Annonser

– Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde vi aldri lagt ut på denne reisen

Transit magasin har besøkt familien fra Iran som har tilbragt fem år på øya Nauru. Fra høyre: ”Arad” (8), ”Shafi Rahvar” (30), ”Setayesh” (4) og ”Amin Hadini” (34). Foto: Transit magasin / Silje Osland

Publisert 9. april 2019

I 2018 flyktet 116 647 migranter til Europa i båt via Middelhavet. I den samme perioden fikk Australia 17 båtmigranter, som alle ble fløyet tilbake til Vietnam. Har Australia funnet løsningen løsningen på flyktningsituasjonen?

Av: Silje Osland, i Sydney

– Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde vi aldri lagt ut på denne reisen. Jeg bærer stor skyldfølelse for hva familien min har vært igjennom, forteller Amin Hamidi (34), som Transit magasin besøker i Melbourne.

Han og familien startet flukten fra Iran til Australia i 2013. I dag, nesten seks år senere, vet de fortsatt ikke i hvilket land de skal få lov til å bosette seg. Vi har i denne artikkelen valgt å endre navnene deres, på grunn av deres sikkerhet, siden de fortsatt er avhengige av kommunikasjon med myndighetene i Australia og Nauru.

Australias flyktningpolitikk er streng. Ingen som kommer via havet til Australia får lov til å søke om status som flyktning. Det australske farvannet er godt overvåket av myndighetenes skip som patruljerer kysten. Når båter med flyktninger blir oppdaget, blir de enten tauet tilbake dit de kom fra, eller sendt til to øyer i Stillehavet; Manus Island og Nauru.

Kun på disse to øyene kan de søke om å få status som flyktninger. Manus Island er en del av Papua Ny-Guinea, mens Nauru er en egen øystat 4,5 timer flytur nord-øst for Brisbane i Australia.

KART: De røde pilene angir fra venstre, Christmas Island, Nauru Island og Manus Island. Blå pil er Melbourne, hvor familien bor i dag. Kart: Google Maps

Denne måten å forflytte immigrantene og asylsøknadsprosessen til de to øystatene, startet etter Tampa-krisen i 2001. Fra 2007 til 2012 tok Australia en pause i å sende flyktningene til de to stillehavsøyene. Fra 2011 til 2012 gikk antall båtflyktninger opp fra 4 565 til 17 204. Dette fikk landets arbeiderparti, Labor Party, til å gjeninnføre ordningen i 2012.

Den 19. juli 2013 lovet den tidligere statsministeren, Kevin Rudd, at ingen båtmigranter heretter skulle få sette sine ben på australsk jord. Ikke engang om de var flyktninger ut fra FNs definisjon, og dermed har rett på beskyttelse.

Tre dager for sent

Den 22. juli 2013, tre dager etter at statsministerens lovnad, ankom familien Rahvar Hamidi den australske øya Christmas Island. Da hadde de lagt bak seg to flyreiser til Malaysia og Indonesia, samt en 36 timers lang båtreise fra Vest-Java. Med seg hadde de sønnen sin Arad, som den gang var to år gammel.

Den kurdiske familien fra Iran på tre, som senere skulle bli fire, ante ikke hva som ventet dem og kjente ikke til den nye regelen.

Etter ni måneder med venting på Christmas Island ble familien Rahvar Hamidi fraktet til stillehavsøya Nauru. Det høres kanskje ikke så ille ut å bli plassert på en stillehavsøy, men rapporter og historiene til de berørte menneskene forteller om alt annet enn et ferieparadis. 

Da familien Rahvar Hamidi kom til Nauru ble de plassert i interneringssenter, som minnet om et fengsel, med mobilforbud, gjerder og vakter døgnet rundt.

I over fem år bodde familien Rahvar Hamidi i telt. Kun de siste månedene før de ble evakuert, bodde de i et hus utenfor leiren. Foto: "Scott"

– Teltet vi bodde i delte vi med fem andre barnefamilier, samt rotter, kakerlakker og krabber, forteller Amin.

De fikk beskjed om at de skulle bo i denne leiren på ubestemt tid, og at de aldri ville få lov til å reise til Australia.

Korrupt og fattig

Øya de ble plassert på har til vanlig rundt 10 000 innbyggere og er på 21 kvadratmeter – omtrent like stor som Tromsøya i Norge. Lenge var utvinning av fosfat hovedaktiviteten på øya.

NAURU: Mye av utstyret som ble brukt under utvinningen er verken fjernet eller ryddet, men står igjen som et museum som forteller om tidligere økonomiske høyder. Foto: ”Scott”

Gruvedriften ødela 80 prosent av øyas areal, ved å gjøre den udyrkbar. Innbyggerne på Nauru er derfor avhengige av å importere mat fra utlandet, noe som gir dem høye matvarepriser.

– Prisen for tomater lå på mellom 15 og 20 australske dollar per kilo, forteller Amin, noe som utgjør om lag 100-130 norske kroner per kg.

Nauru er nå et fattig land, med korrupsjon som en av sine hovedutfordringer. De tjener godt på at Australia betaler dem for å ha flyktningene på øya. I 2014 kom det fram at myndighetene bruker 400 000 australske dollar per hode som bor på de to øyene. Dessverre er det bare noen få av innbyggerne på Nauru og Manus Island at dette kommer dem til gode.

Myndighetene på Nauru ønsker ikke negativ oppmerksomhet om forholdene på øya. Det er derfor vanskelig for journalister å dokumentere tilstandene flyktningene lever i, spesielt etter at de innførte et krav om at å betale over 50 000 kroner for å søke om visum.

NAURU: Det har vært vanskelig for journalister å besøke øya Nauru. Ved avslag på visumsøknaden får man ikke tilbake de over 50 000 kronene man betalte i søknadsavgift. Foto: Anonym kilde, ”Scott”

I 2017 og 2018 fikk derimot Leger uten grenser oppholde seg på Nauru i hele elleve måneder. I løpet av den tiden hadde de 208 ulike pasienter og over 100 på venteliste. Christine Rufener, klinisk psykolog i Leger uten grenser, forteller at det hun så på Nauru er det mest vanskelige og utfordrende hun har sett i sitt yrke.

– Av pasientene vi mottok hadde hver tredje begått selvmordsforsøk – og to av tre hadde selvmordstanker og selvskader, forteller hun der Transit magasin møter henne på Leger uten grenser sitt kontor i Sydney.

- Den yngste vi behandlet som hadde prøvd å begå selvmord på Nauru var en ni år gammel jente, forteller klinisk psykolog, Christine Rufener i Leger uten grenser. Foto: Silje Osland

– De sa til meg ”Hvis Australia aldri kommer til å la meg forlate denne øya? Hva er poenget med å leve? Da vil jeg heller dø på mine egne termer”, forteller hun.

Rufener har jobbet i mange forskjellige land, blant annet med torturofre og ofre for seksuelle overgrep.

– Torturofre kan fortelle seg selv ”jeg overlevde”, og kjempe videre for å nå sine livsmål. Menneskene på Nauru er ikke ferdig med opplevelsene sine, fordi de er plassert på øya på ubestemt tid. De vet ikke hva framtiden vil bringe og har ingen kontroll på livene sine. Jeg kan ikke på samme måte fortelle dem at det snart er over, forteller Rufener, som syns det var utfordrende å hjelpe dem.

NAURU: Her besøker Christine Rufener et barn på Nauru. I elleve måneder behandlet Leger uten grenser både flytkningfamilier. Det mentale helsetilbudet er begrenset på øya. Foto: Leger uten grenser

Sønnen snakket om selvmord

Amin og Shafi slet også med selvmordstanker. De hadde ikke lov til å jobbe og lite å gjøre.

– Til og med sønnen min på syv år, snakket om å kaste seg foran en bil det siste året vi var der, forklarer Shafi.

Dagene gikk til tenkning og bekymring. Om nettene lå de også våkne. Hva om sønnen snek seg ut for å gjøre alvor av tankene? Det ble nesten uutholdelig.

Amin forteller om tunge tider på Nauru. Foto: Transit magasin / Silje Osland

– Det eneste som holdt meg igjen fra å begå selvmord, var tanken på hva som kom til å skje med barna mine om jeg forsvant, forteller Amin.

Legen Amin fikk snakke med spurte han om han hadde venner å prate med.

– Jeg sa nei. Jeg hadde jo bare venner som slet med det samme, hvordan kan jeg be dem om hjelp?

Barna deres slet også med å spise den sterkt krydrete maten de fikk. Om morgenen grunnet han på hvordan han skulle klare å snike inn litt kylling eller frukt, dersom han fikk ta i det. Hvis han oppdaget av vaktene, ble de fratatt maten.

– Det nyttet ikke å forklare at jeg hadde sultne barn i teltet, forteller han. – Jeg la meg med stress og våknet med stress.

– Som hos slakter’n

På det meste har det vært 1 233 mennesker på Nauru og 1 353 på Manus Island. På Manus Island er det kun single menn som er plassert, mens en blanding av både familier og single blir sent til Nauru.

På begge øyene er både det mentale og det fysiske helsetilbudet svært begrenset. Derfor ble kvinnene i starten fløyet til Australia for å føde. Etter åtte måneder på Nauru ble Shafi gravid med Setayesh, som nå er fire år gammel. Rett før Shafi skulle føde, endret Australia denne reglen. Hun måtte i stedet føde på Nauru sitt lokale sykehus; RONH. Amin forteller at det ikke engang fantes seng i rommet. I stedet satte de sammen to bord. Der skulle Shafi føde – uten madrass. Det fantes verken papir eller såpe.

– Det var som å være hos slakter’n, sier Amin.

– Nei, slakter’n er mer hygienisk, skyter Shafi inn.

Amin måtte låne penger av noen venner og kjøpe både såpe og papir. Shafi lukker øynene.

– Jeg husker ingenting av den dagen der.

Mistet barnet

Selv om Shafi gikk på p-pillen, skulle hun bli gravid enda to ganger til.

– Jeg var så sliten både fysisk og mentalt, og var mye sint. Jeg følte jeg holdt på å bli gal, og var urolig. Jeg følte at jeg ikke engang klarte å ta vare på de to barna jeg allerede hadde.

En kveld, da hun var to måneder inn i den andre graviditeten, ble hun nektet å hente fire flasker vann som hun hadde glemt å hente om morgenen. Shafi ble så sint at hun veltet bordet flaskene sto på. Den natten fikk hun ikke sove. Hun hadde en uro i kroppen, bekymret for hva hun hadde gjort.

Klokken tre på natta hørte hun rop og stemmer utenfor teltet de bodde i. De ropte navnet hennes. Bekymret for at de skulle vekke alle ungene som sov, skyndet hun seg ut og ga seg til kjenne.

– Du skulle ha sett alle de menneskene som marsjerte inn i teltet vårt den natta. En lang rekke med politi og sikkerhetsvakter, forteller hun.

Da Shafi fortalte at hun var gravid og bare ville ha litt vann, lot de henne være. Den natten mistet hun likevel barnet. Påkjenningene var for store.

En australsk smugler

Etter februar 2015 endret reglene seg. Flyktningene fikk i større grad gå fritt rundt. Det var likevel ikke trygt å bevege seg på den lille øya. Flere opplevde alvorlige fysiske angrep fra lokalbefolkningen, i tillegg til å bli frastjålet eiendeler.

– Naboen vår, som også var fra Iran, ble slått i hodet av en nauruer med en machete. Han overlevde så vidt, forteller Amin.

En av de som jobber på øya, forteller om den samme iraneren som ble slått ned med machete. Fordi han vil miste jobben dersom han gir seg til kjenne, er han i denne artikkelen anonym.

”Scott” viser fram bilder av hvordan interneringsleiren ser ut på Nauru. I dag får flyktningene i større grad bevege seg rundt enn i starten av ordningen. Foto: Silje Osland
 

– Jeg er ansatt for å hjelpe flyktningene med praktiske ting, slik at det er lettere for dem å integrere seg på øya og velger å bli der, forklarer han, som vi kaller for «Scott».

Ikke alle australiere er enige i myndighetenes behandling av asylsøkerne. Scott er blant dem. Han gjør mer enn å hjelpe dem slik det står beskrevet i stillingsutlysningen. På grunn av turnus, flyr han mye fram og tilbake. På de aller fleste reisene sine har han smuglet ting for flyktningene.

– Spesielt før, da de ikke fikk lov til å bruke mobilene sine, smuglet jeg dokumenter for flyktningene, slik at advokater i Australia kunne få det de trengte av underskrifter for å kunne yte juridisk bistand.

Flyktningenes tre valg

I realiteten har flyktningene tre valg når de kommer til Nauru:

1 – Å dra tilbake til hjemlandet sitt. Australia betaler kostnadene
2 – Å godta et visum som gir dem rett til å bli på Nauru i inntil 20 år
3 – Å bli bosatt i et tredje land

Det tredje valget er ikke veldig etablert. Kambodsja har sagt seg villig til å ta imot disse menneskene, og syv flyktninger har blitt overført frivillig, hvorav kun én er blitt boende. Avtale kostet Australia 365 millioner kroner (55 millioner AUD). Også USA har også gått med på å ta imot noen av dem. Per desember 2018 har de tatt imot 456 mennesker.

New Zealand har sagt at de kan ta imot minst 150 flyktninger. Foreløpig har ikke Australia godkjent dette. Dersom flyktningene får permanent oppholdstillatelse i New Zealand, vil de på grunn av den åpne grensepolitikken mellom de to landene kunne komme seg til Australia på enkel og lovlig vis. Dette er ikke Australia interessert i.

Familien Rahvar Hamidi hadde ingen lyst til å integrere seg i Nauru.

– Jeg har to brødre i Australia, og vi hadde hørt at det skulle være et trygt land som bryr seg om familier, forklarer Shafi.

Separerte familier

Etter at Setayesh ble født innførte de i slutten av 2016 en ny regel; dersom et familiemedlem trengte medisinsk hjelp som ikke fantes på øya, kunne bare ett av de andre familiemedlemmene bli med. Det vil si at dersom et barn var sykt, kunne kun mor eller far bli med. Den andre forelderen og de andre søsknene måtte bli igjen på øya. Kvinner som hadde kompliserte fødsler, fikk komme til Australia for å føde, men de fikk ikke ta med seg mannen.

The Guardian kunne i 2018 avsløre at denne regelen har til hensikt å få de medisinsk trengende til å velge å reise tilbake til Nauru etter behandlingen, i stedet for å bli igjen i Australia. Alle utenom noen få valgte likevel å bli værende. Resten av familiemedlemmene, inkludert nybakte fedre som ikke fikk møte ungene sine, har blitt igjen på Nauru.

Psykolog Rufener kunne tydelig se hvordan dette gikk innover på de berørte.

– Denne politikken har vært knusende for dem. Vi så at de som ble separert fra en forelder, fra søsken eller fra kona si, hadde 40 % mer sannsynlighet for å få selvmordstanker eller prøve å begå selvmord, forklarer hun.

Transit magasin har vært i kontakt med Australias innenriksdepartement, som har ansvar migranter som kommer til Australia. Vi har spurt dem om de har kommentarer til forholdene Leger uten grenser rapporterer om og om familien Rahvar Hamidi sine opplevelser og påkjenninger. Svaret departementet ga var at dette er Nauru og Papua Ny-Guinea sitt ansvarsområde.

Svaret fra de australske myndighetene, samsvarer med hva andre journalister har rapportert om når de har prøvd å få kommentarer fra beslutningstakerne.

#KidsoffNauru

Statsministerens lovnad om at ingen av båtmigrantene skulle få komme til Australia, har delvis feilet.

– Folk sine meninger om flyktninger endrer seg hele tiden. Men i 2018 begynte sivilbefolkningen å bli mer engasjert, forteller Ian Rintoul, som jobber i Refugee Action Coalition, en aktivistgruppe som ble etablert i 1999.

Transit magasin treffer han på kontoret i Sydney.

Ian Rintoul var med på å etablere aktivistgruppen Refugee Action Coalition i 1999, da de merket at politikerne begynte å gjøre det vanskeligere for flyktninger å søke asyl i Australia. Foto: Silje Osland

I august samlet over 90 organisasjoner seg under slagordet ”#KidsoffNauru”. Målet var å presse myndighetene til å evakuere alle barn innen FNs internasjonale barnedag, den 20. november. Lærere, pensjonister, artister, kunstnere og andre sto sammen om kravet. Over 170 000 australiere signerte kampanjen. Dommen var klar: barna må bort fra øya.

De aller fleste barnefamiliene ble hentet ut før jul.

– De to siste barnefamiliene fikk innvilget visum til USA, og forlot øya den 27. februar i år, forteller Rintoul.

Medisinsk evakuering

For litt under fem måneder siden, etter fem år og tre måneder på Nauru og Christmas Island, kom familien Rahvar Hamidi til Australia. Det var likevel ikke kampanjen #KidsoffNauru som fikk familien fra Iran bort fra øya. En annen vei ut er evakuering på grunn av medisinske årsaker. Dersom menneskene er så syke at tilbudet på øya ikke er tilstrekkelig for å kunne behandle dem, kan det være at de kommer gjennom nåløyet og blir anbefalt medisinsk evakuering til Australia.

Da Shafi ble gravid for tredje gang på Nauru, skjønte hun at hennes mentale tilstand tilsa at hun ikke kunne få enda et barn.

– Alt jeg ville var å dø. Jeg spiste ikke på tre uker og drakk nesten ingenting. Jeg var så sliten.

I Nauru er det forbudt å ta abort. Hun ble derfor tilbudt å bli flydd til Papua Ny-Guinea og Taiwan flere ganger, men nektet. Hun orket ikke å flytte, orket ikke tanken på at barna skulle flytte til et nytt helt ukjent sted. Dessuten hadde hun lest at det ikke var lovlig å ta abort der heller.

De tre siste månedene i 2018 ble ikke familiene separert lenger, dersom de trengte å bli evakuert av medisinske grunner. Men det var fortsatt et nåløye å komme gjennom.

– Takket være en australsk legespesialist, Nick Martin, som var på øya, og som forlangte evakuering til Australia, ble vi fløyet hit til Melbourne den 22. oktober i fjor, forklarer Amin.

Melbourne ligger i Victoria, hvor det er lovlig å utfører abort så langt som Shafi var på vei – hele fire måneder inn i svangerskapet. Senere har den samme legen, doktor Nick Martin, vunnet en ytringsfrihetspris for måten han har turt å snakke om Nauru, og stå opp mot de australske myndighetene.

Advokater som engasjerte seg frivillig hadde innen denne tiden blitt drevne i å ta flyktningenes individuelle saker i retten. På grunn av at deres sak også ble tatt til retten, er Australias myndigheter forhindret i å sende familien Rahvar Hamidi tilbake til Nauru etter den medisinske evakueringen.

Shafi bærer skyldfølelse for de to abortene hun har vært gjennom. Foto: Silje Osland

Livet i limbo

Når flyktningene kommer til Australia, blir de enten plassert i interneringssenter, eller i det de kaller for «community dentention centers». Interneringssentre likner, i likhet med interneringssentrene på øyene, på fengsler med vakter og gjerder.

– De som blir plassert i ”community detention center” får vanligvis et hus med restriksjoner, som for eksempel at de må være hjemme innen klokken seks hver dag, at de ikke kan reise eller ha overnattingsbesøk, forklarer Rintoul.

Familien Rahvar Hamidi hadde endelig litt flaks, og ble plassert i et community detention center – et lite hus i Melbourne. Sønnen Arad har begynt med engelsk-undervisning og prater ivrig. Det tar nok ikke lang tid før han tar igjen foreldrene sine.

– Jeg liker ikke Nauru, sier han mens han viser fram legoen sin.

Amin forteller at sønnen elsker å leke med lego.

– I Nauru var han som en voksen. Han var trist og ble sint for hver minste ting. Nå er han endelig som et barn igjen.

Framtiden er likevel uviss. De australske myndighetene står fortsatt på kravet sitt om at flyktningene aldri skal få permanent oppholdstillatelse, selv om de er blir evakuert til Australia av medisinske årsaker.

– For barna mine er ting forandret, men for oss voksne er ingenting forandret, sier Amin.

Som tidligere bygningsarbeider mener Amin at han hadde fått seg jobb i løpet av få dager, men ingen av dem lov til å jobbe eller studere. Dagene gir derfor mye rom for tanker. Og fortsatt ligger de søvnløse om nettene. De ønsker hjelp fra psykolog, men står foreløpig kun på venteliste.

– Det er vanskelig å få det psykisk bedre så lenge folk fortsetter å være i limbo, og ikke føler at de har kontroll på livene sine eller kan påvirke framtiden, forklarer Rufener fra Leger uten grenser.

Barn «i koma»

Noe av det siste Rufener så rett før de måtte forlate øya i fjor, var at 12 av beboerne hadde utviklet det som kalles «resignation syndrom» eller «traumatic withdrawal syndrome».  Ti av disse var barn. Rufener beskriver tilstanden på denne måten:

– De slutter å spise, de slutter å snakke og er nesten i en komaliknende tilstand. Du får heller ingen respons når du prater til dem, og de beveger seg ikke når du prøver å ta på dem eller flytte dem. Det er nesten ingen tegn til liv – det var som om de var døde innvendig.

De reager ikke engang på smerte, og er i en slags ”dvalemodus”. Hun forklarer at det finnes lite forskning på denne psykiske tilstanden.

– Man vet kun helt sikkert at det tidligere funnet hos barn i Sverige som har vært på flukt og opplevd traumer, og som ikke har fått permanent oppholdstillatelse, forteller Rufener.

Når kroppen slutter å spise og drikke vann, brytes organene fort ned. Derfor krever en slik tilstand akutt medisinsk behandling. Det var kun den siste måneden at Leger uten grenser oppdaget disse tilfellene. Plutselig fikk de beskjed om å evakuere øya i løpet av 24 timer. Det ga dem liten mulighet til å videreføre informasjon om pasientene til de øvrige helseenhetene på øya.

Etter at Leger uten grenser ble kastet ut av Nauru, fortsetter Rufener å jobbe med hvordan de kan påvirke myndighetene til å legge ned mottakene på de to øyene. Foto: Silje Osland

– Hver gang vi får vite at det er transportert ut nye mennesker fra Nauru til Australia, jubler vi. Samtidig vet vi at det da står veldig ille til med pasienten, hvis ikke hadde ikke Australia evakuert dem ut.

Rufener har også jobbet i flyktningleiren Moria på Lesvos.

– Forskjellen på menneskene jeg har møtt på Nauru og Lesvos er at de på Nauru ikke har noe håp igjen. Og vi har heller ikke noe å håp å gi dem, forteller Rufener. Til flyktningene på Nauru kunne hun ikke fortelle at ting ville bli bedre, fordi det eneste de ønsker seg er å komme bort fra øya.

Hun understreker likevel at tilstanden på Lesvos er forverret siden sist hun var der sommeren 2017. Mellom februar og juni i fjor kunne Leger uten grenser rapportere om at én fjerdedel av de 74 barna på under 18 år som fikk mental helsehjelp, hadde utført selvskading eller prøvd eller vurdert å begå selvmord.

Også i Moria-leiren prøver barn helt ned i 12-årsalderen å begå selvmord.

– Jeg frykter at dersom situasjonen ikke bedres i Lesvos, vil man også straks kunne finne tilfeller av traumatick withdrawal syndrome der.

Urolig for mennene

Nå som alle barnefamiliene er tatt av øya, lurer Scott på hva som kommer til å skje med alle de single mennene på Nauru og Manus.

– Det er få som bryr seg om disse. Jeg er redd de kommer til å bli holdt på øyene i mange år til, forteller han.

Én av disse mennene som har vært i interneringssentre på Manus Island i mer enn fem år, er kurdiske Behrouz Boochani. Han har skrevet en bok om oppholdet, ”No Friend But the Mountains”. Den ble opprinnelig skrevet som tekstmeldinger på WhatsApp over fem år. I januar i år vant han hele to litteraturpriser for boka.

Boochani kunne ikke delta i seremonien, fordi han fortsatt blir holdt på Manus Island. Til avisa Sunday Morning Herald forteller han at han har skrevet boken fordi han ønsker at folk skal forstå hvordan systemet har torturert uskyldige mennesker i over fem år. Han ønsker ikke å feire at han har vunnet noen pris. Han ønsker bare frihet.

– Vi har ikke gjort noe galt, vi har bare søkt om asyl.

Også psykologen Rufener fra Leger uten grenser er kritisk til hvordan australske myndigheter omtaler flyktningene som om de er kriminelle og har gjort noe ulovlig.

Siste pålitelige tall fra oktober 2018 viser at 87 prosent av migrantene på Nauru hadde fått flyktningstatus ut fra FNs definisjon, mens 13 prosent fortsatt ventet på sin behandling av søknad.

– Det finnes økonomiske migranter her i verden. Men de jeg har møtt på Nauru kommer fra forferdelige forhold, og leter etter trygghet. De ønsker ikke et glamorøst liv, de ønsker seg et trygt sted å jobbe, de ønsker å kunne gi mat til familien, gi barna god oppdragelse og skoletilgang. De ønsker de enkle tingene som gjør oss til mennesker – de tingene som vi alle ønsker oss.

Brukt som brikker i et spill

I følge Refugee Council of Australia, som er paraplyorganisasjonen til alle organisasjoner som støtter flyktningene, tilsvarer utgiftene Australia betaler Nauru og Papua Ny-Guinea hele 10 ganger mer enn hva det ville ha kostet Australia å la dem bo i landet deres mens de ventet på asylsøknadsprosessen.

På tross av disse utgiftene og de dokumenterte menneskelige lidelsene av ordningen, ønsker ikke myndighetene å myke opp reglene. Grunnen er at de frykter at flere vil ta fatt på båtferden fra Indonesia og over til Australia, dersom de gir etter for flyktningenes ønske om å komme til Australia og få permanent opphold.

– Vi blir brukt som brikker i et internasjonalt spill, sier Amin.

Når Amin blir spurt om han kjenner noen som ønsker å ta seg til Australia, rister han på hodet.

Ber lokalbefolkningen mobilisere

Også europeiske land ser bort fra de menneskelige lidelsene, og lar seg inspirere av den strenge politikken.

I 2016 dro seks danske politikere på studietur til Australia. I desember i fjor annonserte Danmark at de at de fra 2021 ønsker å plassere de som har midlertidig oppholdstillatelse, de som er utvist på grunn av kriminalitet eller av hensyn til rikets sikkerhet, samt fremmedkrigere og de som får avslag på asylsøknad og som har gjort noe kriminelt ut fra straffeloven, våpenloven, knivloven eller narkotikaloven, på øya Lindholm.

– Det er motbydelig, men jeg er ikke overrasket, sier Rintoul.

Danmark er ikke alene om å se til Australia. På tross av at Europa og Australia ligger på hver sin side av jorda, har de to områdene mange likheter når det gjelder flyktningpolitikk. I likhet med Australias økonomiske overføringer til Papua Ny-Guinea og Nauru, betaler EU store summer til Tyrkia og Libya for at skal stoppe migrantene i å ta sjøveien over til Europa, og til Hellas, for at de skal prosessere asylsøknadene der, i stedet for å la dem komme videre inn i Europa.

Ian Rintoul i Refugee Action Coalition mener at Europa må mobilisere seg. Foto: Silje Osland

– Det Europa mangler er flere politiske demonstrasjoner. Det er ikke ledende politikere som kommer til å kjempe for flyktningers rettigheter. Det er sosiale og politiske organisasjoner, sivile mennesker, som må stå opp for dem, mener Rintoul.

Kanskje er det dette de norske legene og sykepleieren, Hanne Heszlein-Lossius, Anne Cecilie Tvedten og Marthe Valle har startet. Etter at de tre besøkte Europas flyktningleir Moria, som ligger på den greske øya Lesvos, har de delt åpent, både på NRK, i Transit magasin, og andre medier, det de var vitne til i leieren.

Målet deres er å informere mest mulig om forholdene i leiren, slik at folk ikke kan gjemme seg bak at «de ikke visste».

Som et resultat av besøket har de også organisert en demonstrasjon i Norges fem største byer, der budskapet var at norske politikere må ta mer ansvar.

Nytt valg – nytt håp?

Det har vært det konservative partiet Liberal Party som har hatt makten i Australia siden september 2013. I mai i år skal landet holde nytt valg.

– For de som fortsatt er igjen på øya Nauru og Manus, er dette alt de tenker på nå. De følger med på hva som blir sagt av de ulike partiene, og håper at et parti med mykere politikk vil ta over, forteller ”Scott”.

Amir er derimot skeptisk:

– Labor Party er det partiet som mest sannsynlig kan ta makten fra de som nå regjerer. Det er det samme partiet som gjeninnførte politikken og sendte oss til Nauru i 2013.

FAKTA: Reiserutene til Australia

De aller fleste migrantene som prøver å komme seg til Australia via båt, er fra Iran, Afghanistan, Sri Lanka, Pakistan, Irak, Somalia, Bangladesh, Myanmar og Libanon.

Noen kommer i båt helt fra Sri Lanka, en reise som kan ta opp mot 30 dager. De aller fleste flyr derimot først til Malaysia og Indonesia, som ikke krever visum for reisende fra muslimske land. Deretter legger de fleste ut på den krevende båtreisen fra Indonesia til de australske øyene Christmas Island, Ashmore og Cartier Island. 

De aller fleste migrantene som kommer til Australia via båt, er fra Iran, Somalia, Afghanistan, Pakistan, Sri Lanka, Myanmar, Irak og Libanon. Kartet viser de mest vanlige reiserutene. Kart: www.IOM.int

 

FNs flyktningkonvensjon sier at du har rett til å søke asyl og be om å få status som flyktning. FNs verdenserklæring for menneskerettigheter sier at enhver har rett til i andre land å søke og ta imot beskyttelse mot forfølgelse.