Analyse

– Drapet på den amerikanske misjonæren viser makten som aldri dør

Nav Bharat Times 25 november 2018 edit

Nav Bharat Times 25. november omtaler saken om misjonæren som prøvde å gå i land på North Sentinel. Avisa er en av de største avisene på hindi, med et opplag på nær 800.000 i Dehli og Mumbai.

[MUMBAI / TRANSITMAG] India har et stødig lovverk for beskyttelse av minoriteter, men igjen har det vist seg at veien fra loven til hverdagen er lang. Det passiviserer både de mest sårbare og de som er satt til å vokte om dem.

«Hvor lenge skal vi fortsette å plage urbefolkninger? Dette har foregått i lang tid, og det gir ingen mening for meg at vi skal belære disse menneskene om hvordan de skal leve livene sine. Især ikke de samme menneskene som gjennom urgamle metoder forutså tsunamien i 2004 og derfor ikke mistet en eneste innbygger. De tærer ikke på naturen slik vi gjør. Vi har etablert makt gjennom såkalt «utvikling» av våre samfunn, men hvilken rett har vi til å heve oss over dem? Vi kveles av vår egen forurensning mens vi feirer vår storslåtthet.

Vi har intet å lære dem.»

Dette sier miljøspesialist Vikas Rajput, publisert i Nav Bharat Times den 25. november, som kommenterer nyhetssaken som gikk verden rundt noen dager tidligere. Den 17. november engasjerte den amerikanske eventyreren og misjonæren John Allen Chau (27) to lokale fiskere til å ta han med til øya North Sentinel. Det skulle koste ham livet.

Øya er en del av Andaman og Nicobar-øyene, ett av syv såkalte Union Territories i India. Disse skiller seg fra Indias 29 stater ved at de administreres sentralt, fra hovedstaden, New Delhi. Øyene utgjør skillet mellom Bengalbukta og Andamanhavet, og ligger om lag to tredjedeler av veien fra Indias østkyst til vestkysten av Thailand. Øyene er hjem til omkring 380 000 innbyggere, noe som er forsvinnende få mennesker i indisk sammenheng.

North Sentinel, øya Chau ønsket å besøke, er allikevel verdenskjent, især blant antropologer. Den huser sentinelesere, en av de få gjenværende stammebefolkningene i verden som motsetter seg kontakt med omverdenen. Indisk lov forbyr utenforstående å besøke øya, en del av et lovverk som har til hensikt å beskytte landets urbefolkninger.

Chau uttrykte i sosiale medier, i dagene før tragedien, et ønske om å «dele bibelens budskap» med sentinelserne, og fortelle dem at «jeg elsker dere og Jesus elsker dere». Han ble satt i land på øya, og ble drept med pil og bue bare øyeblikk etter. Chaus familie er i sjokk, og drapet er rystende. Drapet er dog, av ovennevnte årsaker, ikke overraskende.

Indias lovverk mot klasseskiller

Her i India kjenner vi på hvordan denne drapet på Chau er et symptom på noe mye større, en dårlig vane som har fått slå rot og vokse. En vane så vond å vende at de fleste ikke orker å snakke om den.

For drapet på Chau blir et sylskarpt bilde, både på sårbarheten til de som ofte plasseres nederst på den indiske rangstigen, urbefolkninger, men også på hjelpeløsheten hos de som er satt til å verne om urbefolkningene.

Drapet var tragisk. Det var tragisk både for Chaus familie, men også fordi det utgjør enda en ripe i lakken for verdens største demokrati, som helt fra barneskolepensum lærer sine borgere at det er viktig å beskytte minoriteter.

6711928341397504-edit

Dette bildet publiserte John Allen Chau 21. oktober på sin Instagram-konto. Det ble hans siste. Skjermbilde: Instagram

I den indiske hverdagen regjerer opp til flere rangsystemer parallelt, og det er glassklare skiller mellom de sosiale lagene, i en slik grad at ulike lag av samfunnet ofte ikke har noen kontakt i det hele tatt, eller at kontakten består av utnyttelse av de som har minst.

Med kolonitiden som alle etiske ødeleggelsers episentrum, ispedd en god porsjon religiøst fundamentert klasseskille, er ideen om hierarkiene så godt forankret i India at de nærmest «er» India. De er blitt en vane, om man vil. I det som nærmest kan fremstå som en bevisst handling for å passivisere folket, har landet etablert stødige lover som forbyr alle tenkelige aspekter av klasseskille.

Kastesystemet er forbudt. Religiøs undertrykkelse er forbudt. En lang rekke minoriteter omfattes av kvotesystemer. Det er forbudt å drive sekter. Det er til og med forbudt å benytte titler på mennesker, som «Lord», «Majesty», «Highness», «Maharaja», «Raj», «Sahab», osv. Disse lovene håndheves i minimalt omfang, og kanskje enda verre:

Distansen mellom lovverket og hverdagen til de fleste indere er så lang at det store flertallet trolig ikke en gang reflekterer nevneverdig over at disse lovene kan angå dem. I hverdagens omgangsform kaller fortsatt overklassen tjenerne sine for «småen», «tjukken», «flisa», «stompen», eller ofte bare «Mh!». Og tjenerne kaller fortsatt eierne sine for «Sir», «Madam», «Sahab» osv.

Lovverket er på plass, men kastesystemene forblir

I kortversjon kan man konkludere med at dette er omgangsformer som har slått rot i kolonitida. Men de få gangene en konfrontasjon mellom lagene av samfunnet faktisk åpner opp selve kjernen av problemet, blir det tydeligere, og saken får en mer global, og nærmet tidløs karakter:

«Hvis de som sitter på ressursene ikke holder resten av menneskene nede, kommer de fattige til å true de ressurssterkes eksistens.» Eller som en nabo sa til meg på et mer hverdagslig språk: «Du må ikke ta med deg fattige hjem og lære dem ting, for da tar de over.»

Jeg vil mene at alt det andre bare er symptomer på ovennevnte. Og det er ikke annerledes med sentinelesernes eksistens på Andaman og Nicobar-øyene. For også her er lovverket på plass. Men også her har de som har brutt loven historisk sett sluppet unna med kausjon. Foreløpig er ingen straffet etter loven som fra 1956, som har vært ment å garantere sentinelsernes trygghet.

Sudhir Mishra skriver i Nav Bharat Times at listen over overtredelser strekker seg helt fra ulike koloniherrers forsøk på å «sivilisere» sentinelserne til mer nylige tilfeller, blant annet en video av politibetjenter og turister, på en nærliggende øy, som gir tobakk og alkohol til øybeboerne for at de skal underholde dem med dans.

Stamme-turisme er er business, urfolk betaler prisen

«Såkalt stamme-turisme, et grusomt begrep i seg selv, eksisterer allerede, og den dagen noen oppdager at det er penger å tjene på en eller annen dyrehage-aktig aktivitet på øya der Chau ble drept, er det sentineleserne som kommer til å måtte ta støyten.»

Dette forteller en indisk sosiolog i mitt eget nettverk her i Mumbai. Jeg tar en telefon til hennes kontor,  hvor hun arbeider i en organisasjon som forsker. Hun deltar i å utarbeide pensum til statlige skoler i staten Gujrat, samt at hun arbeider tett med lærere og foreldre for å styrke barns levedyktighet i samfunnet.

Som forsker og sosiolog kan det få konsekvenser å stå fram med navn, hun ønsker derfor å være anonym:

«For å kunne si noe som er i nærheten av sannheten, er jeg avhengig av å være anonym. Også blant oss i NGO-ene er det hierarkier og maktstrukturer, og hvis man blir oppfattet som en person som bidrar til å bryte ned disse, er man i fare. Jeg er vokst opp i en mangfoldig sammensatt familie, og vi har flyttet på oss i India, så jeg har fått merke hierarkiene på egen kropp i ulike sammenhenger.»

Maktstrukturer i arbeid

Sosiologen mener at saken fra Andaman og Nicobar er et klassisk eksempel på maktstrukturene i arbeid. Hun forteller om det urokkelige hierarkiet, ikke bare i sin egen organisasjon, men også blant menneskene hun er ment å dele kunnskap med:

«Når vi kommer inn i et miljø vi skal jobbe med, opplever vi hele tiden at det allerede, innen dette miljøet, er valgt ut noen som har høy status der til å snakke med oss, så det får meg også til å lure på om vi egentlig bidrar til å minske gapet mellom de ulike lagene av samfunnet. Det er selvfølgelig bra at det jobbes med å styrke de svakeste i samfunnet, men det er et åpent spørsmål om vi ikke kanskje gjør det på helt feil måte.»

«Vi har kvotesystemer, men mange synes de er urettferdige, så jeg er heller ikke sikker på om det er den riktige veien å gå. Jeg har ikke særlig mange svar på hvordan vi best endrer de veletablerte maktstrukturene, men det aner meg at det er oss, vi som har overskudd, som bør ta den største delen av jobben. Det er vi som må gi rom for de som ikke har ressurser. Noe av det viktigste er at vi stiller spørsmålstegn ved maktstrukturene vi er en del av.»

Hun er generelt oppgitt over distansen mellom lovverket og reell praksis:

«Jeg prøver å gjøre en forskjell der jeg kan, men jeg jobber i noen strukturer som er enormt tungtrådte, og mye av det vi gjør handler mer om prestisje enn at vi egentlig får til å gjøre en forskjell. Vi gjennomgår noen ganger en enorm mengde papirarbeid for å få tillatelse til å reise inn i en fattig landsby. Så skal vi liksom lære de lokale lærerne og foreldrene å styrke barnas kunnskaper for å fungere i samfunnet sitt.»

«Vi er uansett de ressurssterke – ingen ting vi gjør forandrer på det.»


Denne teksten er skrevet av Niono Page, født i Norge, bosatt i India i 11 år, bachelorgrad i psykologi og sosiologi fra universitetet i Mumbai. Niono Page er et pseudonym.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.