Meninger

Magiske tulletall. Verdens ulikhet målt i ett tall er kunstig og misvisende

rohingya_crisis_monsoon_season_main_picture

Illustrasjonsfoto: Oxfam / Maruf Hasan

Å oppsummere verdens ulikhet i ett tall er et dårlig verktøy.

I januar i år møttes igjen verdenseliten i World Economic Forum i Davos for å prate om viktige ting. Det er en tøff uke for de som har lav toleranse for store utsagn med lite innsikt. Om man, som meg, lett lar seg hisse seg opp av plattheter servert som profetier, så bør man den uka bare skru av alle mediekanaler, og logge ut av sosiale medier.

Den uka er det stiv konkurranse for å komme opp med ett nytt begrep som kan fange vår oppmerksomhet i det kommende året. Gjerne et amalgam av to eksisterende ord, slik som glokalism, voluntourism eller noe i den duren. Men det beste er å komme opp med ett slående magisk tall som er lett å huske på. Og gjerne ett som imponerer ved å sammenligne et stort tall med et lite tall (størrelsen på regnskogen i Amazonas versus små fotballbaner er en klassiker). Det er mange oppskrifter. Noen forsvinner, mens andre blir med oss inn i kommende års debatter om globale problemer og bekymringer.

Oxfam har sin egen kandidat som de dytter hardt hvert år den uka. De slipper sin rapport om global ulikhet i januar hvert år, og har nå også en tradisjon for å lage en slik «killer fact» som de kaller det. Oppskriften er ganske enkel. «X mennesker er like rike som den fattigste halvparten av verdens befolkning». Årets magiske tall var 26. 26 mennesker eier altså like mye som de 3,8 milliarder fattigste i verden. Det er slående.

IMG_3075

«Tallet mangler politisk adresse og er ikke noe utgangspunkt for handling», hevder NMBU-professor Morten Jerven. Foto: Terje Karlsen

Jeg husker godt den morgenen. Jeg satt i bilen med mine tre unger i bilen på vei til barnehage og skole, og prøvde å få med meg bruddstykker av nyhetsmorgen på P2 i all viraken med hoiing, skriking og flyvende polarbrød med peanøttsmør. Og da kom den: «Oxfam rapporterer at de 26 rikeste i verden eier like mye som den fattigste halvdelen av verdens befolkning». Makan til tullball mumlet jeg irritert.

Litt seinere satt jeg i ro og mak på mitt kontor og jobbet videre med min forskning, og så ringte telefonen. Det var en produsent på Studio 2 som lurte på om jeg ville kommet med mitt syn på Oxfam overskriften på direkten seinere den ettermiddagen. Jeg svarte ja, og satte i gang med å reorganisere henting av unger i barnehage og skole for å rydde plass for å utøve min samfunnsoppgave.

Da jeg på direkten 21. januar svarte «nei» i tur og orden på spørsmål om dette faktumet var slående, viktig eller nyttig kunne jeg føle harmen dirre fra Studio 2 sine produsenter. Jeg kunne tatt en helt annen strategi, omfavnet tallet, og snakket om hvordan det pekte ett av vår samtids største og viktigste urettferdigheter. Jeg skjønner at de som håpet på ulikhetsdebatt var skuffet. Endelig var muligheten der. Ulikhet var på agendaen. Så burde jeg unnlate å nevne at tallet er tull, og heller latt som det var meningsfullt?

Tallet er nemlig kunstig og misvisende. Det gir inntrykk av å presentere forskjellen på fattig og rik, men de fleste som lever godt i verden sitter med huslån, og har på papiret en negativ formue. Derfor havner de fleste av denne spaltens lesere blant disse 3,8 milliardene fattigste. Tallet er et stykke tallakrobatikk.

Oxfam 26

Men det viktigste er at tallet er irrelevant. Det mangler politisk adresse, og er ikke noe utgangspunkt for politisk handling. Det finnes ingen politisk autoritet som kan bestemme hva som skal gjøres med rikdommen til 26 rike menn. De bor i forskjellige land og har tjent sine penger på forskjellige måter. Så om dette «faktumet» mot formodning skulle føre til handling finnes det ingen som kan ta en beslutning, og det er det ingen som har ett politisk verktøy til å tvinge en kinesisk eiendomsmogul til å selge en leilighet og ta seg av neste avdrag på mitt huslån.

Det Oxfam gjør her er å skape ytterlig grobunn for de som føler at store globale spørsmål er umulig å gjøre noe med. Men skattepolitikk og ulikhet er noe du kan gjøre noe med i din lokale kommune. Tallakrobatikken endrer også inngangsporten for hva som skal til for å komme på agendaen. I verdens organisasjoner sitter man nå og prøver å finne opp neste års magiske tall.

Hvorvidt noe kan summeres opp i ett tall eller ikke er en dårlig sorteringsmekanisme for hva vi skal bry oss om eller ikke. For de som fortsatt bruker Oxfam sitt tulletall som indikator for hva som skjer her i verden så har jeg gode nyheter for 2020. Jeff Bezos er i gang med sin skilsmisse, så det magiske tallet neste år går opp, og global ulikhet er på vei ned.


Denne artikkelen er skrevet av Morten Jerven, professor i utviklingsstudier ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Teksten stod først på trykk i Klassekampen 17. april.

Kategorier:Meninger

Tagged as: ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.