Reportasje

Bli med til Marokko, et land som har huset migranter og minoriteter i århundrer

Marokko 4

Guiden tok oss med til en av flere gamle jødiske kirkegårder i Meknés. Denne byen ligger 130 km øst for Marokkos hovedstad Rabat. Foto: Andrew Kroglund

[TRANSIT / MAROKKO] Den 10. og 11. desember går FNs migrasjonskonferanse av stabelen i Marrakech i Marokko. Her skal FNs medlemsland vedta avtalen om migrasjon. Avtalen skal legge et globalt rammeverk for «sikker, ordnet og regulær migrasjon» – og er omstridt. Marokko er selv et land som har huset mange immigranter og emigranter, både i fortid og nåtid.

Den væpnede vakten ser på passet mitt, smiler og peker mot inngangsdøren. Jeg føler meg nesten litt andektig der jeg går inn i det eneste museet i hele den arabiske verden som er dedikert til jødedommen og det jødiske. Vi befinner oss i storbyen Casablanca. Hvorfor i all verden sponser og promoterer staten Marokko et jødisk museum?

Familien er på høstferie i Marokko. Vi ønsker å forstå mer av dette fascinerende annerledeslandet, som har en nøkkelrolle i Nord-Afrika. På museet blir vi tatt imot av direktøren, Zhor Rihili, som jeg på forhånd hadde ringt fra Oslo. Zhor er muslim, utdannet både som arkeolog, antropolog og journalist.

Som student hadde hun en av Marokkos mest kjente arkeologer, Simon Levi, som sin professor. Han ringte henne da museet trengte en direktør. Nå øser hun entusiastisk ut av kunnskapen sin om det mangfoldige Marokko.

En unik konstitusjon

Bygget vi befinner oss er fra 1948, og var opprinnelig et jødisk barnehjem og huset opp mot 160 barn og unge. Museet ble etablert i 1997, og har siden vært gjennom en totalrehabilitering og ble høytidelig gjenåpnet igjen i 2016, av kong Mohammed VI.

Vi vandrer rundt i ulike rom med bilder fra svunne tider. Det er redskaper, ting fra gamle synagoger, klær og forklarende tekster. Men det som faktisk gjør størst inntrykk på meg er et utsnitt av den reviderte marokkanske grunnloven, fra 2011, som henger på en av veggene. Her leser jeg at innflytelsen fra det hebraiske er en av pilarene i den nasjonale marokkanske enheten, sammen med det berbiske og det arabisk-muslimske.

– Den reviderte konstitusjonen viser at Marokko er opptatt av etnisk og religiøs pluralisme, sier Zhor.

Zhor forteller at de har besøk fra hele verden til museet, men det er særlig folk av jødisk avstamning som synes dette er et viktig turistmål.

Marokko - bilde 5

MAROKKO: Minner fra en svunnen jødisk-marokkansk fortid. Disse bildene henger i det jødiske museet i Casablanca. Foto: Andrew Kroglund

Casablanca, ikke akkurat sjarmerende

Vi gjør oss ferdig med litt annen sightseeing i storbyen Casablanca. Sjarmerende er den ikke, og den romantiske auraen den eventuelt måtte ha hatt, skyldes kanskje storfilmen Casablanca fra 1942, med Humphrey Bogart og Ingrid Bergman, og med den udødelige replikken «Play it again Sam». Byen har likevel noen svært gode restauranter, ikke minst i gamlebyen. Her spilles det også herlig musikk av mange slag, inkludert jazz og latinamerikanske rytmer.

Etter å ha kjørt leiebil i Casablanca, føler jeg at jeg kjører hvor som helst i verden, men det anbefales ikke for nervøse. Anbefales, derimot, kan verdens tredje største moské, Hassan II, som ligger fint til ved Atlanterhavet. Den rommer 25.000(!) personer, og har utrolig flott keramikkarbeid, marmorgulv og et innvendig tak av sedertre.

Vi tar tog fra Casablanca til de historiske byene Meknés og Fès. De første 15 minuttene ut av storbyen er gjennom fattige bydeler, stygge ensformige bydeler og et hav av søppel og plast over alt. I 2003 var det flere terrorangrep i Casablanca, og terroristene kom fra de fattigste bydelene. De hadde jødiske bydeler og utenlandske restauranter som mål, og til sammen ble 45 personer drept. Heldigvis har Marokko siden den gang vært relativt fritt for den slags, i motsetning til sine naboer.

De halmgule jordene og den tørrsvidde jorda endrer seg sakte til grønnere omgivelser, og vi ser Atlas-fjellene i bakgrunnen. Det er et kontrastrikt land vi beveger oss gjennom.

Marokko 1

Trange handlegater i Meknés. Foto: Andrew Kroglund

En lang historie

Vi er i Marokko først og fremst for å samle stoff om det jødiske Marokko til en mulig bok. Marokko har en usedvanlig energisk og kulturelt bevisst ambassadør i Norge. Lamia Radi har selv forsket en del på det jødiske Marokko og har også bodd i Jerusalem.

Det jødiske museet i Oslo inviterte henne tidligere i år til å holde et foredrag om det relativt ukjente temaet for folk flest om det jødiske Marokko. Afrikansk kultursenter har også fulgt opp, med en egen filmfestival som har tematisert det jødiske Afrika.

Den jødiske diasporahistorien er fascinerende i seg selv, og det er spor etter jøder i landet så langt tilbake som til 200 år før Kristus. De jødiske marokkanerne var med og forsvart seg og sitt nye land både mot romerske og bysantinske fremstøt. Et berømt sted fra den tiden er oldtidsbyen Voulubilis.

Denne romerske ruinbyen ligger like ved byen Meknés i nord. Volubilis var provinshovedstad i den romerske provinsen Mauretania Tingitana, og eksportere blant annet korn og olivenolje til Roma. Det er den best bevarte romerbyen i denne delen av Nord-Afrika, og er også å finne på UNESCOs verdensarvliste.

Hovedgrunnen til at det etter hvert ble flere og flere jøder som slo seg ned i denne delen av Nord-Afrika, var den umiddelbare nærheten til Spania, på den andre siden av Middelhavet. Al-Andalus er det arabiske navnet på de landområdene i både Spania og delvis Portugal som var under muslimsk styre fra år 711 til 1492. Her blomstret kulturen, og både kristne og jøder levde relativt fritt under muslimsk overhøyhet.

IMG_1662

Den gamle jødiske vannposten i det tidligere jødiske kvarteret i Meknés. Foto: Andrew Kroglund

Migrasjonsbølger kommer og går

Spanjolene gjenerobret etter hvert hele sitt territorium og satte punktum for «la reconquista», samme år som Christoffer Columbus «oppdaget» Amerika, i 1492. I den sosiale og kulturelle feberhete perioden dette var, lot mange andalusiske jøder seg tvangskristne.

Men det var ofte ikke godt nok for det nye helkristne Spania, og mange jøder dro derfor mot Tyrkia, eller det landet som lå enda nærmere; Marokko.

I middelalderen var salt den store handelsvaren, sammen med sukker. Jødene spesialiserte seg delvis på handel med disse to dyrebare råvarene. I den viktige handelsbyen Marrakech fikk de etter hvert et eget kvarter, som fikk navnet, melah, salt. Alle større marokkanske byer fikk sin egen melah, jødekvarter. Kvarteret ble ofte bygd som nærmeste nabo til kongelige slott eller eiendommer.

Gjennom historien fikk utvalgte jødiske familier et nært forhold til kongen, og hjalp både kongen og sitt nye fedreland gjennom vanskelige tider. Siden har kongen gjerne holdt seg med sin egen jødiske rådgiver, ofte på det utenrikspolitiske feltet, og slik er det også i dag.

På høyden, om vi kan kalle det det, levde det over 300.000 jøder i landet, og Marokko var det arabiske landet som hadde størst antall jøder som del av sin befolkning.  Etter 1948 (og opprettelsen av staten Israel) har antall gått jevnt nedover, og i dag opereres det med tall fra ca 3000 – 8000 marokkanske jøder.

Fès – en by fra Tusen og én natt

Fès er en helt unik by på godt over en million innbyggere, og Marokkos fjerde største. Medinaen, gamlebyen i Fès, er trolig verdens største bilfrie byområde, og har bevart både bygninger og bystruktur fra middelalderen, da byen var hovedstad.

Her er det labyrinter av smågater hvor du raskt mister retningssansen, der du vandrer mellom krydderforretninger, religiøse skoler, palasser, moskeer, fontener og handelshus, som er så flotte at du nesten kan tro du er på et underbruk av British Museum. For en handleglad person er «Black Friday» bare barnemat i forhold til den handelen som foregår her. Det er en fordel å leie seg en guide for en halv dag og det er vel verdt å se hvordan både lærvarer, porselen, fajanse og veverier bearbeides. Kjøpslåing kan være en prøvelse for en nordboer, men øvelse gjør mester!

Marokko 6

Det marokkanske kjøkken, og matmarkeder, er et eventyr i seg selv, og verdt en egen reise. Foto: Andrew Kroglund

Når det gjelder overnatting er det å bo i en såkalt riad, tingen. Det er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass med en indre hage eller gårdsplass. Her er det også deilig tradisjonell mat.

En viktig grunn for designet var islamske forestillinger om personvern for kvinner. Dette er forøvrig i en interessant kontrast til de jødiske kvarterene vi gikk gjennom, hvor husene er kjennetegnet med større vinduer som peker ut mot gaten, men som manglet de indre hagene.

IMG_1852

Markedene i Féz er som snytt ut av Tusen og en Natt: Håndtverket her er av høy kvailitet. Foto: Andrew Kroglund

Lettlurte turister

Vi traver rundt i Fès for å besøke gamle synagoger. De er i dag mer som museer enn levende gudshus. Noen av dem ligger som nærmeste nabo til gamle jødiske gravlunder. Også disse er bevoktet, og tas vare på.

En eldre mann kommer mot oss og sier han heter Jacob, og han kan fortelle oss at han er en av de få gjenlevende jødene i Fès og han vil gjerne vise oss byens eldste synagoge. Vi følger villig med, fornøyd med at vi treffer på en av de gamle. Han forklarer at det nå er ca 100 familier igjen, og at alle bor i den nye bydelen.

Vi følger Jacob gjennom små trange gater, litt til høyre og litt til venstre, overbygd av balkonger som henger ut i gatene, og som ligger så tett at folk lett kan krype over fra balkongen på den ene siden av gaten til balkongen på motsatt side. Vi kommer til den gamle synagogen som har stått tom siden 1967.

Vi spør Jacob hvorfor han har blitt igjen:

– Jeg liker Marokko, forklarer han, og tilføyer: – Kongen liker jødene, og jødene liker kongen.

Den gamle mannen hevder nå at det er han som står for restaureringen av gamle synagoger i Fes, sammen med en jødisk forening sponset av amerikanske jøder. Nå vil han ha en god slump penger til oppussingen, og litt til brød til seg selv.

Det er vanskelig å si nei til slikt, så noen hundrelapper veksler hender, og hva er vel det for rike nordmenn, og vi takker Jacob. Vi tror nok at vi ble litt lurt, og Jacob heter like gjerne Muhammed, men det får være del av eventyret.

Shalom – den milde mannen

Litt senere samme dag finner vi en annen synagoge, i den moderne delen av byen. Det er vanskelig på utsiden å se at det er en synagoge, men etter hvert kommer Shalom, som bor i strøket og som passer på og vedlikeholder synagogen. Det er en forholdsvis stor, og ikke minst vakker, andalusisk synagoge. Fra taket hang det lamper som var samlet inn fra mange av de stengte synagogene i området. På balkongen står en Sukkot-hytte. Høsttakkefesten er nettopp avsluttet.

Hvorfor ble noen igjen, da så mange dro, spør vi Shalom?

– De som ble igjen ville ikke reise fra husene sine og alt det de eide. Man fikk ingenting med seg hvis man dro. De som eide verdier valgte derfor ofte å bli igjen, mens det var de fattige som reiste. De ble lovet hus og arbeid og alt de trengte i Israel.

Shalom er også opptatt av at det først var i 1967 at alle forlot Marokko. Seksdagerskrigen, som ga Israel kontroll over Vestbredden, Gaza, Sinai og Golanhøyden, gjorde jøder over hele Midtøsten utsatt for hevnaksjoner.

– Det ble på alle måter vanskeligere for jøder å leve i Marokko akkurat da. Muslimene ville ikke handle med oss eller gi oss arbeid.

Marokko 7

Shalom viser oss rundt i den fortsatt levende jødiske synagogen i den moderne bydelen i Fès. Foto: Andrew Kroglund

Det hjalp øyensynlig lite at kongen formante folk til ikke å straffe jødene for det som skjedde i Israel. I dag er det, ifølge Shalom, kun 40 familier igjen i Féz. De fleste av dem er gamle, for de unge flytter, enten ut av landet eller til Casablanca, der den største jødiske befolkningen i Marokko bor. På tross av dette er synagogen et levende sted. Shalom forteller at folk stadig kommer innom. Det er det også helt tydelig å se.

I kvinnedelen av synagogen er det et lite kjøkken, det er tekopper og teposer, og tegn på at folk bruker stedet. Shalom bruker mye av tiden sin på å male på nytt de finurlige utskjæringene i treverket i synagogen. For ham er vedlikehold en viktig del av livet.

Synes han det var trist at så få jøder var igjen i byen? Shalom kikker på oss med et resignert blikk:

– Hva kan man gjøre? Sånn er livet. Men i dag har vi det bra. Men en vet jo aldri hva som skjer.

Shalom har vært flere ganger på besøk i Israel, og har også en søster som har emigrert dit. Men vil han emigrere selv?

– Nei, det er ikke aktuelt, sier han.

Uløste konflikter og store utfordringer

Dagens tolerante Marokko er flott. Utvandrede jøder får betalt en pensjon fra den marokkanske staten, og det er store årlige høytider hvor tusenvis av jøder kommer tilbake til gamlelandet på besøk. De feirer det som en gang var. Det settes også pris på i mange leire at Marokko har en friere utenrikspolitikk vis-a-vis Palestina-spørsmålet, noe som gjør at landet har en viktig meglerrolle. Utvandrede jøder og deres etterkommere får også innvilget marokkansk statsborgerskap om de ønsker det. I andre arabiske land får du knapt innreise som turist om du har et israelsk stempel i passet ditt.

Men det må samtidig ikke underslås at Marokko har utfordringer som ikke løses med det første. Mange tror at kolonitiden er over. Det er den ikke.

Vest-Sahara behandles av FN som Afrikas siste uløste kolonispørsmål. Deler av territoriet er okkupert av nettopp nabolandet Marokko. Både Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen i FN har fordømt Marokkos okkupasjon, men Marokko nekter å trekke seg ut og har hatt militærstyrker i Vest-Sahara siden 1975. At deres gamle fiende, diktaturstaten Algerie, støtter motstandsbevegelsen Polisario, gjør ikke saken enklere. Og som alle arabiske land, har også Marokko sine støttespillere og driver lobbyvirksomhet på høyt nivå i Washington.

(Artikkelen fortsetter etter kartet.)

5168544392937472

Vest-Sahara kalles for Afrikas siste koloni. Både Vest-Sahara og Marokko ligger ut mot Atlanterhavet. Avstanden til Kanariøyene hvor tusenvis av norske turister ferierer hvert år er kort. Kart: Wikipieda

Vest-Sahara spørsmålet er ekstra kinkig for EU. De trenger et godt forhold til Marokko, ettersom migrantstrømmen som kommer via Nord-Afrika har vært tiltagende de siste 10 årene. Tidligere i høst skapte det et massivt raseri i byen Tetouan, som ligger ved Middelhavet og Gibraltarstredet, da den unge studenten Hayat Belkacem, ble skutt og drept av den marokkanske marinen da hun prøvde å nå det spanske fastlandet i en smuglerbåt.

Marokkanere vil ut

Ifølge spanske myndigheter (magasinet Telquel, nr 827) avverget de per august 2018 over 54.000 illegale forsøk på å ta seg til landet via Gibraltarstredet.  7.100 av dem skal ha vært marokkanske. I tillegg kommer det stadige fremstøt langs grensegjerdene til de to spanske enklavene langs kysten i nord, Ceuta og Melilla. I Ceuta er det satt opp et stort grensegjerde med sylskarpt glass på toppen. I juli i år forsøkte 800 immigranter å storme gjerdet.

Marokko godtar ikke spansk overherredømme her, og vil ha stedene tilbake. Spania nekter. (Ser de ikke parallellen til eget krav i forhold til selv Gibraltar, under britisk jurisdiksjon?)

Ukemagasinet Maroc Hebdo slår samme uke alarm om at landet bare befinner seg på 123. plass på UNDPs årlige utviklingsindeks (hvor Norge igjen kommer på 1.plass). Dette er alvorlig for et land som har ambisiøse utviklingsmålsetninger på så mange områder. Marokko søkte om å få arrangere VM i fotball i 2026, men fikk det ikke. Landet satser særlig innenfor transport (lyntog) og energiproduksjon. Innen 2020 vil verdens største solenergipark i Saharaørkenen, Noor 1, produsere strøm til 1 million innbyggere.
Men på utdanningssiden ligger de, ifølge UNDP, til og med bak land som Libya, Tunis, Algerie, Egypt, og Irak (!). Barn går færre år på skole i Marokko, og særlig ille er det for jenter.

Og helsesektoren er ikke mye bedre?

Vi får etter hvert med selvsyn også se at det står dårlig til i helsesektoren også, når min kone blir akutt syk på toget på vei mot flyplassen. Toget stoppes og hun blir i hui og hast kjørt til det lokale sykehuset i Meknés. Dette sykehuset er et av tre som betjener over en million innbyggere, men de mangler alt av utstyr, og levende og halvdøde ligger bortimot om en annen.

Hygienen er elendig og arbeidsforholdene for legene er krevende. Vi blir møtt med vennlighet, men noe termometer er ikke å oppdrive, de har bare ett. Medisin og utstyr må en dra inn til byen for å kjøpe. Etter en syv timers prøvelse kommer vi oss derfra, mister flyet og hjemreisen med noen dager, men priser god oppfølging fra forsikringsselskapet der hjemme. En ung gutt som er i praktikant ber om å få telefonnummeret mitt. Han sier at hans største drøm er å komme seg til Europa, og til Norge må vite.

Har jeg noen gang i livet ønsket at jeg var en Bill Gates, måtte det ha vært nå. Jeg skulle gladelig ha delt med sykehuset Mohammed V av mine millioner. Lokalbefolkningen fortjener bedre.

Migrasjonen kommer nok til å fortsette, både den legale og den illegale. Det bebudede møtet i Marrakech er et viktig møte.

FAKTA: Marokko

Styreform Kongedømme
Hovedstad Rabat
Innbyggere 34 millioner (2017)
Religion Islam, jødedom
Språk Arabisk (offisielt), tamazight (offisielt), fransk
Aktuelt med FNs migrasjonskonferanse 10.-11. desember

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.