Meninger

Likestillingsfella i utviklingsfinansieringen

Yogyakarta Irrigation Project

Foto: Asian Development Bank / Flickr / CC BY-NC-ND 2.0

KRONIKK: Hvis vi skal kunne sikre at ingen blir utelatt må vi se offentlig-privat samarbeid i utviklingsfinansiering med et kritisk blikk og med kjønnsbrillene på.

Det er bred enighet om at privat næringsliv må bidra hvis vi skal klare å nå FNs bærekraftsmål, men på hvilken måte dette best gjøres er det mer uenighet om. En løsning som ofte fremmes er å bruke offentlige midler for å tiltrekke private midler, hvor de offentlige midlene ventes å fungere som en katalysator for privat finansiering.

Dette gjøres blant annet gjennom offentlig-private samarbeid (OPS), hvor myndigheter inngår samarbeid med private aktører for å bygge infrastruktur eller for drift av tjenester. Dette er langt ifra uproblematisk.

I tråd med forpliktelsene om likestilling mellom kjønnene i FNs bærekraftsmål, var kvinners tilgang til offentlige tjenester og infrastruktur et av fokusområdene under årets kvinnekommisjon i FN. På verdensbasis har kvinner lavere inntekt og mindre tilgang til ressurser enn menn. Sammen med det at kvinner i større grad utfører ulønnet omsorgsarbeid gjør dette tilgang til offentlige tjenester til et sentralt likestillingsspørsmål.

Vi kjenner fra vår norske erfaring at styrking av offentlige tjenester bidrar til at kvinners omsorgsbyrder reduseres, og tilgangen på arbeidsplasser i det offentlige bedres. Dette skaper økt uavhengighet for kvinner og har positiv innvirkning på likestillingen.

Vi har sett en rekke eksempler på at offentlig-private samarbeid har feilet og etterlatt staten med store kostnader og økende gjeld. Siden det er staten som bærer risikoen er det også staten som må bære kostnaden dersom prosjektet støter på problemet eller budsjettet sprekker.

Skal offentlig-private samarbeid være katalytiske, må de følges av krav til åpenhet, utviklingseffekt og en sannsynliggjøring av at tiltaket ikke ville eksistert uten det offentlige bidraget. Slik OPS blir drevet i dag fordeles risikoen på en slik måte at den private aktørens risiko blir tatt mer hensyn til enn myndighetenes og befolkningens risiko.

Selv om tydelige rammeverk og klar risikodeling er viktig for å tiltrekke seg investeringer, vil en slik skjev risikodeling gjøre staten til den tapende part.

Verdensbanken har de siste årene fremmet at finansieringsgapet skal håndteres med det de omtaler som «private finance first» – å først mobilisere ressurser fra privat sektor, for så hente frem offentlige midler når markedsløsninger ikke er mulige å oppdrive. Dette er i beste fall en tilnærming med usikker effekt på utvikling, og kan framstå som et forsøk på å flytte ansvar for oppnåelse av bærekraftsmålene bort fra stater.

Når staten ikke lenger er tjenesteleverandør, flyttes tjenesteleveransene ut av demokratisk kontroll og det blir mindre åpenhet. Med mindre demokratisk kontroll over offentlige tjenester og infrastruktur mister også staten verktøy for å ivareta kvinners rettigheter og fremme likestilling.

All den tid det er en viktig forutsetning for offentlig-private samarbeid at det er økonomisk lønnsomt er det alltid en risiko for at hensynet til profitt går på bekostning av sosiale hensyn. Dette kan påvirke hvor tjenester tilbys, grad av egenbetaling og dermed også hvor tilgjengelige de er. Kombinert med at kvinner har lavere inntekt og tilgang på ressurser bidrar det at de er mer avhengige av sosiale tjenester til at kvinner er ekstra sårbare for egenbetaling eller kutt i tjenester.

Tilgang til infrastruktur henger også sammen med kvinners sysselsetting, og tilgang til inntektsgenererende aktiviteter. For eksempel kan risikoen for seksuell trakassering på en full buss, eller for å bli voldtatt på en mørk landevei være det som står mellom en kvinne og hennes mulighet til å fullføre utdannelsen sin eller finne lønnsarbeid.

Men det er ikke bare når det kommer til transport infrastruktur er avgjørende for kvinners frihet: tilgang på rent vann og elektrisitet kan frigjøre mye tid for kvinner som de kan bruke på annet arbeid. I infrastrukturutbygging som er finansiert gjennom offentlig-privat samarbeid er risikoen større for at hensyn som ville styrket kvinners frihet nedprioriteres, all den tid økonomisk vinning er et sentralt formål.

I møte med den omfattende jobben som står foran oss hvis vi skal klare å nå bærekraftsmålene må vi klare å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi står overfor en alvorlig utfordring i at vi er langt unna å ha den nødvendige finansieringen for å nå bærekraftsmålene, og bistand vil ikke kunne finansiere mer enn en brøkdel.

Likevel må offentlig-privat samarbeid følges av strenge reguleringer som sikrer demokratisk kontroll og fokus bør være på nasjonal ressursmobilisering gjennom blant annet sterkere skattesystem.

Denne kronikken ble først publisert på nettstedet Maddam, 29. mars 2019

Kategorier:Meninger

Tagged as: ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.