Analyse

Brexit og det underlige EU-valget

IMG_9261-777x437

Det er ventet at Nigel Farages nystiftede Brexit Party kommer til å bli det største partiet når britene går til EU-valg torsdag. Her fra valgkampen i Eastbourne. Foto: Britiskpolitikk.no / Trine Andersen

Torsdag 23. mai skal britisk velgere omsider få stemme over EU. De skal ikke stemme over Storbritannias medlemskap, men velge 73 representanter til Europaparlamentets kommende femårsperiode. Resultatet blir sannsynligvis et valgskred for brexit-sidens nyetablerte parti.

Valget finner sted nesten tre år etter folkeavstemningen hvor et flertall stemte for å ta Storbritannia ut av EU. Punktum for forhandlingene skulle settes i mars i år. Valget som nå finner sted skulle altså aldri ha vært holdt.

Når det likevel gjør det, er det av enkle juridiske grunner. Alle EUs medlemsland er forpliktet til å delta i valget av EU-parlamentarikere. Men i Storbritannia fremstår det hele som en ydmykende bekreftelse på miseren som brexit har blitt. Man forhandler, debatterer og voterer og blir stående på stedet hvil. Imens kverner EU-systemet videre som om ingenting har skjedd og med Storbritannia fastklemt i maskinhjulene.

Oppfatningen av ydmykelse preger valgkampen og kommer til å ramme regjeringspartiet aller mest.

De konservative fikk en forsmak ved lokalvalget torsdag 2. mai, hvor partiet mistet rundt en fjerdedel av sine lokale folkevalgte. Det var et ille resultat, men de konservative forble størst i oppslutning. Ved EU-parlamentsvalget ser det verre ut.

farage-foto-eu-parlamentet

Nigel Farage har gjort comeback i britisk politikk. Foto: EU-parlamentet

Farage tilbake

Den viktigste årsaken kan oppsummeres i to ord: Nigel Farage. Frem til folkeavstemningen i 2016 ledet han UK Independence Party, ensaks-partiet som vokste til en stor politisk kraft og som spilte en vesentlig rolle i opptakten til folkeavstemningen.

Siden har det vært snakket mindre om både UKIP og Farage; partiet har smuldret, og den faktiske gjennomføringen av brexit har handlet om de to store partiene – og om de konservative aller mest.

Men nå er Farage tilbake, i spissen for det nystiftede Brexit Party. Partiet er satt sammen i hui og hast denne våren for å ta del i det kommende valget, men er nøye planlagt og iscenesatt av Farage.

Innpakningen er mer profesjonell enn hva som var tilfellet med det nokså rufsete UKIP. Og budskapet ser ut til å gå rett hjem hos misfornøyde Leave-velgere, som leter etter alternativer til et regjeringsparti som ikke har levert bestillingen de ble gitt av velgerne i 2016.

Les også: Europaparlamentet går til høyre: Hvor går EU?

Brexit-partiet leder på målingene

Meningsmålinger tyder på at Brexit-partiet vil bli valgets største, med en oppslutning et sted mellom 25 og 30 prosent. Labour følger 5 prosentpoeng etter, mens Liberaldemokratene og det konservative partiet vaker et sted mellom 10 og 15 prosent.

Feilmarginen er stor, i en valgkamp som er preget av heftige følelser, skjevfordelt engasjement og forventninger om lav valgdeltagelse. Men en uke før valget er forventningen klar: Brexit-partiet blir størst, og de konservative faller under 15 prosent. Kanskje blir regjeringspartiet nummer fire i oppslutning.

I så fall er det ikke til å unngå at statsminister Theresa May vil bli gitt en vesentlig del av ansvaret.

tmay-777x437

Theresa May sitter på lånt tid. Foto: UK Parliament/Jessica Taylor

På lånt tid

May sitter på lånt tid, og hun trenger hjelp for å få sin brexitplan gjennom i Underhuset. Labour er partiet som har blitt bedt om å yte bistand. Men forsøket på å finne frem til et kompromiss omkring Mays avtaleutkast har endt i ingenting. Det skyldes prinsipielle uenigheter, men også at begge de to store partiene frykter at de har mer å tape enn å vinne på å komme til enighet.

Labours posisjon er mindre diskutert, men like diskutabel. Partiet favner om store velgergrupper fra begge sider i brexit-spørsmålet. Blant Labours medlemmer står ønsket om en ny folkeavstemning sterkt, og partiets erklærte politikk er at dersom man ikke får til en myk brexit etter egne prinsipper, vil det gå inn for en ny folkeavstemning. Har vi kommet dit nå?

Mange i Labour skulle nok ønske det, men partileder Jeremy Corbyn er ikke blant dem. Tvetydighet fortsetter å være linjen, også i det korte partiprogrammet som partiets kandidater går til valg på. Remain-siden blant velgerne forventes splittet mellom Labour, Liberaldemokratene, De grønne og Change UK, som er dannet gjennom vinterens avskalling fra de to store partiene.

Uvisshet

Nøkternt sett burde man ikke legge så voldsomt mye i resultatet av dette valget. For politikerne som velges får det etter alt å dømme lite substansiell betydning; den erklærte planen er at Storbritannia trer ut av EU senest 31. oktober.

Valgene til Europaparlamentet har også ofte fremstått som protestvalg i ulike former. Allerede for fem år siden var UKIP større enn både Labour og de konservative.

Likevel – i den opphetede stemningen som råder, i uvissheten om hvorvidt og hvordan utmeldingen skal tre i kraft, og i det første faktiske valget om EU som britiske velgere tar del i siden 2016 – vil alle involverte se grundig på resultatene fra dette valget. Noen av de helt sentrale aktørene i brexit-spillet vil få styrket sin status, andre vil gå virkelig vanskelige tider i møte. Alt dette som en konsekvens av et valg ingen trodde ville finne sted.

Les også: Europaparlamentet går til høyre: Hvor går EU?


Denne artikkelen er skrevet av Øivind Bratberg. Han er førstelektor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo med særlig kompetanse og interesse for britisk politikk og samfunn.  Har skrevet en rekke bøker og artikler om dette feltet og er en hyppig brukt mediekommentator. Teksten ble først publisert på Britiskpolitikk.no, den 19. mai. 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.