gjør ingen ting spesielt for meg. Det er bra at myndighetene har endret loven, for det kan jo gjøre livet bedre for noen, men livet mitt blir ikke enklere. For meg er det en stor utfordring at jeg er vokst opp på gata, er fattig og at jeg derfor ikke får gode jobber. Har aldri opplevd at noen bryr seg med hvem jeg har sex med, så lenge det ikke er en dame, sier Kumar.

Jeg forteller Kumar om mange fine romanser jeg har hatt gjennom årene i Mumbai. Det store flertallet av andre menn jeg har møtt opplever tiltrekning til meg som mann, men fantaserer samtidig om en dag å finne en brystfager dame de kan gifte seg med. Med fare for å ydmyke meg selv, skal det også sies at en del av dem trolig ikke har hatt geografisk/arkitektonisk tilgang på damer, enn si et sted å være alene med dem.

Det kan jo få en hver til å ty til «if you can’t get a steak, get a sandwich»-løsningen, så er det rimelig av meg å titulere disse ‘homofile’? Er de homofile? Hva er det å være homofil?

01_A2_2_Shiva_undergang

Shiva Kumar tror ikke mye kommer til å forandre seg med lovendringen i India: – Det er de religiøse og tradisjonelle menneskene som har mest makt her, og de kommer ikke til å forandre seg, sier han. Foto: Transit magasin / Niono Page

Jeg presenterer Kumar for sandwich-teorien, og han ler så snusen skvetter:

– Det er nok sånn, ja. Og nei, ordet ‘homofil’ er veldig fremmed for de fleste jeg kjenner. Enkelte har kanskje hørt det i en amerikansk film eller noe. Derfor tror jeg ikke dette er noe vanlige folk kommer til å feire. Folk her er mer opptatt av hvilken kaste eller klasse man tilhører, og det forhindrer meg i å få jobber jeg kan leve av. Det er et mye større problem, sier Kumar.

– Det som kan være positivt med loven er at den hinter om at alle mennesker har samme verdi, og det er jeg enig i. Hvis folk har lyst til å være homofile, synes jeg de skal være det, og jeg er helt enig i at de homofile har akkurat samme verdi som alle andre. Jeg har allikevel vanskelig for å tro at millioner av strengt religiøse indere kommer til å bli mer åpne av dette. Det er de som har makten her, og de kommer ikke til å forandre seg.

Vi klatrer ned en lang, mørk trapp, går gjennom et dampende kjøkken og velter ut gjennom en dør til en bakgate, en annen vei enn vi kom inn. Det skarpe dagslyset blender oss i det Kumars telefon ringer, han gjør tegn til at han må løpe, vinker og forsvinner over gata med telefonen mot øret.

Jeg går de få kvartalene mot min egen gate, og blir hengende etter et par politimenn som går og holder hverandres hender. Det spraker i radioene deres, og de slår bambuskøllene sine i asfalten for å markere tilstedeværelse i gata. Er de seksuelt frustrerte? Er de homofile? Er de gode venner? Er de bifile uten å vite om det? Må de være noe som helst?

LES OGSÅ: I dag er det farlig å være homofil i Indonesia. Snart blir det kanskje ulovlig.

Hva er seksjon 377 av den indiske straffeloven?

I 1864 tilføyde det britiske kolonistyret Seksjon 377 i Indias straffelov. Der het det blant annet at en borger kan tildeles livstid i fengsel dersom denne frivillig har samleie mot naturens orden. Loven omfatter også sex med dyr, og tilsvarende lovverk finnes i en rekke tidligere kolonier. I India har relativt få blitt dømt etter loven. Den er dog, både av politi og privatpersoner, blitt brukt flittig til trusler og utpressing av mennesker som har homoseksuelle relasjoner.

I 2009 avgjorde rettssystemet i India at loven skulle endres til ikke å omfatte sex mellom samtykkende mennesker av samme kjønn, men rettsavgjørelsen ble reversert igjen i 2013. Den 6. september i år avgjorde dog en enstemmig høyesterett at det ikke er kriminelt for to voksne, samtykkende personer av samme kjønn å ha sex, og lite tyder på at den siste avgjørelsen vil bli utfordret.

Ordene er lite dekkende, men lovendringen er et viktig signal – Firoza Kapadia, advokat

Firoza Kapadia er bistandsadvokat innen familierett i Mumbai. Hun er spesielt opptatt av artikkel 377  fordi det nå har åpnet opp muligheter for mennesker av samme kjønn til og begynne å snakke om vold, voldtekt og misbruk i en relasjon. Kapadia jobber mye med skilsmisser, og selv om ikke mennesker av samme kjønn kan gifte seg, kan man nå, juridisk sett anklage en likekjønnet partner for vold eller mishandling.

03_Firoxa_B

Firoza Kapadia tror ikke terminologien som nå skal beskrive Indias seksuelle minoriteter er dekkende, men sier at lovendringene er et skritt i riktig retning for alle som velger å leve utenom konvensjonene. Foto: Transit magasin / Niono Page

Kapadia forteller til Transit magasin at spørsmålene omkring terminologien som brukes for å beskrive især seksuelle minoriteter er viktig.

– Kan du fortelle litt om disse spørsmålene i den indiske konteksten?

– Selv om det finnes unntak, er India generelt et veldig patriarkalsk samfunn. I enda større grad enn i andre land er idealbildet av et indisk liv å bli gift, være en konvensjonell familie og få barn. Det store flertallet av indiske foreldre drømmer om at barna skal bli gift. Det er liten plass for å bryte med normen, og da ser vi også mange ulykkelige ekteskap der mennesker som kanskje ikke burde vært sammen stifter familie.

– For en gjennomsnittlig borger er nok det å bryte med normen, uansett på hvilken måte, et større problem enn om de har et navn på seksualiteten sin, så man kan selvfølgelig spørre seg om legaliseringen av å være ‘gay’ har den helt store effekten på de som ikke kjenner til konseptet, selv om de har sex med mennesker av eget kjønn. Jeg tror allikevel litt på at lovendringen, over tid, vil ha en positiv effekt på flere enn bare overklassen i Mumbai og New Delhi. Vi trenger bare mye tid før hele samfunnet har fått en dypere forståelse for hvilket signal loven gir.

En viktig faktor i den indiske konteksten er at enormt mange mennesker lever i fattigdom her. Deres umiddelbare bekymringer handler om å finne det neste måltidet, finne rent vann, beskyttelse mot klimaet og andre akutte situasjoner. For dem er ikke å ha et engelskklingende navn på sin egen seksualitet øverst på prioriteringslista.

Kapadia forteller videre at hun allikevel er positiv til lovendringen, og at den er viktig for framtiden til alle som ønsker å leve et liv utenom normen. Hun er spesielt opptatt av signalet den gir i et ellers konservativt samfunn:

– Uansett hvilken bakgrunn du er fra, er dette en historisk avgjørelse. En avgjørelse som sier noe om at vi i India ikke aksepterer at våre borgere trakasseres på grunn av at de lever utenom normen, og at det ikke er i orden å plage mennesker basert på aspekter ved dem som de ikke kan noe for, så som hvem de føler seg seksuelt tiltrukket av. Jeg synes det var et stort øyeblikk for India da høyesterettsdommer Indu Malhotra, den eneste kvinnelige dommeren i panelet av fem dommere, leste opp kjennelsen.

Inda Malhotra sa dette:

Historien skylder medlemmer av dette samfunnet og deres familier en unnskyldning. En unnskyldning for forsinkelsen av oppreisning for den skammelige oppførselen og ekskluderingen de har opplevd gjennom flere århundrer. Disse menneskene har vært tvunget til å leve liv fulle av frykt for represalier og forfølgelse.


Denne teksten er skrevet av Niono Page, født i Norge, bosatt i India i 11 år, bachelorgrad i psykologi og sosiologi fra universitetet i Mumbai. Niono Page er et pseudonym.

Kategorier:Reportasje

Tagged as: , ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.