Analyse

Nord-Makedonia: Slutten på 29 år med konflikt – og veien videre

Macedonian_Greek-Australians_rally_in_Melbourne_people_with_flags_and_signs-730x487

Macedonian Greek-Australians rally in Melbourne, people with flags and signs. Foto: Wikimedia / George Papadopoulos from Melbourne, Australia / CC-sa-2.0

Etter 29 år er navnekonflikten mellom Hellas og FYROM over. Det internasjonale samfunnet gjør seg klar til å slippe det nye Nord-Makedonia inn i NATO og EU. Hvordan skjedde det, og hvor går veien videre?

Selv om mange kjenner FYROM-navnet fra Eurovision omtaler nordmenn som regel den lille republikken sør på Balkan kun som «Makedonia», når den en sjelden gang kommer opp i samtalen. Det skal man være forsiktig med hvis man er på ferie i Hellas. Møter man på feil folk etter et par øl kan man faktisk risikere å få juling for det. Få ting provoserer den jevne greker like mye som makedonernes krav på navnet Makedonia og betegnelsene «makedoner» og «makedonsk».

Hvorfor er navnet så provoserende?

For å svare på det må man tilbake til overgangen fra den klassiske til den hellenistiske perioden av gresk historie. Mer spesifikt perioden 359-323 f.v.t. I denne perioden erobret det antikke makedonske kongedømmet under den enøyde kong Filip II resten av Hellas og etablerte overherredømme over berømte bystater som Aten og Theben. Deretter satte hans sønn, Aleksander III, ut på et hærtokt som skulle gi ham tilnavnet «den Store». Perserriket ble erobret og den greske kultursfæren ble utvidet fra Middelhavet til India. Ved Aleksanders død ble riket delt mellom generalene hans og gresk kultur fortsatte å være dominant i hele det nære østen i flere hundre år.

Historien om det antikke Makedonia er en sentral del av det greske nasjonaleposet og brorparten av det antikke makedonske kongedømmet lå innenfor de moderne greske grensene. Så hvordan kan det ha seg at et annet land også gjør krav på Makedonia-navnet? Et land som ikke engang er gresk, men slavisk? I nettopp det spørsmålet ligger kjernen i konflikten og svarene man får i Aten og Skopje er, om man skal si det forsiktig, temmelig forskjellige.

For å simplifisere, og basert på samtaler jeg har hatt i nettopp Aten og Skopje, mener grekerne at hele den makedonske nasjonale identiteten er et påfunn Tito pønsket ut for å styrke jugoslavisk kontroll over området. Befolkningen i landet er på ingen måte makedonere, men en slags vestbulgarere.

Makedonerne mener på sin side at det går en direkte linje fra Filip og Aleksander til den moderne makedonske staten og at de som bor der har minst like mye rett på den historiske og kulturelle arven etter dem som det grekerne har.

Uavhengig fra Jugoslavia, men Hellas nekter bruk av navnet

Konflikten lå lenge latent, men så lenge Makedonia ikke var et selvstendig land lot grekerne som regel spørsmålet ligge. Det fungerte greit nok helt til den 8. september 1991. Dagen da Makedonia erklærte uavhengighet fra Jugoslavia under navnet «Republikken Makedonia» med et flagg prydet med Vergina-solen som forbindes med dynastiet til Filip og Aleksander. Grekerne reagerte umiddelbart med sinne og kunngjorde at de ville blokkere makedonsk medlemskap i FN helt til de kom opp med et annet navn.

FYROM-navnet, The Former Yugoslav Republic of Macedonia, som Makedonia til slutt ble medlem av FN under i 1993, var resultatet av et kompromiss som både grekerne og makedonerne var høylytt og intenst misfornøyde med. Også flagget godtok makedonerne til slutt å endre under internasjonalt press, men Vergina-flagget er fortsatt et yndet symbol for de makedonske nasjonalistene og selges åpent på turistbutikker i Skopje.

Etter Makedonias tiltredelse i FN satte begge parter seg på bakbeina. Hellas blokkerte makedonsk medlemskap i NATO og EU til navnespørsmålet var løst og makedonske politikere begynte for alvor å bruke nasjonalisme for alt det var verdt. Dermed kom konflikten til en stillstand.

Ikke før på NATO-toppmøtet i 2008 ble det gjort nye reelle forsøk på å komme til en enighet. Grekerne hadde i utgangspunktet sagt seg villige til å godta makedonsk NATO-medlemskap under FYROM-navnet og Bush-administrasjonen ville gjerne ha en siste diplomatisk fjær i hatten før presidentvalget senere samme år. Dessverre, og til stor makedonsk og internasjonal frustrasjon, ombestemte grekerne seg i siste liten og la ned veto. Det viste seg å bli startskuddet for den mest intense delen av det som ble kjent som antikviseringspolitikken i Makedonia.

Hovedmannen bak antikviseringsprosjektet var statsminister Nikola Gruevski fra nasjonalistpartiet VMRO-DPMNE som styrte Makedonia fra 2006-2017. Gruevski er en mann det er delte meninger om i Makedonia. Rundt halvparten av befolkningen mener han er en folkehelt mens resten mener han er en skurk. Rent juridisk sett er det de sistnevnte som har rett – han er faktisk en skurk i den forstand at han er dømt for korrupsjon. For tiden befinner han seg i eksil i Ungarn som politisk asylant hos sin nære personlige venn Viktor Orban for å slippe unna fengselsstraff.

Bortsett fra ymse lyssky aktiviteter er Gruevskis største arv den nevnte antikviseringspolitikken. Den gikk kort fortalt ut på å fremheve den antikke makedonske arven i landet i så stor grad som mulig. Flyplassen i Skopje ble omdøpt til Alexander the Great Airport, en 14 meter høy statue av Aleksander den Store ble reist på torget i Skopje og flere makedonske byer ble bygd om i nyklassisk stil. Skopje er i dag faktisk byen i verden hvor man går kortest avstand mellom hver statue og både Aleksander (i alle mulige slags varianter), hele hans nære familie pluss en lang rekke antikke generaler og lignende er å finne på sokkel i byen. Å vandre rundt i Skopje sentrum i dag føles litt som å være i en fornøyelsespark av typen Aleksander den Store-land.

Det er kanskje overflødig å si det, men grekerne var altså ikke fornøyde med tingenes tilstand. En situasjon som hadde gått fra å være fastlåst til å bli en aktiv og potent kilde til fiendskap mellom de to nabolandene var ikke i noens interesse på lang sikt.

Opposisjon mot nasjonalisme

I 2015 ble Alexis Tsipras valgt som statsminister i Hellas og to år senere ble Zoran Zaev valgt i Makedonia. De to hadde til felles at de lenge hadde utgjort opposisjon til nasjonalistiske krefter og ønsket en løsning på konflikten. De to partene kom sammen og grekerne gjorde det klart at de var rede til å si opp sine veto hvis Makedonia la til en geografisk spesifisering til Makedonia-navnet i grunnloven sin.

Forslag som Makedonia-Skopje, Makedonia-Vardar, Øvre Makedonia og Nord-Makedonia ble lagt frem. Til slutt landet makedonerne på Nord-Makedonia. Grekerne krevde også at en rekke henvisninger til makedonsk diaspora i nabolandene og andre formuleringer de oppfattet som irredentistiske skulle fjernes eller modereres. De to partene kom til enighet og skrev under den såkalte Prespa-avtalen i juni 2018.

Det eneste som gjensto var dermed grunnlovsbehandling i Makedonia og ratifisering i de to landenes parlamenter. Det viste seg å være enklere sagt enn gjort. For å endre den makedonske grunnloven krevdes to separate to tredjedels flertall i parlamentet. Ett for å åpne behandlingen og ett for å godkjenne det endelige resultatet. Zoran Zaevs sentrum-venstre koalisjon hadde flertall i parlamentet, men ikke de påkrevde to tredjedelene. Gruevskis VMRO-DPMNE kunne dermed sette kjepper i hjulene om de stemte samlet.

Boikott av folkeavstemning

For å forsøke å omgå denne prosessen utlyste Zaev folkeavstemning. Med 50 prosent deltakelse og ja-vedtak ville han ha kunnet gått direkte til ratifikasjon, men slik gikk det ikke. Store deler av opposisjonen oppfordret til boikott og avstemningen endte med kun 37 prosent deltakelse. At 94 prosent av dem som stilte opp stemte «ja» ble dermed uvesentlig. En samlet opposisjon erklærte seier og sa at prosessen nå måtte oppgis.

Transit magasin var til stede under valget i september 2018:

Zaev erklærte allikevel at han ville lytte til det overveldende ja-flertallet og starte den parlamentariske grunnlovsprosessen. I en skikkelig neglebiter av en avstemning, hvor ryktene sier at flere av nasjonalist-parlamentarikerne ble bestukket eller truet, lyktes det til slutt Zaev å hente støtte fra nøyaktig to tredjedeler av det makedonske parlamentet, 80 av 120 stemmer. VMRO-DPMNE utviste alle som stemte for Zaev, men kampen var allerede vunnet.

På den greske siden av grensen utløste ratifiseringen fullstendig kaos og regjeringsoppløsning. Tsipras’ venstrepopulistiske SYRIZA hadde siden 2015 regjert Hellas sammen med det høyrepopulistiske, sterkt nasjonalistiske partiet ANEL. I 2015 var de to partienes regjeringssamarbeid muliggjort av en felles sterk euroskepsis, men etter hvert som gjeldskrisen ble mindre akutt og arbeidsledigheten begynte å synke startet de to partiene å jobbe med saker de var delt på.

Makedonia er enkeltsaken med kanskje aller størst sprengkraft i gresk politikk og den splittet også SYRIZA og ANEL.

1200px-Zoran Zaev and Alexis Tsipras in Oteševo, on North Macedonia's side of Lake Prespa, after signing the Prespa agreement

Zoran Zaev og Alexis Tsipras i Oteševo, på den nord-makedonske siden av Prespa-sjøen, etter å ha signert det som kalles Prespa-avtalen. 17. juni 2018. Foto: Wikimedia / Public Domain

Nord-Makedonia et faktum. Neste mål er NATO- og EU-medlemskap

ANELs leder, tidligere forsvarsminister Panos Kammenos sa tidlig at han ville trekke sitt parti ut av regjeringen og gjøre sitt ytterste for å samle et flertall mot ratifisering om avtalen nådde det greske parlamentet. Etter Zaevs suksess i Makedonia holdt han løftet sitt og gikk ut av regjeringen. Etter noen nervepirrende uker lyktes det allikevel SYRIZA å få flertall etter at sentrumspartiene i det greske parlamentet etter mye om og men bestemte seg for å støtte avtalen. Dermed var ratifiseringen komplett og prosessen en suksess. Konflikten var over og FYROM hadde fått det nye navnet Nord-Makedonia.

Avtalen trådte i kraft i forrige uke og veien videre ser lys ut. Makedonia skrev under sin tiltredelsesavtale til NATO den 6. februar og vil etter alle solemerker formelt gå inn som det trettiende medlemmet i løpet av 2019. Hva angår EU-medlemskap er det aldri godt å si hvor lang tid det tar, men mye tyder på at hvis Serbia og Montenegro lykkes i å bli medlemmer i 2025 slik EU-kommisjonen har forespeilet vil det skje samtidig med Nord-Makedonia.

Løsningen på navnekonflikten er isolert sett ingen verdensomveltende nyhet, men den viser at fastlåste konflikter drevet av nasjonalistisk smålighet kan løses også i 2019. Det som kreves er modig og visjonært lederskap. Det har Zaev og Tsipras i høyeste grad utvist. Da er det kanskje ikke så rart at de er nominert til årets Nobels Fredspris og den håper jeg de vinner!

Denne artikkelen ble først publisert på nettsidene til Tja til EU den 20. februar, og gjengitt på Transit magasin med tillatelse fra artikkelforfatter.

Kategorier:Analyse

Tagged as: , , ,

1 svar »

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.