Analyse

Den glemte verdenskrigen

Soldater i tysk tjeneste i Øst-Afrika. Foto: Bundesarchiv / CC-BY-SA

Første verdenskrig huskes som det store europeiske sivilisasjonsbruddet. Men hva med lidelsene krigen brakte til koloniene?

25. november 1918 er en dato som sjelden nevnes i fortellingene om den første verdenskrigen. Kanonene hadde allerede stilnet på Vestfronten, men det tok hele to uker før de tyske styrkene overga seg ved Mbala i dagens Zambia. Ghaneseren Alhaji Grunshi var for øvrig den første i britisk tjeneste til å løsne skudd under krigen. Det skjedde allerede 12. august 1914 under invasjonen av den tyske nabokolonien, Togoland, der de allierte skaffet seg sin første seier.

Grunshi var bare én av rundt 2,5 millioner afrikanere som blei brukt som soldater, bærere og arbeidere i Europa eller på sitt eget kontinent. Mer enn 250.000 av dem måtte bøte med livet, i tillegg til alle som vendte hjem som krigsinvalider. Tallene er usikre: afrikanske liv blei ikke talt så nøye. Samtidig bidro halvannen million indere på forskjellige måter i Europa, Midtøsten og Øst-Afrika. Uten dem ville britene neppe seiret i Palestina eller det oljerike Irak. Også 100.000 vietnamesere deltok i vår verdensdel, og omtrent halvparten var stridende. Mot slutten av krigen kom 200.000 arbeidere fra Kina, slik at fabrikker, våpenproduksjon og kommunikasjoner kunne holdes i gang når fronten ropte på soldater.

Dette høres kanskje ukjent ut for noen, selv om både krigens gang og Versaillesfredens konsekvenser har fått stor plass i massemediene i de siste ukene. Med et delvis unntak av Midtøsten, er det knapt antydet at dette var en krig med global bakgrunn, globale slagmarker og globale virkninger. Men Tyskland, Frankrike og Storbritannia var alle ledende kolonimakter, og soldater, arbeidskraft og ressurser fra deres imperier blei derfor trukket inn fra første dag. Krigen handlet da også om å bevare – og å utvide – den europeiske dominansen, basert på global kapitalisme og ideologien om hvit overhøyhet. Rivaliseringa mellom gamle og nye industrimakter kjente, bokstavelig talt, ingen grenser.

Da kamphandlingene startet i Afrika i august 1914, hadde kontinentet ennå ikke kommet seg etter ei opprivende kolonisering, økologiske katastrofer og brutal nedslakting når innbyggerne gjorde motstand. Fra britisk og fransk side handlet det i første omgang om å drive tyskerne ut fra landets fire kolonier: Togoland, Kamerun, Tysk Sørvest-Afrika (Namibia) og Tysk Øst-Afrika (Tanzania, Burundi, Rwanda). Det skyldtes ikke minst deres kommunikasjonsanlegg og strategiske beliggenhet ut mot Atlanterhavet.

German_trenches_in_Garua

Tysk skyttergrav i Kamerun. Foto: Koloniales Bildarchiv, Universitätsbibliothek Frankfurt am Main / Public Domain

Etter bare to og en halv uke var det over i Togoland, mens Sørvest-Afrika og Kamerun fulgte i 1915 og 1916. I Tysk Øst-Afrika varte krigen lenger enn noe annet sted, med store militære og sivile tap. Britene hentet først inn 50.000 indere, deretter den helhvite hæren fra Sør-Afrika, og så til slutt afrikanere fra Kenya og andre naboområder.

Det blei sagt at Tyskland og Storbritannia sloss til siste afrikaner, ettersom den tyske øverstkommanderende, Paul von Lettow-Vorbeck, også rekrutterte afrikanere under stadig større tvang. Han hadde sin bakgrunn fra det tyske folkemordet mot herero- og namabefolkninga i Tysk Sørvest-Afrika, og halte krigen ut gjennom geriljataktikk og stadige forflytninger. Til sammen mobiliserte de to partene rundt én million til å bære våpen og forsyninger over lange avstander i uveisomt terreng, der utmattelse og matmangel gjorde at dødeligheten var høyere enn under direkte kamphandlinger.

Fordi krigen blei ført over spredte områder, istedenfor i skyttergravene, blei store jordbruksområder lagt øde, matvarelagre konfiskert og landsbyer nærmest utslettet. Nyere anslag sier at hungersnød, svekket produksjon og masseepidemier krevde 750.000 afrikanske sivile liv. Den første verdenskrigen omtales ofte som en «meningsløs» krig. Kan det tenkes noe mer meningsløst enn at afrikanere slaktet hverandre for stormakter som hadde kolonisert og undertrykt dem, og hvor det endelige resultatet var helt uavhengig av kampene i Afrika. I virkeligheten var knapt noen del av det afrikanske kontinentet uberørt. I tillegg til militær- og arbeidstjeneste, som var som en «blodskatt» å regne, blei en god del av krigføringen i Afrika betalt av lokale skattebetalere over kolonibudsjettene. De blei også pålagt nye skatter, samtidig som økt toll ga dyrere varer. Produksjonen blei lagt om for å levere mat og råstoffer for krigsformål.

Knapt noe land blei utsatt for så mye ressursplyndring og tvangsleveranser av korn og bomull som Egypt. Selv i det fattige Eritrea blei kvegflokkene avlivet for å gi kjøtthermetikk til italienske tropper. Det er ikke overraskende at krig, tvangsarbeid, hungersnød og lavere lønninger førte til en lang rekke protester, som blei slått brutalt ned. I Bani-Volta i Fransk Vest-Afrika blei kolonistyret satt på prøve i et opprør som omfattet kanskje 800.000 i hundrevis av landsbyer.

Men afrikanere og andre «undersåtter» blei også trukket inn på den europeiske slagmarken. Fra Nord-Afrika (særlig Algerie), Vest-Afrika og Madagaskar ligger tallet på 450.000. På grunn av dårlig opplæring, uvant klima og oppgaver med størst risiko, var dødeligheten ekstra høy. Statsminister George Clemencau uttalte at han foretrakk at ti afrikanere blei drept framfor én franskmann, og mente det var en rimelig pris de måtte betale for å ha fått europeisk sivilisasjon i gave i deres hjemland.

Ifølge tysk propaganda blei krigen mellom «siviliserte europeere» forrådt og brutalisert ved bruk av afrikanske soldater. Max Weber, som gjerne regnes som en liberaldemokratisk samfunnsviter, var blant dem sluttet seg til protestene og mente at «all verdens negre, gurkhaer, barbarer og kjeltringer» besudlet europeisk jord.

Den rasistiske kampanjen nådde sitt lavmål da soldater fra Afrika blei satt inn under okkupasjonen av Rhinland etter krigen. Det satte sine spor både i rasehygienisk «forskning» og i Hitlers Mein Kampf. De første steriliserings- og raselovene på 1930-tallet blei først anvendt overfor afrikanere og afro-tyskere. Rasisme rettet mot afrikanere var en grunnpilar i europeisk kultur. Også når det gjelder krigens og fredstraktatenes virkninger er synsfeltet pinlig eurosentrisk. Et hovedtema er gjerne «imperienes fall», men det gjelder bare det tyrkisk-osmanske og de europeiske. Seierherrenes imperier nådde i virkeligheten sin største utstrekning etter 1918. Ikke bare delte Storbritannia og Frankrike tyske kolonier seg imellom, men de gjorde det samme i Palestina, Irak, Syria og Libanon. I tillegg befestet britene sin stilling i Egypt.

Congo_belge_campagne_1918

Soldater fra Beligsk Kongos «Force Publique», fotografer i Øst-Afrika. Foto: Wikimedia / Public domain

Forut for fredsforhandlingene hadde president Woodrow Wilsons både skrevet og talt om en liberal og demokratisk verdensorden bygd på alle nasjoners rett til selvbestemmelse. Det vakte forhåpninger hos mange utenfor Europa, men Wilson var en sørstatsaristokrat med klare rasistiske holdninger, og ønsket aldri å utfordre sine allierte. Japan forsøkte flere ganger til å få med likestilling mellom «rasene» i Folkeforbundets prinsipper, men det ville undergravd både europeisk koloniherredømme, USAs raselover og landets okkupasjon av Filippinene tjue år før.

Det legges ofte vekt på den ydmykelsen som Tyskland opplevde gjennom krigserstatninger og tap av kolonier. Men hva med Kina, som fikk plass nederst ved forhandlingsbordet, og som opplevde i 1919 at Shandong-halvøya blei «gitt» fra Tyskland til Japan? Det forlenget 1800-tallet som «ydmykelsens hundreår» i Kina, og forklarer en grunnleggende skepsis til å la vestlige stater bestemme. Vreden mot president Wilson og Versailles-traktaten utløste store demonstrasjoner, og ga opphav til 4. mai-bevegelsen som den unge bibliotekassistenten Mao Zedong sluttet seg til. Troen på modernisering etter vestlig oppskrift blei vraket av mange intellektuelle, som fant inspirasjon i nasjonalisme, marxisme og 1917-revolusjonen. Kort etter ble det kinesiske kommunistpartiet organisert. Tilsvarende reaksjoner kjenner vi fra 1. mars-bevegelsen i Korea, som var en japansk koloni fra 1910.

I Paris forsøkte en vietnameser forgjeves å legge fram ønsket om demokratiske rettigheter og likebehandling, og viste til både den franske revolusjonen og Wilsons taler. Han han blei bryskt avvist, men sto seinere opp mot både Frankrike og USA under navnet Ho Chi Minh. I India førte videreføringa av kolonistyret, fortsatt unntakstilstand og den grusomme massakren ved Amritsar i 1919, til at Indian National Congress gikk fra å være en eliteforening til å bli en massebevegelse. Gandhi var blant dem som mistet sine illusjoner.

I Egypt blei nasjonalistledere først fengslet da de ønsket å legge fram sitt syn på fredskonferansen, noe som ga støtet til en massebevegelse som kalles 1919-revolusjonen. På landsbygda sluttet millioner av fattigbønder seg til, arbeidere streiket og kvinnepionerer tok steget ut i Kairos gater. Til slutt fikk noen likevel lov til å reise til Paris. Men mens de satt på toget fra Marseilles, samtykket USAs president i at Egypt skulle forbli et britisk protektorat. Frigjøringsbevegelsen ANC i Sør-Afrika, som i lojalitet hadde innstilt sine protester mot myndighetene under krigen, kom ikke engang så langt.

Deutsch-Ostafrika, Askarikompanie

Et Askari-kompani klar til avmarsj i Tysk Øst-Afrika. Foto: Bundesarchiv / CC BY-SA 3.0 de

Når det fortsatt tegnes et så misvisende bilde av verdenskrigen her hjemme, skyldes det at ny kunnskap og nye perspektiver vekker liten interesse. Jeg tror det stikker dypere enn til intellektuell latskap. I virkeligheten handler det om å bevare verdensbildet hvor det liberale og demokratiske Europa brått havner i brutalisering, «sivilisasjonsfall» og ydmykelser, med fascisme, kommunisme og nye kriger.

I den rådende forskningen om ekstremisme og totalitære ideologier blir derfor menneskeforakt, massevold, kriger, folkemord og rasisme i koloniene skrevet systematisk ut av historien. Men istedenfor å være et avvik, var dette allerede en del av hverdagen for millioner av afrikanere, vietnamesere og indere. For dem var krigen mer kontinuitet enn brudd. Det nye er nå at alt dette hentes hjem til Europa – det Hannah Arendt kaller en «bumerangeffekt».

Sjelden har behovet for avkolonisering bak de akademiske murene, og i redaksjonslokalene, blitt så tydelig manifestert.


Tore Linné Eriksen er historiker og professor i utviklingsstudier ved Oslomet. Han har skrevet en rekke bøker, senest «Sør-Afrikas historie» i 2016.

Denne artikkelen stod først på trykk i Klassekampen 24. november.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.