Bøker

Med hodet som fotball. 13 fribyforfattere viser i ny antologi hvorfor ord og litteratur kan redde oss

Design uten navn

Å KYSSE EN ØRKEN, Å KYSSE EN MYR: Så langt har over 70 forfulgte forfattere kommet til Norge gjennom fribyforfatter-ordningen. I Aschehougs antologi er 13 av dem representert. På dette bildet, f.v.; Manal Al-Sheikh, Haile Bizen Abraha og Ali Hayder. Foto: Aschehoug / ICORN / Norsk PEN / Litteraturfestivalen

Aschehoug, etter initiativ fra Norske PEN, har nettopp gitt ut antologien Å Kysse en ørken, å kysse en myr, hvor 13 fribyforfattere deler noen av sine tekster med oss. Det har blitt en sterk samling som berører.

En gang på begynnelsen av 1990-tallet så jeg døde mennesker på krigsmarken, ved Decamare-fronten, sør-øst i Eritrea. Å se døde mennesker, utsatt for vold, massakre eller bestialitet, er noe de fleste nordmenn slipper å se. Heldigvis. Å risikere tortur fordi du skriver sannferdig, er også noe vi slipper å bekymre oss for. Men noen har dette som hverdagen sin, noe de må flykte fra.

9788203364242

Tretten nye stemmer fra hele verden. Antologi med bidrag fra 13 fribyforfattere. Omslag: Aschehoug

Et fåtall av disse flyktningene kommer til oss, i det trygge nord. Et enda mindre antall av dem blir det vi kaller fribyforfattere. Og når det grusomme først har skjedd, at de må flykte fra undertrykkelse og bestialitet, så kan vi prise oss lykkelige som har fått dem hit til oss. For de skriver, de forteller og de deler. De beriker oss, selv om budskapet kan være trist.

Noen ganger gir bøker deg ny innsikt. Andre ganger lykkes de å vekke sterke følelser i deg. Når de gjør begge deler, samtidig, blir ordene viktige våpen for å endre og for å forstå verden. 13 fribyforfattere klarer nettopp det i boka Å kysse en ørken, å kysse en myr (Johanne Fronth-Nygren, Red., Aschehoug, 2019)

Med hodet som fotball

Jeg har hørt anekdoter om hvordan fotball ble spilt på de britiske øyer med «danskenes hoder», det vil si vikinger slått i slag. Dette stemmer neppe. Men i IS-kontrollerte områder i Irak og Syria kan det være sannsynlig.

Irakeren Ali Hayder, bosatt i Kristiansand, sier i et dikt:

En far elsker alltid barn.

Med egne øyne så jeg mannens avkappede hode.

Jeg så barn spille fotball med det.

De skjøt mål etter mål.

Skjegget hans var hvitt med litt grått i tuppene.

Med egne øyne så jeg hodet smile.

Han var nå engang en far,

Og likte å se barn lykkelige.

En far elsker alltid barn.

Den slår rett inn i magen. Og den er en av mange. Det dirrer av sorg, raseri, oppgitthet, savn, kjærlighet og faktisk, en god porsjon svart humor også, bak mange av de diktene vi blir presentert.

For hoveddelen av denne egenartede boken består av dikt. Noen korte, noen lange. I tillegg er det flere korthistorier, fra to til tyve linjer lange. Og tre lengre historier.

Hverdagens lidelse

En av langhistoriene er forfattet av tsjetsjeneren Islam Elsanov, bosatt i Stavanger. Den heter Den gamle mannen Adam. Det er en hjerteskjærende historie om overgrep og vold i dagens Tsjetsjenia, hvor russernes råskap beskrives på en måte som gjør at jeg for første gang synes jeg forstår noe av det som skjer der borte.

Historiene og diktene kommer fra flyktede poeter, journalister og forfattere fra Aserbajdsjan, Egypt, Irak, Eritrea, Syria, Libya, og Iran. Det er både kvinnelige og mannlige forfattere, og av ulik alder. Oversetterne har gjort en kjempejobb.  Knapp poesi er krevende å oversette.

Redaktør Johanne Fronth-Nygren skriver i innledningen om at hvert år møtes fire nye fribyforfattere og fire oversettere til samarbeid i to dager. Noen ganger går oversettelsene via engelsk. Noen ganger direkte fra originalspråket. Her brukes både ordbøker, tolker og nettet får å få frem de viktige nyansene.

Men viktigst er møtet mellom oversetter og forfatter. Det er disse møtene som også gjør denne boka så spesielle.

Et viktig internasjonalt nettverk

I Norge ble fribyer opprettet på midten av 1990-tallet. I dag er det 17 av dem, fra nord til sør. Byene gir den forfulgte forfatteren, som kommer til landet som kvoteflyktning, husly i to år og legger til rette for at vedkommende får utrykt sine tanker. I full trygghet. Som et fritt individ.

Så langt har over 70 forfulgte forfattere kommet til Norge gjennom denne ordningen. De norske fribyene er del av et internasjonalt fribynettverk, som består av mer enn 70 byer i Europa, og i Nord- og i Sær-Amerika. Det norske PEN fungerer som rådgiver for de norske fribyene, og har sin egen fribykoordinator. Koordinatoren bistår med å følge opp forfatterne og bidrar til at arbeidene deres kommer ut til et bredere publikum.

Denne boken er en skjønnlitterær utgivelse. Men fribyordningen har de siste årene også inkludert musikere, karikaturtegnere og filmskapere. Rene journalister og bloggere er heller ikke med. Men det kan kanskje komme siden?

I denne antologien presenteres oversatte tekster av tretten fribyforfattere som har kommet til Norge fordi de er forfulgt i hjemlandet:  Montaser Abdelmawgood, Haile Bizen Abrha, Manal Al-Sheikh, Sanaa Aoun, Ahmedur Rashid Chowdhury, Fatemeh Ekhtesari, Islam Elsanov, Ashur Etwebi, Benyamin Farnam, Ali Haydar, Mehdi Mousavi, Gunel Movlud og Nawzat Shamdeen.

Til å bli glad av

Ikke alt er vondt og trist. Det er noen underfundige morsomme refleksjoner rundt møtet med det norske. Eritreeren Haile Bizen Abraha, bosatt i Kristiansand, har flere slike.

Hva med denne, for eksempel, som heter Folkebibliotek? Her funderer Abraha rundt språk og møtet med en kjær norsk institusjon:

Rødt mursteinshus

Biblioteka med pussig navn?

Koloni av bokstaver, 14 knyttet sammen

Som sier en eneste ting. Et ord?

For dette landet – fremmed.

For dette språket – fremmed.

Tunge vridd, gane dunkende

Gjenstridige diftonger, munnen halvåpen bue!

Som min mors krydrete retter –

Heftig for tungen, stimulerende

For ånden.

Ordenes seier

Savn ligger likevel som en dis over flere av diktene. Som Rom, av irakiske Manal Al-Sheikh. Hun kom til Stavanger i 2009.

Hver natt

Åpner jeg døra til rommet ditt

For å sjekke at du ikke er der.

Aschehoug og PEN har skapt et viktig lite verk. Det er 185 sider med en knapp, ren og nøktern layout. Det kler stoffet. Det er korte og konsise bibliografier om hver av forfatterne, og et svart-hvitt bilde av dem alle.

Jeg kunne likevel ha ønsket meg en enda mer eksplisitt forklaring på hvorfor de måtte flykte. Hos noen av dem er det skrevet, hos andre skinner det kanskje gjennom. Men likevel.

Omslaget, designet av Aina Griffin, er et slags stripete fargekart. Det er bent fremt lekkert. Et lite kunstverk. Det er uendelig, som en ørken. Men det er sjatteringer og liv der.

Det er håp, så lenge ordene lever. Slik det må være for disse modige fribyforfatterne. Også for dem som har sett en fars hode bli brukt som fotball. Og som klarer å omsette det til et dikt. Det er ord som betyr noe. Det er ord som når frem. Også helt opp hit i nord.

Kategorier:Bøker, Kultur

Tagged as: ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.