Reportasje

«Hvis jeg får tak i et valgkort, kan jeg kanskje stemme». Valget i India er verdens største, men millioner får ikke delta

05_valglokale_Foto_Privat

Fra registreringsdisken ved et valglokale i sentrum av Mumbai. For å kunne avgi din stemme her må du ha papirene i orden, men 10-20 % av de stemmeberettigede i India mangler nødvendig dokumentasjon. Foto: Privat

[MUMBAI] Haider bor på gata, og vil gjerne stemme. Det kan han bare gjøre hvis han får utstedt et valgkort. Valget i India er verdens største demokratiske øvelse, og entusiasmen er stor – spesielt blant de som allerede har det de trenger.

Det er unektelig fascinerende, nærmest rørende, å være vitne når verdens største demokrati gjennomfører en tilsynelatende umulig, logistisk øvelse; flere hundre millioner skal delta i det indiske valget, som avholdes over fem uker, fra 11. april til 19. mai. Det endelige resultatet kunngjøres den 23. mai.

Håpet og entusiasmen rundt valgene i landet er reelle, på lik linje med skuffelsene i ettertid, især blant førstegangsvelgerne. Skuffelse er kanskje et i overkant sterkt begrep, for mange kjenner kanskje mer på en slags passiv resignasjon etter å ha deltatt i et par valg.

Dagen før valget i Mumbai den 29. april snakket jeg med Shiva, en fortausbeboer jeg kjenner i sentrum av byen, og han kunne fortelle om nok et forsøk, fra de som sitter på ressursene, på å polere virkeligheten:

— I natt kom politiet og pirka borti oss med bambuskøller. De sa at vi ikke får lov til å vise oss på fortauet her i sentrum før etter den 23. mai. Det er det samme hver gang det er valg: Fortauskantene males, det plantes blomster, gatene tømmes for søppel, og vi får ikke lov til å vise oss rundt børsen, de store bankene og alle de offentlige kontorene som ligger her i sentrum. De sier det ikke høyt, men det er selvfølgelig for å få velgerne til å tro at sittende regjering har utrydda fattigdommen. Jeg har fått lov til å sove på rommet til en kamerat i to netter. Etter det vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, sier Shiva.

Jeg møtte også førstegangsvelgere under parlamentsvalget i 2014, der mange målte landets utvikling i antall nye skyskrapere på Mumbais skyline – og dem er det mange av – og jeg opplevde at de virkelig trodde på tanken om at deres stemme skulle bidra aktivt til å trekke 1,3 milliarder indere i retning noe bedre. Det er kanskje også tilfellet for noen, men i møte med de som har minst blir det tydelig at fattigdommen i landet er et massivt problem der en kjempejobb fortsatt gjenstår.

I møte med de som har det de trenger, blir det tydelig at disse ofte ikke makter å se alvoret i at enorme mengder av mennesker fortsatt står på utsiden og merker lite av påstått økonomisk vekst og velferd

«Hvis jeg får tak i et valgkort, kan jeg kanskje stemme»

Haider bor på fortauet i Mumbai, og i likhet med omkring 160 millioner andre indere, har han ingen sikker dokumentasjon på sin egen fødsel:

— Jeg vet ikke sikkert hvor gammel jeg er eller akkurat hvor jeg er født, og jeg har ikke gått på skole da jeg var barn. Jeg tar småjobber, kosting og sånn, men jeg har veldig ofte ikke penger til mat. Før sov jeg et fast sted på fortauet, men jeg ble jagd vekk derfra, så nå sover jeg bare på de fortauene der det er plass.

Jeg møtte også Haider for et år siden, og han forklarte da at han forsøker å skaffe seg et valgkort, mest fordi det er et veldig nyttig ID-kort å ha, og at det kan brukes i søknad om pass, men også fordi han gjerne vil kunne stemme ved valget.

For å kunne søke om å få valgkortet han trenger for å kunne avgi stemme, må han ha flere ulike dokumenter og andre ID-kort. Det er videre en forutsetning at søkeren kan dokumentere egen fødsel for å kunne få utstedt de påkrevde ID-kortene som skal legge grunnlaget for søknaden om valgkort:

— De siste årene har jeg gått på en kveldsskole, og for å komme inn der måtte jeg ha aldersbevis. Jeg holdt på å gi opp hele greia, men så fikk jeg vite at man kan ta røntgenbilde av skjelettet og bruke det som fødselsbevis. De på sykehuset sa at jeg da antakelig var rundt 20 år, så da er jeg vel cirka 22 nå. Når man har fått aldersbevis, kan man begynne å søke om andre ID-kort.

— Jeg kan ikke lese og skrive noe særlig, så jeg har betalt noen på et kontor for å hjelpe meg med det, men de sier at jeg også må ha kopi av strømregning og rasjoneringskort, og det har jeg ikke, så jeg vet ikke hvordan dette går, forteller Haider til Transit magasin.

Vi møter Haider igjen senere i denne teksten, men først en telefon til en av Indias største aviser:

Politisk redaktør er optimistisk

Nistula Hebbar er politisk redaktør i en av Indias største aviser, The Hindu. Jeg snakker med henne per telefon fra hennes kontor i hovedstaden, New Delhi. Jeg forklarer henne om noen av mine forbindelser med de som har det tøffest i Mumbai, samt at jeg også bor sammen med en annen person som også er vokst opp på gata.

Jeg forteller Hebbar at min bofelle ikke opplever å ha fått det bedre siden jeg kom til Mumbai for 12 år siden, og jeg må spørre:

Er det et stort gap mellom enkelte mediers fremstilling av demokratiet i landet, og realiteten på gata?

— Nei, det er ikke tilfellet når vi ser på deltakelse i valgene. Valgkomiteen i India har gjort det veldig enkelt å delta, og vi ser stadig høyere valgdeltakelse. Valgdeltakelsen har faktisk aldri vært høyere enn den er i dag, sier redaktøren.

nistula-hebbar-youtube

Nistula Hebbar mener optimisme og høy deltakelse preger året parlamentsvalg i India, spesielt blant de unge. Hun jobber som politisk redaktør i The Hindu, indias nest største engelsk-språklige avis, med et opplag på nær 1,4 millioner. Foto: Skjermdump fra YouTube.

— Jeg opplever også en slags optimisme hva politikk angår. Den så vi ikke på 1990-tallet. Jeg vokste selv opp i Delhi og tok min høyere utdannelse på 1990-tallet, og vi var totalt uengasjerte i politikk. Vi følte ingen forbindelse til politiske prosesser. Jeg opplever at unge i dag er betydelig mer engasjerte. En individuell opplevelse i India vil alltid være en liten del av hva hele landet er. Noen områder har opplevd stor forandring, i andre områder har det skjedd mindre.

Jobbmarkedet fortsetter å være en bekymring, sier Hebbar, og mener landet har evnet å håndtere både inflasjon og den globale krisen som startet i 2008.

— Generelt vil jeg allikevel si at politisk deltakelse har gått opp, sier Hebbar.

«Vi har fått stødige kvotesystemer og rettigheter for transpersoner»

På lik linje med Hebbar, har jeg også studert sosiologi, hun ved Delhi School of Economics, og jeg ved Universitetet i Mumbai, og jeg konfronterer Hebbar med en episode fra mine egne studier:

Jeg forteller henne om en fin samtale med professoren vår, der vi snakket om hvordan indiske lover beskytter mot diskriminering av minoriteter og mot diskriminering av ulike kaster og økonomiske lag av samfunnet. Det var sent på dagen, og vi var slitne, så professoren vår forklarte at han gjerne ville invitere oss ut til et juice-senter på den andre siden av gata fra universitetet. Mens vi ventet på grønt lys, hadde noen av oss en kort, vennlig samtale med noen barn som bor på fortauet: ‘Hvordan har du det i dag?’, ‘Pass godt på deg selv’ etc. Sosiologiprofessoren reagerte med en gang med å si: ‘Det er best å ikke snakke med sånne mennesker. De er ikke bra, og du kan få problemer hvis du snakker med dem.’

Jeg spør Hebbar: Hva forteller dette deg?

— Jeg tror ikke dette er refleksjoner av det politiske klimaet i landet. En bekjent av meg underviser i utviklingsstudier ved TATA Institute of Social Sciences, og hun sier at klasseromssituasjonen er radikalt forandret siden 1990-tallet. I mellomtiden har vi fått stødige kvotesystemer, og spørsmålene som stilles rundt urett og ulikhet i samfunnet er sterkere, også fra lavere lag, sier Hebbar.

— Vi kan selvfølgelig gå anekdote-veien, her, og din opplevelse er din opplevelse. Det kan jeg ikke motsi deg på. India er stort og vi kan ikke forvente at alt skal gå som en klokke. Jeg synes allikevel at vi har fått til mye, og at vi er progressive på mange områder i India. I fjor så vi rettskjennelsen som opphevet kriminalisering av homofile. Dette startet som en bevegelse. Folk protesterte gjennom mange år, og derfor så vi en forandring. Vi har også mange third gender-personer som stemmer denne gangen, så det sier noe om at vi er i stadig positiv utvikling.

Har stemmerett, men mangler tilgang på valget

På hjørnet utenfor McDonald’s står Raj Kumar (rundt 30 år). Han bærer vanligvis sari, men i dag har han valgt trange bukser, en t-skjorte og bare litt øyenskygge og en dus leppestift. Han tilhører en utsatt gruppe som på hverdags-hindi kalles hijera. Kumar liker aller best når han beskrives som kinnar:

— Det er en respektfull måte å snakke om oss på, sier han.

Kinnar er menn som kler seg i kvinneklær og bor i egne små samfunn, og mange av dem lever av å tigge. Enkelte tjener også penger på å lage danseunderholdning i brylluper og å gi velsignelser til nyfødte babyer. Ny indisk lovgivning tillater at disse får identitetspapirer merket med «third gender», det tredje kjønn, og det er reservert plasser til medlemmer av disse gruppene i landets nasjonalforsamling.

For Kumar inneholder valgperioden minimale mengder av demokratisk deltakelse:

— Jeg jobber med å feie gulvet og ta oppvasken hos en familie her i sentrum av Mumbai. Ellers står jeg mye i området utenfor stasjonen sammen med andre som tilhører vårt miljø. Jeg ønsker meg et bedre liv, så jeg har prøvd å få tak i valgkort, men det er helt umulig, forteller Kumar.

— Jeg har ikke fødselsattest og vet ikke helt sikkert hvor gammel jeg er, og da kan man heller ikke få utstedt valgkort. For å få det må man ha Aadhar-kort, PAN-kort [red. anm: et skatteregistreringskort], rasjoneringskort og kopi av strømregning, og for å få en eller flere av disse, må man ha fødselsattest, så jeg kan ikke stemme.

Ifølge World Population Review bor omkring 40 prosent av Mumbais borgere i slumområder eller på fortauet, altså omkring ni millioner mennesker. En undersøkelse fra Verdensbanken (ID4D – Identification for Development, 2018) viser at omkring 162 millioner indiere ikke har dokumentasjon på egen fødsel.

Gründeren bak den nye appen Missing Voters, Khalid Saifullah, estimerer, ifølge The Foreign Policy Group, at rundt 120 millioner, av de 900 millionene stemmeberettigede, ikke får mulighet for å stemme grunnet at de ikke får tilgang på valgkort eller er strøket fra valglistene av andre årsaker.

03_Raj_Kumar_Foto_Priat

Raj Kumar kan ikke stemme fordi han ikke har dokumentasjonen som kreves for å få utstedt valgkort. Foto: Privat

— Hvordan skal jeg kunne vise strømregning og skattekort når jeg bor på gata og lever av å tigge på t-banen, fnyser Kumar, og legger til:

— De siste årene har vi fått lov til å tituleres «third gender» på ID-kort, pass og den slags, og det er selvfølgelig bra, men det hjelper jo lite når det er helt umulig å få slike dokumenter.

Ønsker egen vogn for oss på t-banen

Hvis du kunne stemme, og være med på å påvirke hva som skjer i Mumbai og i India, hvilken sak som påvirker livet ditt ville du da ha tenkt mest på?

— Jeg synes kinnar-folk som meg skulle fått vår egen vogn på T-banen. Hvis jeg går inn i bagasjevogna, vogna for kreftpasienter eller på 1. klasse, får jeg selvfølgelig bot. Hvis jeg går inn i mannevogna, glor folk på meg og en del unge gutter plager meg noen ganger. Hvis jeg går inn i damevogna, sier også folk stygge ting til meg eller nekter å gi meg sitteplass selv om det er ledige plasser. Jeg har lyst til å si til politikerne at vi også må få en egen vogn på t-banen.

Når du ikke kan stemme, har du andre metoder for å påvirke hvordan myndighetene styrer samfunnet du bor i?

— Jeg forteller ofte folk hvordan jeg har det og hvilke ting jeg ønsker meg, og så håper jeg at de kanskje skriver til politikere eller skriver om det i avisene, sånn at politikerne kan få vite hva jeg trenger. Familien jeg jobber hos er ganske snille. De er Parsi-folk, og de har prøvd å hjelpe meg med å skaffe ID-kort, men så lenge jeg ikke har fødselsattest, er det umulig.

«Jeg stemmer på de som best beskytter borgerne»

Rahul Parmar (25) befinner seg i den andre enden av skalaen, og synes de som ikke stemmer er slappe. Selv er han designer, også bosatt i Mumbai. Han er både stolt og glad over å være inder og å delta i det omfangsrike valget. Han starter med å fortelle meg om at valget er stort og at han selv avga stemme den 29. april, dagen da de fleste i metropolen Mumbai stemte.

— Vi er over ett tusen to hundre millioner innbyggere her – da sier det seg selv at vi ikke alle kan stemme samtidig, forteller Parmar, og legger til at det er andre gang han stemmer.

Første gang han stemte i et nasjonalvalg var ved det forrige nasjonalvalget i 2014, og i mellomtiden har han også stemt i et lokalvalg i hjembyen Mumbai.

Hvorfor stemmer du?

— Hør her, vi er et demokratisk land. Etter min mening bør absolutt alle stemme. Når jeg stemmer ved nasjonalvalget i år, har jeg mulighet for å påvirke hvordan de neste fem årene skal utvikle seg. Folk som ikke gidder å stemme har heller ingen rett til å syte og klage over alt de er misfornøyde med. Vil du bedre livet ditt? Vel, så gå og stem. Akkurat nå er det enda viktigere å stemme enn noen gang før, sier Parmar til Transit magasin.

Hvorfor er det spesielt viktig denne gangen?

— Fordi vi har en relativt ung befolkning som er i gang med utdannelse og med å forme sine liv. Valgene som er gjort de siste årene har begynt å påvirke de nye unge, og det kommer nå en motreaksjon på dette. Disse kan gjøre en stor forskjell, derfor er det viktig at vi får dem ut av stua og inn i stemmelokalene.

02_Rahul_Parmar_25_Foto_Privat

Rahul Parmar ønsker ikke å fremstå med et tydelig ansikt, men viser gjerne frem pekefingeren som, med svart blekk, vitner om at han har avgitt sin stemme. Foto: Privat

Hva ligger bak når enkelte velger å ikke stemme?

— Jeg tror at noen forholder seg passive fordi de opplever at ingen ting de sier gjør en forskjell. De har opplevd gang på gang at de ikke ser så store forskjeller i sine egne liv, selv om de har stemt, og blir demotivert av dette, sier Parmar.

Kan du forstå dette sentimentet?

— Nei, jeg skjønner helt ærlig ikke de passive holdningene noen har, og at de ikke tror at det kan påvirke livene sine i positiv retning. Vi bor jo i et demokratisk land, og vi har rett til å delta i valget. Det er kjempeviktig.

Infrastruktur er avgjørende

For deg personlig, hvilke ting drømmer du om å endre gjennom din stemme, som kan gjøre ditt eget liv bedre?

— For meg er det viktig med infrastruktur, for det er noe vi alle merker på kroppen hver dag. Jeg har også troen på at dette er et område der myndighetene makter å gjøre en endring. Se bare på kollektivtrafikken i Mumbai, som vi alle bruker: Bare de siste årene har flere stasjoner blitt mye større og fått plass til flere tog og flere mennesker, og det blir merkbart bedre. Derfor tror jeg veldig på at dette er et område som det nytter å jobbe med. T-banen bygges nå ut med mange flere linjer, og denne type ting er absolutt noe jeg har i bakhodet når jeg stemmer, sier Parmar.

— Mye av dette har jo skjedd etter at Narendra Modi ble valgt inn i 2014, og når denne type ting fungerer, blir det også lettere for innbyggerne å jobbe og drive virksomheter. Faktisk har noen av disse prosjektene endret livet til de som må reise langt til jobb. For bare noen år side tok det to timer med buss fra Andheri til Ghatkopar, og etter at t-banens linje 1 ble ferdig, tar det nå bare et kvarter. Det gjør en stor forskjell.

Jobb til alle = rikdom

Hva drømmer du ellers om at din stemme kan gjøre?

— Folk må komme i jobb. Og så håper jeg å kunne være med på å påvirke fattigdomsproblemet i positiv retning. Personlig har jeg det jeg trenger, men det er alt for mange som mangler jobb, og dermed også mat, mener Parmar.

Er det mulig å komme fattigdommen til livs?

— Det er stor utfordring, men det kommer til å skje. Når jeg ser på andre lands historie, gir det meg håp om at også de fattige i India vil kunne reise seg. Her har vi det meste av tida hatt en regjering som var veldig korrupt, så det har forsinket oss.

— Rydd opp i Kashmir!

Realistisk sett, hvordan kommer India til å se annerledes ut om fem år?

— Jeg håper og tror at forholdene for de som bor i Kashmir kan bli bedre. Artikkel 370 i grunnloven, som gir Jammu og Kashmir autonom status må droppes, slik at området kan innlemmes fullstendig i India og få samme status som de andre delene av landet. Folk i dette området lider mye under lover som ikke praktiseres i resten av India. De som bodde der opprinnelig var hinduer, og tilhørte Kashmir Pandit-slekten. De må få tilbake sin status – vi skal også ha lov til å være der.

Tror du det er mulig å løse Kashmir-konflikten?

— Det er en stor utfordring, men vi har et sterkt militære, så jeg tror at rettferdigheten vil komme, også der.

Hvilken forandring opplever du som den aller mest akutte i India nå?

— Vi må få slutt på praktisering av kastesystemet, og også urettferdigheter mellom medlemmene av de ulike religionene. Vi lever jo ofte i en slags harmoni på overflaten, og når man tenker på hvor mange ulike lag av samfunnet som eksisterer her, går det jo relativt bra. Men det er allikevel mange strukturer i politikken som bidrar til å opprettholde skillene i samfunnet. Jeg forbinder hinduer, herunder meg selv, med noen som er sterkt knyttet til demokratiske tradisjoner. Derfor tror jeg at så lenge hinduer utgjør majoriteten i India, vil det være forskjeller og gnisninger med muslimer her også.

Hvordan kan din stemme i valget bidra til å forminske gapet mellom fattige og rike i India? 

— Det var et stort spørsmål! sier Parmar og ler.

— Jeg tror utdannelse kan være avgjørende her. Etter at Modi kom, har det kommet noen gode ordninger for fattige, som jeg har veldig troen på. De har blant annet startet et system der de som har ønsker om å starte en liten bedrift, kan få lån til dette hvis de søker om det, og hvis det blir vurdert at bedriften kan være bærekraftig. Mange er ikke klar over det, men dette er fine initiativer som bidrar til å minske gapet mellom fattige og rike. Søkerne må presentere ideen sin og vente på svar. Jeg tror også veldig på mange av de siste initiativene som er tatt, der for eksempel hver borger får et lite beløp fra staten hver måned som kan gå til en eller annen sikkerhet for de som er aller dårligst stilt.

— Jeg stemmer for den nasjonale sikkerheten

Vil du avsløre hvem du stemte på, og hvorfor?

— Jeg stemte på BJP. Det er hovedsakelig på grunn av mitt ståsted i Kashmir-konflikten. Jeg spør helt enkelt: Hva har dere tenkt dere å gjøre med de kanskje over tusen hinduene som ble drept av muslimer i Pulwama i Kashmir i 1989?

— Jeg kan ikke få meg selv til å stemme på Kongresspartiet når de ikke en gang kan sørge for en så grunnleggende ting som sikkerheten vår. Med Kongresspartiet er vi fritt vilt – de vil aldri kunne beskytte oss. De har aldri gjort noe for at vi skal være trygge. Jeg sier ikke at alt Modis regjering har gjort siden 2014 er bra, men de har prøvd å beskytte borgerne. Greit nok, det gikk ikke helt etter planen da de skulle skifte ut indiske pengesedler i løpet av en natt, men de gjorde dette for at ikke terrorister skulle kunne bruke oppsparte kontanter, og det viser at de prøver. Det ble totalt kaos, men de prøvde, sier Parmar til Transit magasin.

— Modi er også tøff på utenrikspolitikken, og det liker jeg.

Valgets hovedingredienser

Tilbake i New Delhi bekrefter redaktør Nistula Hebbar at tøff utenrikspolitikk utvilsomt er en av dette valgets pilarer:

— I dette valget står det mellom nasjonalismen og en mer mangfoldig forståelse av hva det vil si å være inder, sier Hebbar til Transit.

Jeg ber Hebbar fortelle litt om hva som er det mest avgjørende å vite om akkurat dette valget:

— Forenklet kan man si at dette valget foregår i brytningspunktet mellom en kulturell og nasjonal forståelse av hva det betyr å være indisk, og en mer mangfoldig forståelse av statsborgerskap.

Hebbar forteller at hun mener at hele dette valget i grunnen spinner rundt tre forhold:

— Tradisjonelt har valg i India strengt tatt ikke hatt så mange reelle alternativer, og Kongresspartiet har dominert. Nå har vi et mer bipolart landskap med to reelle alternativer, og vi skal avgjøre om vi fortsatt ønsker å være i det BJP-dominerte landskapet der nasjonalisme og forsvar står sentralt.

Hennes andre punkt handler om nasjonen India:

— Selve ideen om India: Mangfoldig forståelse kontra kulturell nasjonalisme.

Det tredje forholdet handler om nasjonal sikkerhet, i følge Hebbar:

— Dette er også et valg der det rådende partiet, BJP, uttaler seg veldig sterkt hva nasjonal sikkerhet angår. India foretok luftangrep i Pakistan, og BJP spiller mye på dette, og forteller velgerne at en stemme på BJP er en stemme for den nasjonale sikkerheten. De kjører altså en sterk, maskulin linje der nasjonalismen og den nasjonale sikkerheten står sentralt. På motsatt side har du Kongresspartiet som snakker mer om sosial harmoni, regional identitet, multietnisk og religiøs identitet, helsesystemer og lignende.

De som er bekymret for den nasjonale sikkerheten kan altså trygt kan stemme på BJP?

— Situasjonen i Kashmir er veldig alvorlig. Akkurat nå har ikke området en folkevalgt ledelse, og ledes derfor sentralt fra New Delhi. Det snakkes nå mye om hvorvidt tidligere regjeringer har håndtert Kashmir bedre enn Modis regjering. Andre vil mene at sittende regjering har håndtert Kashmir slik det hele tiden skulle vært håndtert, altså ved at de har forsøkt å slå ned på finansiering av terrornettverk for eksempel. Den andre siden vil da typisk mene at sittende regjering og deres nasjonalistiske tilnærming har ødelagt mulighetene for diplomatiske løsninger på konflikten. Sittende regjering har helt klart polarisert holdningene til Kashmir.

Hva føler du personlig er den ene tingen som mest akutt trenger å endres i India i den neste regjeringsperioden?

— Arbeidsmarkedet må bedres. Mange har ikke jobb, og mange har ikke jobber som matcher deres kvalifikasjoner. Dette er brennbart, og det kan føre til protester og uro på gateplan. I forkant av absolutt alle valg gjøres det spørreundersøkelser blant deltakerne, og de tre standard-spørsmålene er da: Hva synes du om korrupsjon, hva synes du om inflasjon og er arbeidsledighet et problem?

— Disse spørsmålene har alltid vært sentrale. Hva korrupsjon angår, hevder den sittende regjering og statsminister Modi å ha hatt stor suksess. Mange er veldig tilfreds med denne regjeringens håndtering av korrupsjonsproblemet. Inflasjon er også et område der sittende regjering nok må sies å ha hatt stor suksess. Det har vært streng kontroll på dette området. Derfor sitter vi igjen med arbeidsledigheten. Den er nå på sitt høyeste på 45 år. Dette er et kritisk spørsmål som folket vil se endring i.

— Vi har en stor del av befolkningen som er mellom 15 og 45 år, og når disse mangler jobb har vi et kjempeproblem, sier The Hindu-redaktøren til Transit magasin.

Indias enorme gap mellom fattig og rik

Hva kan gjøres for å minske det enorme gapet mellom rike og fattige i India?

— Det spørsmålet er standard-økonomi: Vi må ha stor vekst, og en dryppe-effekt på folket. I tillegg må vi ha redistribusjon av veksten for en jevnere fordeling.

Er det rettferdig å anta at Kongresspartiet er best skikket til å ta seg av ovennevnte?

— Vel, under Kongresspartiet og Manmohan Singhs regjering, altså før BJP overtok i 2014, ble historisk mange trukket ut av fattigdom. De jobbet ut ifra et rettighetsbasert reisverk. Mange hadde kanskje tenkt at Modi og sittende regjering ville ha ignorert denne biten, men de har rent faktisk også gjennomført en rekke velferdsprosjekter, inkludert støtte til landbrukere, boligløsninger osv.

— Ingen regjering i India kan komme til makten uten å tenke på de fattige. Og hvis de gjør det, kan de glemme alt om å bli gjenvalgt. Selv en ekstremt høyredreid regjering som opererer ut ifra markedsfundamentalisme vil virke venstredreid sett med europeiske øyne, for vi har en enorm mengde fattige hvis behov må tas hensyn til, og det er alle regjeringer tvunget til å forholde seg til, avslutter Hebbar.

Raj Kumars versjon

I Mumbai står Raj Kumar fortsatt på høye hæler utenfor McDonald’s, og han forteller igjen at han bare ber om ikke å bli trakassert. Jeg spør:

Gapet mellom fattige og rike er uendelig stort, hva er det beste politikerne kan gjøre for å gjøre forskjellene mindre?

— Så lenge jeg har levd, har det ikke vært noen forskjell i hvordan jeg har hatt det. De rike er like rike som de alltid har vært, og de fattige like fattige. Det har ingen ting å si hvilket parti som styrer landet. Vi som bor på gata må få steder vi kan bo, og vi må ha jobber vi kan tjene penger på, så vi kan spise. Og så må politiet slutte å plage oss, og heller konsentrere seg om å få slutt på all narkotikaen, for det er et stort problem. Uansett tror jeg ikke det skjer noen forandring, for ingen ting har blitt bedre til nå, og folk plager oss som de alltid har gjort, uten at noen reagerer.

— Jeg kommer nok aldri til å kunne stemme, for jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut når jeg er født.

Spenningen øker for Haider

Dagen før valget i Mumbai snakker jeg igjen med Haider, som siden sist har jobbet på spreng for å skaffe seg det avgjørende valgkortet.

— Fordi jeg hadde dette røntgenbildet av skjelettet mitt, fikk jeg til slutt tak i Aadhar-kort og PAN-kort, men jeg manglet fortsatt rasjoneringskort og strømregning. Jeg lånte begge deler av ei dame jeg kjenner, og da hadde jeg jo det som skulle til og da hadde jeg det som trengtes til å få valgkortet, men da jeg kom til det kontoret der jeg skulle søke om valgkortet, blei jeg bare kasta ut, og fikk beskjed om å komme tilbake dagen etter, og dagen etter var det stengt. Da ga jeg egentlig opp. På formiddagen den dagen folk i Mumbai skulle stemme, var jeg på vei forbi det stedet jeg pleide å sove før. Da kom plutselig en som også sover der med en konvolutt til meg, og der lå valgkortet, og jeg løp alt jeg kunne til det stedet der vi kunne stemme.

— Jeg rakk det akkurat.

04_Haider_Foto_Privat

Haider har jobbet i flere år for å skaffe seg dokumentasjon på egen identitet, og fikk endelig sitt valgkort den samme dagen han skulle avgi sin stemme. Foto: Privat

FAKTA: 7 viktige ting å vite om Indias parlamentsvalg

Rundt en femtedel av jordas befolkning bor i India. Mer eksakt, over 1,3 milliarder mennesker – ett tusen tre hundre millioner, om man vil. Følgelig er landets nasjonalvalg verdens største demokratiske øvelse, og i år: den største noen sinne.

India valg 2019 (1)

Dette er hovedkandidatene til statsministerposten etter dette valget; til venstre Narendra Modi fra Bharatiya Janata Party (BJP), til høyre Rahul Gandhi fra Kongresspartiet. Foto av Modi: Wikipedia / Indian Government. Foto av Gandhi: Wikipedia / Indian National Congress / CC BY-SA-3.0

1: Selve stemmegivningsdelen av valget foregår i flere faser gjennom en periode på fem uker, fra 11. april til 19. mai, hvorpå det endelige resultatet kunngjøres den 23. mai.

2: Omkring 900 millioner mennesker har per årets valg stemmerett, 84 millioner flere enn ved forrige nasjonalvalg i 2014. Det året slo alle tidligere rekorder i valgdeltakelse, 66% av stemmeberettigede deltok. Til sammenligning var valgdeltakelsen ved det norske stortingsvalget i 2017 på 78%. Aller indiske statsborgere over 18 år har stemmerett

3: Valget skal avgjøre sammensettingen av landets nasjonalforsamling, den sentrale ledelsen i New Delhi, og kan på det punktet sammenlignes med stortingsvalgene i Norge.

4: Det finnes mange mindre partier, men valget står i all hovedsak mellom to partier:

– Det dominerende partiet er Kongresspartiet, som har sittet ved makten i størstedelen av tiden etter frigjøringen fra britene i 1947, og i all hovedsak er ledet av Nerhu-Gandhi-familien. Kongresspartiet har er det sosialdemokratiske alternativet, og har vært opptatt av helsereformer og tiltak mot fattigdom.

– Den eneste reelle konkurrenten er partiet BJP (Bharatiya Janata Party), som ble grunnlagt i 1980, og nå har sittet ved makten siden forrige valg i 2014, med statsminister Narendra Modi i spissen. Partiets varemerke er hindunasjonalisme og kamp mot korrupsjon, og det befinner seg et godt stykke ut på høyresiden. Oppblussingen av konflikten i Kashmir, i starten av året, med indiske luftangrep i Pakistan som respons, kan bli avgjørende for BJPs resultat. Modis tøffe reaksjon har vært populær blant mange indere.

5: Indias nasjonalforsamling har et tokammersystem, herunder et underhus og et overhus, og i inneværende valg er det sammensettingen av underhuset, Lok Sabha, som skal velges, inkludert landets statsminister. Underhuset kalles også folkets hus, i motsetning til overhuset der representantene delvis velges internt.

6: 24 prosent av representantene i parlamentet som nå skal velges skal være fra urbefolkninger, lavere kaster og grupper som historisk sett har vært vanskeligstilte i det indiske samfunnet.

7: Det antas at rundt 120 millioner stemmeberettigede ikke får mulighet for å stemme grunnet at de ikke får tilgang på valgkort eller er strøket fra valglistene av andre årsaker. Omkring 162 millioner indere har ingen dokumentasjon på egen fødsel.

MERK: Flere av bildene i denne saken er tatt med intervjuobjektenes egne mobilkameraer for å unngå oppmerksomhet fra ansatte i valglokalene og andre. Bildene er derfor av noe varierende kvalitet.

Kategorier:Reportasje

Tagged as: , ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.