Nyheter

Regimemotstandere flykter fra Zimbabwe. Organisasjonene går under jorda

Harare_lawyers

29. januar demonstrerte advokater i Harare, for respekt for loven og for menneskerettigheter. Foto: Twitter / @DougColtart

ZIMBABWE: – Enhver organisasjon som konfronterer regjeringen med menneskerettighetssituasjonen blir ansett som trusler mot regimet, forteller en aktivist til Transit magasin.

Mandag 14. januar lanserte den største fagforeningen i Zimbabwe, Zimbabwe Congress of Trade Unions, en tredagers generalstreik. Bakgrunnen var at president Emmerson Mnangagwa hadde varslet en 150 prosent prisøkning på bensin. I forbindelse med generalstreiken ble det avholdt demonstrasjoner i hovedstaden Harare og flere andre byer.

Demonstrasjonene ble møtt av militære styrker som brukte tåregass og skarpe skudd for å stoppe protestene. Ifølge Amnesty International ble minst 8 demonstranter drept og minst 200 ble vilkårlig arrestert i løpet av timene demonstrasjonene varte. Demonstrasjonene ble raskt slått ned, men situasjonen i landet er fortsatt anspent og helt uavklart. Det er et tungt militært nærvær i alle de store byene, og det kommer stadige rapporter om vold og voldtekter fra de militære styrkene.

På hemmelig adresse

– Situasjonen her er veldig vanskelig og trist. Vi har sett mange sivile bli arrestert. Det er meldinger om at flere tortureres. Det er soldater overalt og checkpoints på alle gatehjørner. Folk har blitt drept og to jenter har blitt voldtatt av soldater. Militæret har gått fra dør til dør i hele områder for å banke opp og arrestere folk. Det er skremmende og frustrerende. Det er psykisk tortur.

Det sier Tendai Mupumha, som er 28 år gammel, bor i Harare og jobber ved hovedkontoret til en av de største studentorganisasjonene i Zimbabwe, som blant annet driver med et utstrakt arbeid for menneskerettigheter. Transit magasin intervjuer henne via Skype. På grunn av sikkerhetssituasjonen kan vi ikke identifisere menneskerettighetsaktivistene som er intervjuet i denne artikkelen.

Uken før protestene brøt ut var organisasjonen hennes en av flere som ble stemplet som «regimefiendtlige» NGOer som «har beleiret Zimbabwe» av regjeringsparti-avisa The Patriot. Raskt etter at militæret ble satt inn, ble kontorene til organisasjonen hun jobber i stormet. En ansatt og en person tilknyttet organisasjonen ble arrestert. Siden har kontoret vært stengt. Lederen i organisasjonen har flyktet ut av landet, og andre ansatte flyttet midlertidig til hemmelige adresser i Zimbabwe.

Hvorfor stormet regjeringsstyrkene kontorene deres?

– Vi blir angrepet fordi vi er en del av en større koalisjon av organisasjoner som jobber for menneskerettigheter. Alle sivilsamfunnsorganisasjoner er ansett som mistenkelige av myndighetene i Zimbabwe. Og enhver organisasjon som konfronterer regjeringen med menneskerettighetssituasjonen blir ansett som trusler mot regimet.

Hva tenker dere om deres egen personlige sikkerhet?

– Vi føler oss ikke trygge, men samtidig tar vi grep for egen sikkerhet, og forsøker å leve så normalt som mulig. Vi oppholder oss aldri alene. Hvis du er alene, kan hva som helst skje. Alle er et mål i denne situasjonen. Til og med helt vanlige innbyggere som ikke har protestert eller gjort noe for å oppfattes som en trussel mot myndighetene. Så vi føler oss ikke trygge, sier Tendai.

Hva frykter du kan skje med deg?

– Folk blir arrestert og torturert. Folk blir arrestert uten å få vite hva de er anklaget for, og uten noen idé om hvor lenge de vil bli holdt i varetekt. Noen ganger blir de avhørt, noen ganger får de en sak opprettet mot seg, andre ganger blir de bare plutselig sluppet fri. Det er bare noe myndighetene gjør for å lære deg en lekse.

BILDER: Dette er foto fra Human Rights Watch-direktør for sørlige Afrika, Dewa Mavhinga:

Er Mnangagwa en ny Mugabe?

Beathe Øgård er leder i Studentens og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH). SAIH jobber med studentbevegelser og andre sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber for rett til likeverdig høyere utdanning, akademisk frihet, og seksuelle- og reproduktive helserettigheter. De har flere prosjekter i Zimbabwe. Øgård beskriver situasjonen i Zimbabwe som «svært anspent»:

– Over 1800 menneskerettighetsbrudd er dokumentert, 17 er drept og hundrevis fengslet.  Disse bruddene har rammet ulike deler av befolkningen, men aktivister, fagforeninger og sivilt samfunn er spesielt hardt utsatt. I bunn ligger en alvorlig økonomisk krise, stor arbeidsledighet og vanskelige levekår. Vi ser på situasjonen med stor bekymring.

Presidenten i Zimbabwe, Emmerson Mnangagwa, kom til makten da Robert Mugabe ble styrtet i et militærkupp i 2017. Bakgrunnen for kuppet var primært en indre strid i regjeringspartiet ZANU-PF over hvem som skulle etterfølge den da 93 år gamle Mugabe. De to fremste kandidatene var førstedamen Grace Mugabe, og visepresidenten Emmerson Mnangagwa.

Kuppet fikk en svært blandet reaksjon både i Zimbabwe og internasjonalt. En uke etter kuppet var visepresident Mnangagwa innsatt som president. Året etter ble det avholdt presidentvalg. Der fikk Mnangagwa og ZANU-PF 50,8 % av stemmene, mens opposisjonspartiet Movement for Democratic Change – Tsvangirai (MDC–T) fikk 44,3 % i et valg som opposisjonen ikke anerkjenner som legitimt.

– Da Mnangagwa kom til makten, var han kontroversiell, men han hadde også bred støtte, sier Tendai. – Mnangagwa overtok en forferdelig økonomisk situasjon, og folk forsøkte å være tilpasningsdyktige og håndtere den økonomiske krisen som best de kunne. I forrige uke vedtok regjeringen å øke bensinprisene fordi bensin var i ferd med å bli mangelvare og det var lange køer for å få tak i det. Dette skjedde samtidig som prisen på mat og alle andre basisvarer i ferd med å skyte i været. De eneste lønningene som har gått opp i takt med prisøkningen er for statstjenestemenn [«civil servants»], mens andre lønninger står stille. Så dermed ble det satt i gang protester. Og i løpet av protestene kom frustrasjonen til utløp, militæret ble satt inn, demonstrantene brant bildekk og militæret drepte folk.

– Mange har vært håpefulle til at den nye presidenten ville styre Zimbabwe i en ny og mer positiv retning. Men utstrakt bruk av vold, tortur, fengsling, voldtekt og overvåkning har fått mange til tro at Zimbabwe er på vei tilbake til undertrykkelsen og maktmisbruket som foregikk under Mugabe, forklarer Øgård.

Dyn70iUWoAAThC3

Zimbabwes president Emmerson Mnangagwa lovet store forbedringer i landet under valgkampen i 2018. Økonomisk krise har ført til store protester nå i 2019. Foto: Twitter / @CdeNMaswerasei

Bensinpriser og «nesten-penger» driver den økonomiske uroen

Nyasa Dziike er en 32 år gammel økonom og aktivist tilknyttet en universitetsorganisasjon i Harare som har vært en pådriver i kravet om demokratiske reformer i Zimbabwe. Han forteller til Transit magasin at raseriet over økningen i bensinprisene skyldes at bensin er førstelinje i nesten all produksjon i Zimbabwe. Så når bensinprisene går opp, går prisene på alt annet opp i neste omgang. I tillegg kommer at prisene på basisvarer i Zimbabwe generelt er ute av kontroll. Da prisøkningen på bensin ble lansert kostet det for eksempel 150 kroner for en flaske matolje og 50 kroner for en liter melk.

– Prisene i Zimbabwe er kronisk ustabile. Forholdet mellom bond notes og amerikanske dollar svinger fra dag til dag. En dag er 100 amerikanske dollar 250 bond notes, neste dag er det 300 og neste dag igjen kan det hal falt til 150. Ingen vet hva ting koster i morgen. En dag koster et brød en dollar, og i morgen kan det koste to.

I 2014 innførte Zimbabwe såkalte bond notes som betalingsmiddel etter at den zimbabwiske dollaren hadde kollapset fullstendig. Bond notes er ikke en egentlig valuta, og er ikke anerkjent av noen andre land eller banker utenfor Zimbabwe. Offisielt har Zimbabwean bond notes til enhver tid samme verdi som den amerikanske dollaren.

Nyasa forklarer at folk i Zimbabwe har aldri stolt på disse nasjonale «nesten-pengene», og reiser i tillegg jevnlig til nabolandene for å handle varer som er billigere der enn i Zimbabwe.

– Etterspørselen etter utenlandsk valuta, særlig amerikanske dollar, ble derfor stor. Bankene i Zimbabwe hadde ikke nok utenlandsk valuta til å møte ønske om innveksling av bond notes, og valutahandelen skjedde dermed på svartebørsen. I tillegg handlet de som hadde råd til det varer i utlandet med utenlandsk valuta, og solgte dem i Zimbabwe for bond notes. I praksis ligger derfor verdien av en bond note på en tredjedel av en amerikansk dollar, og dette har ført til et ytterligere klasseskille mellom dem som har ressurser til å skaffe seg amerikanske dollar og dem som ikke har det.

Studentene kommuniserer via koder

Sivilsamfunnsorganisasjoner som den Tendai jobber i samler inn informasjon om overgrep og trakassering, som de deler over internett. Dette er en viktig kilde til informasjon i Zimbabwe. Da protestene brøt ut, stengte myndighetene internettet over hele landet. Det gjorde det vanskelig både å skaffe og dele informasjon om det som skjer.

Tendai forteller at de har forsøkt å holde informasjonsmøter på universitetene, både for å få informasjon om overgrep og andre ting – og for å spre informasjon om hvordan man holder seg trygg. På disse møtene oppdaget de at det er utplassert agenter i sivil som overvåker møtene:

– Myndighetene vet at det er unge og studenter som vanligvis tar initiativ til protestene, og som deltar i dem. Så vi har måttet avlyse disse informasjonsmøtene da det ikke er trygt å holde dem.

Det eneste reelle opposisjonspartiet i Zimbabwe er Movement for Democratic Change – Tsvangirai (MDC–T). Mens regjeringspartiet ZANU-PF er det klart dominerende partiet på landsbygda, er opposisjonspartiet MDC-T er en allianse sprunget ut fra fagbevegelsen, studenter og akademikere, og har kjernevelgerne sine i byene. MDC-T har tilknytning til ZCTU, fagorganisasjonen som tok initiativ til generalstreiken og protestene.

Økonomisk er begge partiene er sentrumsorienterte sosialistpartier med nasjonalistisk tilsnitt, men de har ulike grupper av kjernevelgere. Partiet ble opprettet i protest mot Mugabes reorientering mot et nyliberal politikk i samarbeid med Verdensbanken, samt med protester mot korrupsjon i regjeringen og krav om demokratisering.

Organisasjonen Tendai jobber i, har i samarbeid med andre menneskerettsgrupper laget et kodesystem som de forsøker å spre blant medlemmer og aktivister. Her har hver provins, hver by og hver type overgrep et nummer, i tillegg til at det er numre for kjønn for den som varsler og datoen for overgrepet. De har opprettet nettsider og telefonnumre der folk kan varsle ved hjelp av disse kodene. De samarbeider også med organisasjonen Zimbabwe Lawyers for Human Rights og videreformidler mottatte varsler dit.

BILDER: Tweet fra 29. januar når advokater demonstrerte i Harare, for respekt for loven og for menneskerettigheter.

Soldater i gatene – og i maktapparatet

Nyasa sier at folk i Zimbabwe nå har fått nok:

– Regjeringen mister stadig oppslutning. Jeg mener personlig at voldelige protester ikke er veien å gå, men måten regjeringen håndterer den økonomiske og politiske situasjonen har gjort folk sinte. Og måten regjeringen har møtt protestene på har gjort at folk knapt har noe annet valg enn å sympatisere med demonstrantene. De tar opp det helt legitime sinnet folk har mot den økonomiske situasjonen, og det ender opp med sammenstøt mellom folk med plakater mot politi og militære med pistoler.

– Er dette situasjonen i Harare, eller er det det samme over hele landet?

– Det var protester over hele landet, men sikkerhetsstyrkene ble primært satt inn i de to største byene, Harare og Bulawayo. Det er også her det har vært mest voldt og hærverk, og flest sammenstøt, i forbindelse med protestene. Det er militært nærvær i de fleste byer, men jeg vil anslå at 80 % av troppene er utstasjonert i Harare og Bulawayo, sier Nyasa.

Da protestene startet var president Mnangagwa i Russland. Tendai mener presidenten aktivt bruker dette for å skape distanse mellom seg og håndteringen av opptøyene:

– Han gjør dette for å skaffe seg legitimitet i den internasjonale samfunnet. Dette er også grunnen til at han krever en undersøkelse av voldtektene og torturen. Når Mnangagwa er utenlands er han en annen person enn han er her i Zimbabwe. Til det internasjonale samfunnet sier han at han vil utvikle landet og bringe økonomisk stabilitet hit. Han har sagt at han vil følge opp anklagene om overgrep fra det militære. Men vi vet ikke hvor mye makt han faktisk har. Militæret har i hvert fall mye makt, og de vet hvordan de ønsker å styre. De ønsker å styre gjennom frykt. I dag er det minst to væpnete soldater på hver buss, og vi vet ikke om de er der for å beskytte oss eller true oss.

President Mnangagwa har i etterkant av sammenstøtene gått offentlig ut med løfter om etterforskning av volden og voldtektene fra det militære. Men verken Tendai eller Nyasa er veldig optimistiske om utfallet av denne etterforskningen.

– Mnangagwa er fanget i et hjørne nå. Etter at nyhetene om voldtekt og tortur kom, har han blitt satt under et veldig press for å kalle tilbake soldatene. Dessverre er det andre krefter i spill også, mener Tendai.

Nyasa er inne på det samme:

– Mnangagwa har vært tilbake i landet i over en uke nå, og det er fortsatt soldater i gatene. Enten vil ikke presidenten kalle tilbake soldatene – eller så kan han det ikke. Mnangagwa kom til makta ved hjelp av militæret. Nå er folk usikre på hvor skillet går mellom presidenten og militæret. Er troppene i gatene nå et initiativ fra presidenten, eller fra det militære? Hvem er det som bestemmer at de ikke skal kalles tilbake? Vi vet ikke hvem som egentlig sitter med makten i Zimbabwe.

Naboen i sør har en nøkkelrolle

Også Beathe Øgård mener det er vanskelig å si hvem som trekker i trådene.

– Det overordnede ansvaret for militæret og politiet ligger hos Mnangagwa. Det er imidlertid splittelser internt både i ZANU – PF og innad i militæret, noe som gjør det vanskelig å avgjøre hvor hvilke avgjørelser har blitt tatt og hvem som faktisk har regien.

SAIH jobber nasjonalt og internasjonalt med å få myndigheter til å reagere på situasjonen i Zimbabwe. Beathe Øgård mener mye av nøkkelen ligger i nabolandene:

–  Det vil bli spesielt viktig hvordan Sør-Afrikanske myndigheter, samt regionale samarbeidsorganisasjoner som SADC, velger å respondere på situasjonen i Zimbabwe. Zimbabwe og Sør-Afrika har en lang historie og nære politiske bånd.

Hva slags framtid har Zimbabwe nå?

– Vi har ingen idé om hvordan framtiden blir. Situasjonen er vanskelig, for vi hadde forventet at regjeringen ville gått i en eller annen form for dialog med opposisjonen og sivilsamfunnet og prøvd å finne en løsning på de økonomiske problemene og sikkerhetssituasjonen for innbyggerne. Men så langt har vi bare fått en serie med presseutspill som ikke betyr noe som helst, sier Tendai.

Tror du denne regjeringen vil være i stand til å skape endringer i Zimbabwe?

– Zimbabwe har en voldelig historie – men vi har også en tradisjon for forsoning. Jeg håper det vil skje nå også. Jeg håper regjeringen og opposisjonen kommer sammen med sivilsamfunnet for å skape dialog igjen, sier Tendai.

Nyasa er mindre optimistisk:

– Ingenting kommer til å forandre seg så lenge denne regjeringen styrer.


På grunn av sikkerheten til de intervjuede så har vi valgt å anonymisere kildene fra Zimbabwe. Tendai Mupumha og Nyasa Dziike er pseudonymer. Biografiske data utover navn er korrekte. 

Kategorier:Nyheter

Tagged as: , ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.