Miljø

Klimaflukt som moralsk utfordring

4774552296_48a49bf4b6_b

Illustrasjonsfoto: Dawaliaadit, Sudan. 2010. Foto: Flickr / SOS Sahel UK / CC BY-NC-ND 2.0

Ifølge FNs flyktningkonvensjon finnes ikke kategorien ‘klimaflyktninger’, men det betyr ikke at de ikke eksisterer.

Samtidig som internasjonale organisasjoner vegrer seg mot å anerkjenne ofre for klimaendringer som genuine flyktninger, forlater folk i mange land alt de eier som et resultat av akselererende klimaendringer. Fremdeles snakker mange som om klimaflukt er noe vi vil måtte forholde oss til i en udefinert fremtid, mens sannheten er at flukten er i gang, fra Alaska til Bangladesh, fra Kiribati til Andes.

Det er primært administrative og politiske årsaker til at klimaflyktninger ikke anerkjennes. For det første ville det ta mange år å forhandle frem en internasjonal konsensus om fenomenet. For det andre er det en reell fare for at man åpnet en Pandoras eske dersom det internasjonale samfunnet innrømmet at millioner av mennesker er på flukt, eller snart vil være det, på grunn av globale klimaendringer.

Kanskje er det derfor ‘ekstremvær’ er blitt en beleilig stedfortreder for ‘klimaendringer’. Orkan og tørke er jo akutte, forbigående fenomener, mens klimaendringer er permanente. De flere tusen familiene som måtte flykte fra New Orleans på grunn av orkanen Katrina, eller puertoricanerne som mistet alt de eide etter orkanen Maria, blir beskrevet av amerikanske myndigheter som ofre for ekstremvær, ikke klimaendringer. Budskapet er at når været går tilbake til det normale igjen, kan de bare vende tilbake.

Ekstremhendelser eller normaltilstand?

Men sett at ekstreme værhendelser og tiltagende forverring av miljøet er blitt normaltilstanden? Nylig rapporterte mediene om at et halvt dusin mindre øyer i Melanesia var borte, og de vil neppe vende tilbake. I Alaska har havet alt glefset i seg så mye fastland at hele landsbyer er i ferd med å bli flyttet, og noe lignende skjer i de lavtliggende områdene helt sør i Louisiana. På Fiji er én landsby foreløpig flyttet to kilometer inn og opp i landet, og forskere har identifisert ytterligere 80 landsbyer som vil måtte flyttes i nær fremtid. Typisk nok bebos disse områdene primært av urfolk, som allerede har vært ofre for stat og kapitalisme i generasjoner.

Tsjad-sjøen, for noen år siden en av Afrikas største innsjøer, er nesten helt forsvunnet, og med den millioner av mennesker som var avhengig av vannet for å dyrke mat eller ale opp husdyr. I det lavtliggende Bangladesh øker antall mennesker som ser seg nødt til å flytte inn i Dhakas slumområder hvert år. Flom og uvær har gjort jorden deres om til gjørme. Også store deler av Perus høyland er alt blitt fraflyttingsområder. Regnet kommer ikke lenger når det skal, og smeltevannet fra de tropiske isbreene, som bøndene er avhengige av, er mange steder redusert til små bekker, om de ikke har tørket helt ut. På Filippinene er stormene blitt både kraftigere, hyppigere og mer uforutsigbare. Landets president, som har mange fellestrekk med twitter-presidenten, bruker disse katastrofene, ikke som brekkstang til å formulere en offensiv miljøpolitikk, men som en anledning til å fremstå som en handlekraftig helt – én som er i stand til å ordne opp når innbyggerne uforskyldt kommer opp i problemer.

Ulike organisasjoner, tenketanker og forskere presenterer sprikende tall, både med hensyn til hvor mange som i dag kan regnes som klimaflyktninger, og hva vi kan forvente i overskuelig fremtid. Et av de høyeste tallene, nemlig 200 millioner i 2050, kommer fra FNs eget universitet, men mer konservative anslag ligger på mellom 20 og 30 millioner. Denne variasjonen er ikke det minste overraskende. Det lar seg nemlig ikke gjøre å fastslå kategorisk hvem som er klimaflyktning, økonomisk migrant eller sultrammet. I mange tilfeller er samtlige tolkninger mulige: Når klimaet forverres, blir det mindre mat, og de som har mulighet, reiser ut for å tjene til livets opphold. Men vi kan forvente av europeiske politikere, og slett ikke bare høyrepopulistene, at de i årene fremover vil gjøre en betydelig innsats for å omdefinere klimaflyktninger til økonomiske migranter, som det stadig er lett å avvise på grensen, skjønt uten at det er særlig godt begrunnet.

Klimaendringer kan og bør ikke betraktes isolert; de forstås og fortolkes av mennesker, som reagerer på spesifikke måter, bevisst eller ubevisst. I Peru har klimaendringene ført til en oppblomstring av tradisjonell religion, da mange antar at vannet ville komme tilbake dersom de klarer å blidgjøre Pachamama (Jord-moren). I Tsjad og Niger kan tørken være medvirkende til veksten i bandittvirksomhet og organisert terrorisme, for noe skal jo folk leve av.

En mer kompleks sammenheng kommer til uttrykk i Syria. Da opprøret mot Assad brøt ut i 2011, hadde store deler av landet vært rammet av tørke i syv år. Avlinger visnet, husdyr døde, og bønder ble tvunget til å reise inn til byen, i håp om å finne en jobb eller kanskje at myndighetene skulle innvilge nødhjelp. Assad og hans menn var likegyldige, storbyene ble overfylte av frustrerte mennesker, og blant de få som tok seg tid til å lytte til dem, var motstandere av regimet. Rekrutteringen til opprørsstyrkene var i gang.

Lignende mønstre vil utvikle seg også andre steder, selv om krig for de flestes tilfelle er siste utvei. I dag, og trolig også i fremtiden, blir de fleste ofre for klimaendringer værende der de er, og tilpasser seg den nye situasjonen så godt de kan.

De skifter til tørkeresistente planter, eller de venner seg til å fiske nye arter, eller de forsøker å leve av turisme når matproduksjonen ikke lenger fungerer. Andre flytter innenlands, til steder som er mindre hardt rammet av klimaendringene. Mange av de peruanske høylandsbøndene har eksempelvis migrert til et område i lavlandet der vannforsyningen er sikret – iallfall i øyeblikket – gjennom gigantiske irrigasjonsanlegg.

Igjen andre legger alt bak seg og forlater hjemlandet i håp om et bedre liv andre steder. Ingen kan vite hvor mange det gjelder om ti, tyve eller femti år. Det eneste landet som foreløpig har forberedt seg på denne situasjonen på andre måter enn ved å stenge grensene ekstra resolutt, er New Zealand. Der har statsministeren, den progressive Jacinda Ahern, tatt initiativ til en kvoteordning for klimaflyktninger fra oversvømte polynesiske øyer.

Fundamentale etiske og moralske spørsmål

Både dagens flyktningsituasjon og det økende antallet klimaflyktninger reiser fundamentale etiske og moralske spørsmål. I første omgang er det nødvendig å slå fast at de som rammes mest brutalt av klimaendringene er blant dem som har gjort minst for å forårsake dem. Fra USA til Solomon-øyene, fra Fiji til Tsjad er det de fattigste og mest marginale som mister alt. Ingen ved sine fulle fem vil hevde at dette er rettferdig.

I et etisk perspektiv er det særlig tre spørsmål som presser seg på. For det første: Gir det å være født i et land relativt uberørt av klimaendringer, enerett til å bo et sted som skåner en mot endringene? For det andre: Hva er relevansen av det historiske ansvaret for klimaendringene; hvilken betydning har det at ansvaret er så skjevt fordelt, især mellom de rikeste og de fattigste landene? Og for det tredje: Hva er relevansen av generasjonstilhørighet? Har nålevende mennesker forpliktelser overfor fremtidige? I såfall, hvilke?

Som filosofen Tim Mulgan viser i boken Ethics for a Broken World, er den toneangivende vestlige moralfilosofien dårlig forberedt på å besvare spørsmålene som klimaendringene aktualiserer. Nestoren innen moderne politisk liberalisme, John Rawls, er representativ for en bred konsensus i premisset om at «gunstige betingelser» kan legges til grunn, der basale behov kan sikres uten å kompromisse med basale friheter. Ut fra antakelsen om at hver ny generasjon vil være «better off» enn den forutgående, vil frihetene til nålevende og frihetene til fremtidige mennesker ikke være i konflikt. Dermed vil det ikke være noe behov for, enn si moralsk forpliktelse til, å begrense de nålevendes friheter for slik – og bare slik – å sikre dekningen av fremtidige behov. Det åpenbart urettferdige ved å leve slik at man umuliggjør et liv for andre dukker rett og slett ikke opp som et tema.

Liberalismen fra Locke til Rawls, samt libertarianismen til Robert Nozick, har tatt det for gitt at kapitalismen ville vedbli å være så materielt produktiv at overskuddet hos de rike ville være tilstrekkelig til å møte behovene til de relativt fattigste. Rawls understreker at økonomisk ulikhet er legitim forsåvidt som de svakeste også nyter godt av den.

Samfunnet vi er medlemmer av ødelegger den naturen som både vår frihet og våre behov avhenger av.

Begrensningene ved denne modellen viser seg på en måte som liberalismens klassikere ikke hadde anelse om, nå som klimaendringer og systemisk overutnyttelse av naturgoder slår beina vekk under den stilltiende antakelsen om fremgang for hver ny generasjon. Denne fremgangen er basert på at alt den avhenger av, i form av en rikholdig og intakt natur, vil foreligge i all overskuelig fremtid. I vår tid er det nøyaktig denne antakelsen som viser seg feilaktig, i eminent fysisk forstand: samfunnet vi er medlemmer av ødelegger den naturen som både vår frihet og våre behov avhenger av. Og vi som er borgere av de rikeste nasjonene ødelegger mest av alle, både i et historisk og i et samtidig globalt perspektiv. I stedet for å agere slik av våre friheter ivaretar behovene til både våre samtidige geografiske «andre», og de som skal komme etter oss, utfolder vi frihetene – i form av vårt forbruksmønster – på en måte som er direkte truende, for ikke å si undergravende.

Klimaflyktningkonvensjon?

Hvordan skulle en etisk modell som ikke gjentar den økologiske blindflekken til liberalismen – samt, vil vi hevde, dens fremste rival marxismen – se ut?

Hvis vi for enkelhets skyld holder oss til den såkalte «opprinnelige posisjonen», der aktørene gjøre sine vurderinger bak et «uvitenhetens slør», uvitende om egen posisjon i en tenkt samfunnsorden, så kan vi variere Rawls på følgende måte: Ikke nok med at du ikke vet noe om egen posisjon i konvensjonell forstand – du vet heller ikke noe om tid og sted, om når og hvor, altså hvilken generasjon du vil tilhøre og hvilken del av verden du vil bli født i. Spørsmålet blir da: Hva ville du anse som en rettferdig fordeling av goder og ressurser hvis du bodde i Sør snarere enn i Nord, og hvis du tilhørte den neste generasjonen mennesker? Hvordan ville forholdet mellom frihet(er) og behov måtte reguleres, for å være moralsk legitimt? Hvilke begrensninger ville måtte legges på nålevendes friheter av hensyn til bevaringen av naturgoder som fremtidige mennesker ikke kan overleve – enn si leve fritt – foruten?

Vi anser det som en sterk moralsk intuisjon at alle mennesker har samme rett til å leve på en økologisk beboelig klode – med andre ord, at det ikke er riktig å nyte forrang fremfor andres frihet og behov, bare fordi man lever nå til forskjell fra i fremtiden, og er født her (i det velstående Nord) til forskjell fra der (i det utsatte Sør). (Spørsmålet om menneskets forrang fremfor alle andre arter lar vi her ligge.) Kort sagt, intuisjonen går ut på at jordens livsnødvendige goder tilhører alle uavhengig av tid og sted, og dermed av nasjonalitet.

Straks nasjonalitet nevnes, aktualiseres spørsmålet vi startet med: Skal dagens flyktningkonvensjon omgjøres til en klimaflyktningkonvensjon?

Vi er klar over at mange frykter at konvensjonen dermed vil kollapse: Selv om man moralsk sett kan ønske seg en slik omgjøring, er den ikke bærekraftig i betydningen realistisk. Om vi flytter blikket fra det kortsiktige til det langsiktige, er spørsmålet imidlertid om ikke økningen i antallet mennesker som ser seg nødt til å forlate sine hjemsteder eller opprinnelsesland, av klima- og naturtaprelaterte årsaker, de facto tilsier at en slik omgjøring presser seg på og må forberedes i offentlig diskusjon og samtale. Å la være å anerkjenne disse årsakene til at mennesker søker seg til andre land, vil uttrykke manglende realisme, ikke primært manglende idealisme – for de bakenforliggende årsakene er allerede nåtidens realiteter, ikke blott fremtidens.


Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi, og Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi, begge ved Universitetet i Oslo. De er også med i redaksjonen til Forfatternes klimaaksjon, hvor denne artikkelen ble publisert 17. november. Takk til FKA for tillatelse til å gjengi teksten her på Transit magasin.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.