Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Når norske aktører satser i u-land, gjør de seg da tanker om hvorvidt dette bidrar til at gapet mellom rike og fattige land blir mindre?

46645332541_f652c89b9b_k
7. januar åpnet statsminister Erna Solberg en norsk-indisk næringslivskonferanse i New Dehli. Bildet viser statsministeren bli intervjuet av indisk presse. Foto: Flickr / Statsministerens kontor / CC BY-NC 2.0

MUMBAI (TRANSIT MAGASIN) Transit magasin utfordret aktører fra norske myndigheter og norsk sivilsamfunn om vurderinger som gjøres i forkant av at norsk næringsliv går inn i u-land. På spørsmål om etikk blir det dørgende stille.

6.-8. januar var statsminister Erna Solberg på offisielt besøk i Indias hovedstad, New Delhi, hos landets statsminister, Narendra Modi. I forbindelse med hennes besøk i India denne uka ble det også arrangert en norsk-indisk havkonferanse, og et næringslivsprogram med overskriften «Indian – Norwegian solutions for sustainable growth».

Mens flertallet av norske medier tok seg av jubelen over at Norge trolig snart kan få spise litt av den indiske kaka, ønsket jeg å belyse Solberg-besøket utifra det noe mer ambisiøse spørsmålet:

«Når norske aktører satser i et u-land, gjør de seg da tanker om hvorvidt dette bidrar til at gapet mellom rike og fattige land blir mindre?»

Under arbeidet med artikkelen «Norsk næringsliv gleder seg over India-strategi, men indisk advokat advarer mot enveiskjørt handel«, publisert den 11. januar, snakket jeg med en rekke aktører. De ga meg underveis mange vage, eller manglende, standpunkter og holdninger, som avdekker Norges dødende idealisme.

Før vi går til intervjuene lenger ned i denne teksten, la meg fortelle litt om min bakgrunn:

Uvanlige livsvalg gir uvanlig innsikt

Jeg har alltid interessert meg for aktivismens, idealismens, og engasjementets vesen. Som barn av en, den gangen, feminist-aktivist-sosialist-pedagog av en mor i 1980-tallets Oslo, har jeg på ingen måte kopiert all hennes gjøren og laden. Men når regnestykket mellom arv og miljø skal gjøres opp, er det bare å innrømme at jeg nok har fått med meg ett og annet fra henne.

I min mest aktive tid, i overgangen mellom 1980 og 1990-tallet, var jeg selv medlem av svært mange organisasjoner; Sosialistisk Ungdom, Ungdom mot Atomvåpen, Ungdom mot EU, Natur og Ungdom og Bellona, for å nevne de jeg husker akkurat nå. Ikke at det er særlig talende for hvem jeg er i dag, og jeg er for lengst utmeldt av samtlige organisasjoner – og kjenner heller ikke så mye på behovet for å tilhøre en sådan lenger.

I mitt voksne liv valgte jeg å utvandre fra Norge, og jeg har ikke vært fastboende i landet siden 1997. I siste halvdel av tiden etter dette har jeg vært fastboende i to u-land, de siste 11 årene i Indias handelsmetropol, Mumbai.

Å bo i Mumbai, størstedelen av tiden sammen med en person som er vokst opp fortausbeboer, alene i sentrum av byen, har unektelig gjort noe med hele min tilnærming til livet. Trolig har sistnevnte i større grad gjort meg til den jeg er i dag, enn at jeg iført Palestina-skjerf lenket meg fast til Shell-stasjonen på Bjølsen og ropte ukvemsord til betjeningen, en gang vinteren 1989.

Allikevel tenker jeg jo at jeg fikk med meg en form for grunnholdning til fenomenet idealisme allerede den gangen.

Jeg smaker og lukter stanken av blodig urett – hver dag

Nå i 2019 sitter jeg altså i mitt hjem i Mumbai og undrer meg mye over dette fenomenet jeg både opplever på mine Oslo-besøk og får servert gjennom norske nettaviser.

For et par uker siden fikk jeg det selvsamme fenomenet ubehagelig tett på meg her i mitt mumbaiske hjem, som ellers er kjemisk renset for denne typen tankegods. Det blir lite av den slags når man bor med en mann som er vokst opp med å spise matrester fra søpla, og samtlige av hans venner er oppvokst med ekstrem nød, vold og totalfravær av skolegang.

Jeg lytter til pusten hans hver natt når han sover ved siden av meg, lytter til gråten hans når han har mareritt. Da blir det rett og slett vanskelig å sette seg inn i at tusener av mine tidligere aktivistfeller i Norge sitter stille og ser på at landets politikere vedtar lover og inngår avtaler som har til hensikt å sørge for at mennesker som min venn og bofelle holdes vekk fra ressursene i verden, enda mer enn de allerede gjør.

Idealisme er upopulært

Tilbake til Erna Solbergs besøk i India:

Med en stor handelsdelegasjon fra Norge i hælene skulle Erna Solberg hilse på Indias president, Narendra Modi. Samtidig holdt norske næringslivstopper konferanse om mulighetene for tilgang til det indiske markedet.

I kraft av min tilstedeværelse i landet, fikk jeg i oppgave å dekke denne saken for Transit magasin. Som den relativt rutinerte journalisten jeg er, begynte jeg straks å visualisere en klassisk feature-artikkel, der jeg, etter alle presseetikkens regler, saklig introduserer tematikken, samt inviterer ulike aktører med ulike ståsteder.

Jeg ønsket altså å spørre dem alle om de gjør de seg tanker om hvorvidt dette bidrar til at gapet mellom rike og fattige land blir mindre.

Spørsmålet forutsetter selvfølgelig at man mener at å minske gapet mellom fattige å rike er et slags overordnet mål. Spørsmålet forutsetter også at man våger å tenke tanken om at forretningsutveksling kanskje gjør lite for det store flertallet av indere som lever i stor nød.

Dette er svarene vi fikk

Jeg skal gjennom listen nedenfor jobbe meg fra de minst overraskende, men allikevel urovekkende, totalfraværene av svar, via de helt anemiske svarene, til de få som torde snakke høyt.

Her er responsen jeg fikk, fra åtte ulike aktører på området, herunder de som skal styre landet, promotere Norge i utlandet, vedlikeholde internasjonale avtaler, melde om urett, planlegge økonomi, fungere som motvekt til staten og forsvare de mest sårbare:

1. Innovasjon Norge

kaxrud
Anne Line Kaxrud. Foto: Innovasjon Norge

(Innovasjon Norge er én av de to hovedarrangørene av programmet for Erna Solbergs besøk til New Delhi.)

 Sitat: Seniorrådgiver, Anne Line Kaxrud:

 «Det er naturlig at det er Utenriksdepartementet som svarer på dette. Vi forholder oss til deres retningslinjer»

2. Utenriksdepartementet (UD)

(UD er den andre hovedarrangøren av programmet i New Delhi.)

Sitat: Ansvarlig for UDs India-strategi, Baard Hjelde:

«Jeg kan dessverre ikke svare på dette.»

3. Changemaker

Embla-Regine-Mathisen-offisielt-5_80582b7a42ce9ddcfcdd6383df776f87
Embla Regine Mathisen. Foto: Changemaker

(Ungdomsorganisasjonen Changemaker intervjuer vi som en antatt kontrast til Innovasjon Norges og Utenriksdepartementets fravær av holdning.)

Sitat: Leder, Embla Regine Mathisen:

«Jeg må beklageligvis si at jeg nok ikke er riktig person til å svare på disse da Changemaker hovedsakelig jobber med nasjonal politikk.»

Og senere:

«Det er helt riktig at vi jobber med disse tingene. Men vi jobber ikke spesifikt med noen land, heller ikke India. Fokuset vårt lener heller på Norges innsats i WTO, andre internasjonale handelsavtaler og slikt. Grunnet dette har jeg dessverre ikke mulighet til å kommentere på dine relativt spesifikke spørsmål.»

Og til sist:

«Jeg sender spørsmålene videre til vår handelspolitiske talsperson»

4. Changemaker – igjen!

(Videresendt fra organisasjonens leder, Embla Regine Mathisen)

Sitat: Handelspolitisk talsperson, ukjent navn:

[ingen respons]

5. Foreningen av tolvte januar

(Foreningen oppsto i kjølvannet av Maria Amelie-saken.)

PS: Spørsmålet organisasjonen fikk skilte seg fra spørsmålet de andre fikk: De ble spurt om de opplever at norsk aktivisme er dødende.

[ingen respons]

6. Anders Grøn Kjelsrud

AndersGronnKjelsrud
Anders Grøn Kjelsrud. Foto: UiO

(Kjelsrud er postdoktor ved Økonomisk institutt, Universitet i Oslo. Han jobber med fattigdomsspørsmål i India, herunder betydningen av offentlige tjenester for de fattige.)

Kjelsrud fikk, i forbindelse med den opprinnelige saken om besøket i India av handelsdelegasjonen fra Norge, en rekke spørsmål, og følgende er kun et lite utvalg. Det brennende engasjementet uteble i flertallet av besvarelsene, (se eksempelet under), men han delte en interessant observasjon om norske selskapers opprinnelige, og ifølge Grøn Kjelsrud, nødvendige, motivasjon for å etablere seg i andre land, så hans bidrag blir en viktig komponent i helheten.

Sitat: Økonom Anders Grøn Kjelsrud

Først, på separat spørsmål om hva som gjør det attraktivt for norske selskaper å etablere seg i India, svarer han med en generell betraktning som kan bety alt og ingen ting:

«Det er åpenbart mange muligheter for norske selskaper i store markeder i vekst, som i India. Men det kommer også med betydelig utfordringer, knyttet til kulturforskjeller og lokale regelverk.»

På det mer aktuelle spørsmålet for inneværende sak, som samtlige andre har fått, om gapet mellom fattige og rike, svarer han med en tanke engasjement:

«Jeg vil ikke akkurat si at en økt tilstedeværelse av norske selskaper i India vil bringe Norge og India tettere sammen. Men norske, og andre internasjonale selskaper, kan forhåpentligvis være en liten brikke som bidrar til økt vekst i India. Sånn sett kan man kanskje si at norsk tilstedeværelse bidra til å redusere forskjellene i verden. Men for å gjøre det klart: Dette kan ikke være selskapenes hovedmål når de etablerer seg i nye markeder, selv om en ofte kan få inntrykk av det fra visse strategiplaner. Det primære målet er, som det også bør være, å tjene penger.»

7. Initiativ for etisk handel (IEH)

8476-5V8A1987kopibredde-565x300-c
Heidi Furustøl. Foto: Initiativ for etisk handel

(«Initiativ for etisk handels (IEH) formål er å fremme ansvarlige leverandørkjeder slik at internasjonal handel bidrar til å ivareta menneske- og arbeidstakerrettigheter, bærekraftig utvikling og forsvarlig miljøhåndtering», i følge organisasjonens nettside.)

Jeg får en ryddig redegjørelse for prosedyrene omkring aktsomhetsvurderingene som norske myndigheter og næringsliv plikter å gjøre når de etablerer seg på nye markeder, herunder lenker til en rekke rapporter og regelverk omkring utførelsen av dette. Furustøl siterer, blant annet, en evaluering utført for Norads evalueringsavdeling.

Sitat: Daglig leder, Heidi Furustøl:

«Evalueringen viser at Norge er gode på policy, men dårlige på gjennomføring.»

Furustøl legger til:

«Dette er ikke mine holdninger, jeg siterer evalueringen.»

Videre sier hun på telefon fra Oslo:

«Jeg stiller meg uforstående til at Innovasjon Norge og Utenriksdepartementet ikke ønsker å svare på spørsmål om dette, for UD har selv vært deltakende i å utarbeide retningslinjer for hvordan aktsomhetsvurderingene skal foregå.»

Hun forklarer senere, via e-mail at hun ønsker at ordet ‘uforstående’ rettes til ‘undrende’, slik at det blir:

«Jeg stiller meg undrende til at Innovasjon Norge og Utenriksdepartementet ikke ønsker å svare på spørsmål om dette, for UD har selv vært deltakende i å utarbeide retningslinjer for hvordan aktsomhetsvurderingene skal foregå.»

8. Norads evalueringsavdeling

per-oyvind-bastoe_foto_tanya-wallin_bredde-1200
Per Øyvind Bastøe. Foto: Norad

(Norads evalueringsavdeling gjennomfører uavhengige evalueringer av bistand for Norad.)

Når jeg kommer gjennom på telefonen til lederen for Norads evalueringsavdeling, er jeg såpass skremt etter en lang rekke intetsigende svar / fravær av svar, at jeg, noe høylytt, starter med informere personen i den andre enden om at jeg kun ønsker å snakke med ham dersom han kan bedyre meg at han har en egen, og sterk holdning til temaene han er satt til å arbeide med.

Det lover han meg at han har, og hans uttalelser vitner da også om det engasjementet jeg til nå, i mitt arbeid med denne saken, har hatt til gode å oppleve. Uttalelsene hans er her forkortet til å omfatte det som vitnet om kontrast til anemien jeg opplevde hos flertallet av de andre jeg var i kontakt med.

Om dette er en refleksjon av hele Norads vesen vites ikke, men sett med denne sakens briller oppleves det uansett herlig befriende.

Sitat: Leder for Norads evalueringsavdeling, Per Øyvind Bastøe:

«Innovasjon Norge og UD er blant de som skal bidra til å fremme bærekraftig utvikling, herunder at utviklingen både gagner og tar hensyn til lokalbefolkningen og naturen. Dette bør de, og de andre aktørene, ha en tydelig holdning til, og jeg finner det betenkelig hvis de ikke ønsker å uttale seg om hvilke forventninger de har til det næringslivet de støtter.»

Bastøe legger til:

 «En statssekretær i UD uttalte seg om dette i en tale for næringslivet i forrige uke. Der sa hun blant annet:

‘Avslutningsvis vil jeg si at vi forventer at norsk næringsliv kjenner og følger FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv. Næringslivet må være sitt ansvar bevisst med hensyn til å respektere menneskerettighetene, bidra til anstendig arbeidsstandarder, ivareta en bærekraftig utvikling og å motvirke korrupsjon.

Min forventning til ambassadene og Team Norway er at dere er tydelige på regjeringens forventninger til et ansvarlig næringsliv og etterspør etterlevelsen av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer. Aktsomhet i hele produksjons- og verdikjeden er nøkkelen.’»

9. Advokat Somasekhar Sundaresan i Mumbai, India

(Spesialiserer seg i konserner, sikkerhet og investeringslov. Uavhengig direktør for Oxfam India – en internasjonal organisasjon som arbeider for å redusere fattigdom.)

02_Somasekhar_Sundaresan
Advokat Somasekhar Sundaresan er direktør for Oxfam India. Foto: Transit magasin / Niono Page.

Hele intervjuet med Sundaresan er å finne i saken fra 11. januar, som tar for seg norsk næringslivs rolle og plikter i India. Her er et kort utdrag av hans uttalelser:

Sitat: Somasekhar Sundaresan:

«Når et hvilket som helst utenlandsk selskap etablerer seg i India, er det rett og slett nødt til å være en vinn-vinn-avtale for at investeringen skal være bærekraftig. Jeg har sett mange eksempler på at investeringer som bare bunner i griskhet, og som går på bekostning av landet der investeringen gjøres, ikke lever lenge. Yndlingseksempelet mitt er da Enron satte opp teltet i India – fastlåste, ensidige, griske og urettferdige kontrakter. På et tidspunkt ble de innhentet av lokalsamfunnets politikk og kastet ut. De hadde selvfølgelig gjort det dårlig over hele verden, hvilket også gikk ut over deres hjemland, USA, og de gikk da også konkurs! Som en tommelfingerregel, kan man si at det ikke bare er de ansatte i virksomheten, men hele økosystemet rundt som bør få tjene på utenlandske investeringer. Det kan for eksempel være de som skaffer råvarer, distributører og andre som utfører tjenester for virksomheten. Hvis en virksomhet ikke har dette i bakhodet varer de ikke lenge»

Etterord

Jeg ønsker ikke med denne teksten å romantisere indisk samfunnsengasjement, ei heller å si at det står dårligere til med etikken i Norge enn andre steder.

Det er allikevel et tankekors at når det står dårlig til med etikken i India, eller i Somalia eller Afghanistan for den sakens skyld, er det gjerne fordi landene er preget av korrupsjon, vold, krig eller manglende implementering av lovverk som gjør at det blir vanskelig å handle etisk.

I Norge derimot burde vilkårene ligge til rette, vi har enorme ressurser og landet preges også av stor grad av tillit til både statlige institusjoner og frivillige organisasjoner. (Les: Respons Analyse, 20. juni 2018).

Det norske folket og både statlige og frivillige aktører har, uten å frykte for eget liv, en enestående mulighet til å heve stemmen når det oppdages at mennesker begår urett.

Og til alle dere jeg her har nevnt – som forhåpentligvis, men trolig ikke – sitter klare med et harmdirrende tilsvar med forklaringer på hvorfor dere føler dere feilsitert, hengt ut, tatt ut av kontekst m.m:

Det er helheten jeg ønsker å belyse her; summen av det dere alle har svart tilsammen, eller ikke svart. For det er det som er urovekkende. At kontrasten ikke finnes. At det store flertallet av dere, stilltiende eller med hviskende stemmer, kaster utdrag av lærebøker, rapporter, regelverk og evalueringer fram og tilbake mellom hverandre, livredde for å fornærme noen. Det dreper aktivismen. Aktivismen, herunder å tørre å heve stemmen, er, som kjent, en anerkjent del av det selvsamme demokratiet mange av dere er satt til å forvalte.

Anemien og fraværet av hevede stemmer hos de fleste av dere, gir meg assosiasjoner til religiøse sekter der medlemmene trues til stillhet og belønnes for lojalitet mot hverandre.

Takk til Per Øyvind Bastøe i Oslo og Somasekhar Sundaseran i Mumbai for oppriktig engasjement.

Og til dere andre, især dere som sitter i stillinger som er ment å ivareta eller fungere som kontrollinstanser for internasjonalt vedtatte lover om bærekraftige handel – men som velger stillheten:

Skam dere.


Denne teksten er skrevet av Niono Page, født i Norge, bosatt i India i 11 år, bachelorgrad i psykologi og sosiologi fra universitetet i Mumbai. Niono Page er et pseudonym. Som journalist bosatt i Mumbai og på grunn av journalisters vilkår i India, er det en sikkerhetsrisiko for Niono Page å stå fram offentlig med fullt navn. Spørsmål rundt anonymiseringen av Niono Page identitet kan stilles til Transit magasins redaktør Terje Karlsen.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT