Nyheter

– Moria er resultatet av en feilet folkevalgt asylpolitikk

MORIA_av Lossius

FENGSEL: Flyktningleiren Moria på den greske øya Lesbos ble bygget som et fengsel. I dag interneres flyktninger bak denne piggtråden. Foto: Hanne Heszlein-Lossius

HELLAS / LESBOS: Lege Hanne Heszlein-Lossius har besøkt flyktningleire i Hellas en rekke ganger siden 2015, nå sist i januar 2019. Hun forteller her om den akutte situasjonen som pågår i flykningleiren Moria på den greske øya Lesbos. Hun forteller om sultne og døende barn i telt på greske bensinstasjoner. Hun forteller om sykdom, om våte og kalde barn som sover ute i 2 grader og regn. Hun forteller om desperate barn som selvskader og har brent seg med vilje.

Hanne i MORIA_av Lossius

Lege Hanne Heszlein-Lossius forteller her om sine opplevelser fra sitt besøk i flyktningleiren Moria i januar 2019. Foto: Privat

Jeg lukker døren, leverer fra meg nøkler og trekker luen godt nedover ørene. Det snør. En våt plakat med skriften «One Happy Family Moria», ligger krøllet sammen i en skitten sølepytt på bakken. En liten gutt pirker i den med en pinne. Han har ikke jakke på og tærne er bare i et par sandaler av plast. På hebraisk betyr Moria «valgt av Herren», og er ifølge Bibelen stedet hvor Gud beordret Abraham til å ofre sin sønn, Isak. J.R.R Tolkiens Moria var kjent som «Den svarte avgrunn». Stedet hvor dvergene ble drept.

Nåtidens Moria ligger på ferieøyen Lesbos. En grønn og frodig øy, en times båttur unna Tyrkia. Her ble et utendørsfengsel omgjort til leir for mennesker på flukt i 2015. Den høsten kom det tusenvis av mennesker hver eneste dag i små gummibåter over havet. Moria var den gang ment å fungere som en transittleir med en kapasitet for omlag 2 000 mennesker. På det meste har 12 000 mennesker bodd her, nå bor det mellom 5-6 000 mennesker i Moria. Men det er stille nå. Øredøvende stille selv om mennesker fortsatt risikerer livene sine for trygghet i Europa. Livsfarlige reiser skjer daglig selv om menneskene ikke lenger når våre grenser eller medier.

Avtalen mellom EU og Tyrkia har sørget for at vi enda lettere kan snu ryggen til, glemme og lukke øynene for det som skjer. Vi kan reise med Hvite Busser for å minnes det mest forferdelige som har skjedd, men evner ikke å ta innover oss det helvete som utfolder seg i nåtiden.

image009

TELTLEIREN I MORIA: Disse teltene er plassert bak piggtråden i flyktningleiren Moria tilbyr lite vern mot vinterens regn og kulde. Foto: Marco Nardelli

Jeg har jobbet som lege her i ti dager. Inne bak høye murer og piggtråd har jeg blitt sluppet inn i historier om tap, flukt, sykdom, urettferdighet, krig, men også dem med som var fylt av håp om en bedre fremtid. Det burde ikke være meg som fortalte historiene, men snarere eierne av dem. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å fortelle dem med den respekten og verdigheten de fortjener. For her finnes så mange historier. De triste, de tapre, de som kan knuse hjertet ditt om, og om igjen.

To uker med kraftig hoste, feber og redusert allmenntilstand

— Hva spiser du? Ikke så mye, svarer han og forteller om det daglige måltidet som består av kjeks og kaker.

Han forteller at han måtte flykte fra hjemlandet. For å redde livet måtte han ta valget om å dra fra sin høygravide kone og deres barn. Sitt siste og nyfødte barn har han kun sett over en brokete internettlinje på en mobiltelefon med knust skjerm. Han viser meg bildet av en liten gutt som holdes av en smilende storesøster. Han får behandling for lungebetennelse. Det finnes ingen tepper å gi ham. Han bor i telt og strømmen har vært borte i tre dager nå.

Det er kveld, vi får høre at politiet har kommet fordi folk protesterer mot kulden. Jeg ser på temperaturmåleren inne i bilen som viser 2,5 minusgrader. Alle snakker om mannen som døde i natt. En avis nevner det i en kort notis, en 24 år gammel mann fra Cameron.

Jeg leser på sosiale medier at han var noens pappa, noens ektemann og utdannet journalist. En ambulanse tok med seg en annen fra Moria i dag.  En person som forsøkte å ta livet sitt i leiren. Vi hører fra Leger uten grenser at barn ned i tiårsalderen har gjort det samme. Det grotesk umenneskelige i å ha overlevd krig, en livsfarlig flukt, for så å gjøre et forsøk på å ende alt fordi man aldri når frem og tas imot.

— Det er tydelig at ingen ønsker oss her, hører jeg flere si.

image010web

PÅ BADET. Fasilitetene som tilbys flyktningene i Moria-leiren er under enhver kritikk. Her et kikk på badet. Foto: Marco Nardelli

De snakker om hvordan de mener Europa ønsker å sende signaler til dem som kanskje er på vei. Vi ser det i fraværet av de store internasjonale organisasjonene. De er ikke her. Dette er en jobb Hellas skal gjøre alene, vi har stengt dørene til det rike nord. Hellas som var i økonomisk knestående før flyktningene begynte å komme, skal håndtere på egenhånd.

Resten av Europa viser til Dublin-avtalen, som bestemmer at man skal søke asyl i det første landet man ankommer. En avtale som får unge mennesker til å brenne av seg fingertupper, en avtale som norske politikere neppe ville omfavnet om vår geografiske beliggenhet var en time unna Tyrkia med båt. Men stappmette lengst mot nord, synes vi det er en aldeles utmerket avtale.

Han har ingen her

Jeg ser ham i køen. Han klarer ikke sitte stille, men rugger fra side til side. Først tenker jeg det er fordi han er så kald. Men da jeg tar på pannen hans, brenner huden. Han har høy feber. Sterke magesmerter. Undersøkelse og vitale målinger viser at han er alvorlig syk og må raskt på sykehus. En tilstand som på en norsk legevakt setter i gang en kaskade av profesjonell omsorg. En rask og varm sykebil, væskedrypp, smertestillende og umiddelbar tilgang på en kirurgisk avdeling på sykehus. Her sitter han på et utendørs venteværelse med alle sine eiendeler i en plastpose. Han er alenefar. Sønnen er i teltet som er langt unna. Jeg spør om det er mulig å nå ham på telefon. Han forteller at han er fire år og sammen med en familie i naboteltet. Han har ingen her, og måtte be fremmede passe ham da han selv ble akutt syk. Køen her er lang og kald for en fireåring. Jeg skjønner at han ikke kan dra uten ham. En kollega bestiller sykebil mens vi gjør oss klare for å hente ham.

— Vi er som de to i Bibelen, smiler en pappa til meg.

Hans kone ammer en liten jente med gode bollekinn. De ser friske ut. Forteller at de har kommet fordi de lurer på om det ikke finnes noe annet sted for dem siden hun er gravid, og de har en ettåring. Jeg ser på papirene deres. De kom på julaften sammen med flere andre barnefamilier og eier fortsatt håpet om at alt snart skal bli bedre. De har kun vært her en uke og vet enda ikke at dette kan bli deres hjem i flere år. Jeg orker ikke fortelle dem det. Jeg får en fremtidig invitasjon til middag i Tyskland, som er målet deres. Han er selv lege og håper å kunne fortsette sitt virke på et tysk sykehus. Vi vil bare ha hverdagen tilbake, sier han før de går tilbake til teltet.

MORIA_doctor_lossius

VENTEVÆRELSET PÅ MORIA. I vinter jobbet artikkelforfatteren ti dager som lege ved denne leiren. Forholdene er kummerlige, og det medisinske hjelpeapparatet har ikke utstyr eller midler til å gi den hjelpen som behøves til familier og barn som bor i Moria. Foto: Marco Nardelli

De sulter i kulda

Hun har grått i to timer. Aldri har jeg hørt noen gråte på samme måte. Jeg ser henne aldri, men hører henne gjennom veggene av plast. Hører henne gråte på et språk jeg ikke forstår, lavmælte stemmer som forsøker å trøste en som ikke kan trøstes. Ute regner det.

Vi kjører hjem i øsende regnvær med full varme i bilen. Vi har boblejakker og softskjellbukser som dekker to lag ull og hakker tenner. Hjemme kan vi skru på varmeovner og dusje i brennende varme. Det føles helt absurd at vi kun er ti minutter unna dem som sover i telt under tynne tepper av fleece på den iskalde jorda.

En jente på alder med min yngste datter kommer med mammaen sin. Det har blitt tatt en urinprøve av henne som viser at hun sulter. Hun er et av mange barn her med ketoner i urinen. Hendene hennes er iskalde og hun pakkes inn i et grått FN-teppe mens de venter på å komme inn for undersøkelse. En tapper mamma legger armene rundt henne, og holder henne tett inntil seg.

Som lege har jeg fulgt situasjonen i Hellas gjennom en rekke besøk siden 2015. De medisinske tilstandene har endret seg sammen med politikken. Men de har alltid vært politisk styrte. Som hypotermien vi så hyppig i 2015 da kalde og våte mennesker kom i land på strendene nord på Lesbos. Foreldre uten barn og barn uten foreldre da båter gikk ned. Drukninger. De kroniske tilstandene som forverret seg da grensene stengte i 2016 og folk ble sittende fast. Nyresvikt, hjertesvikt, døende barn i telt på greske bensinstasjoner. Brannskader når strømmen forsvinner. Mange brannskader. I 2016 barn som veltet gassbluss, gassbluss som eksploderte og drepte barn. I 2019 barn som har brent seg med vilje. Omfattende og gjentatt selvskading. Barn som er i Hellas helt alene.

En feilet politikk vi ikke kan stå inne for

image007

SPONSET AV EUROPA: Europeisk flyktningpolitikk svikter de som venter i Moria-leiren. Foto: Marco Nardelli

Det er åpenbart at jobben jeg har gjort disse ti dagene i Hellas er medisinering av en feilet asylpolitikk. En folkevalgt feilet politikk.

Som lege, kan jeg ikke stå inne for en slik jobb. Helsepersonell har en plikt til å informere om årsakene som fører til sykdom. Det er dårlig medisin å sy sammen unger som kutter seg opp, uten å gjøre noe med årsakene til at de kutter seg. Hvem gir oss egentlig tillatelse til å interne mennesker i leire i Europa i 2019?

Vi kan ikke si at vi ikke visste, for vi vet. Vi vet at vi ikke hjelper dem der de er. Hvor er Solberg-regjeringen i denne humanitære krisen? Vår egen statsminister ber norske kvinner føde flere barn mens Krfs Kjell Ingolf Ropstad frykter et sorteringssamfunn. Parallelt jobber Solberg-regjeringen på spreng for å sortere og holde barnefamilier unna Norge.

Det finnes kun én politisk og én medisinsk løsning, og det er en umiddelbar evakuering av leirene i Europa.

BILDEGALLERI fra MORIA

Bildene her er fotografert av Hanne Heszlein-Lossius og Marco Nardelli. Alle bildene er fra januar 2019. Grunnen til at det ikke er mennesker på bildene er for å verne om identiteten til enkeltpersoner og den enkelte flyktning som bor i leiren.

Alle pasienthistoriene gjenfortelles her med tillatelse fra pasienten selv eller med endringer i detaljer, alder og kjønn slik at personene ikke kan identifiseres utfra teksten. Hanne Heszlein-Lossius har besøkt flyktningleire i Hellas en rekke ganger siden 2015, nå sist i januar 2019. Til daglig jobber Heszlein-Lossius som anestesilege ved Voss sjukehus.

Kategorier:Nyheter

Tagged as: , , , ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.