Reportasje

Ticunaene i Amazonas dras mellom nye impulser og gamle levemåter. Vil deres tradisjoner overleve?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I colombiansk Amazonas er elvene den eneste framkomstmåten. Foto: Morten Risberg

[SAN PEDRO DE TIPISCA, COLOMBIA] Amazonas er hjem til et stort antall urfolk som fortsatt forsøker å leve på tradisjonelt vis. Hva skjer når tradisjonelle samfunn får en smakebit av den moderne verdenen?

Ticunaene i colombiansk Amazonas er et av regnskogens urfolk, og de har fått et innblikk i hva den moderne sivilisasjonen kan tilby. Colombia kommer nå antakelig til å følge etter Brasil, og deregulere regnskogen for økonomisk vinning.

Dette kan få store konsekvenser for et folk som ticunaene, et folk jeg selv besøkte tilbake i 2017. 6000 ticunaer bor i Colombia, og noen hundre av dem i landsbyen jeg besøkte:

På vei til ticunaene; Oslo – Bogota – Leticia – San Pedro de Tipisca

I baugen av båten kjenner jeg den fuktige luften fylle lungene. Solen varmer ansiktet, og den jevne duren fra båtmotoren sender meg inn i en nesten meditativ tilstand idet båten beveger seg oppover elven Loreto Yacu.

Jeg har sett milevis av tykk jungel fare forbi på begge sider av elven, kun brutt opp av enkelte, små landsbyer, og de blir stadig sjeldnere. Det er mai sommeren 2017, og jeg er på vei til den siste landsbyen bosatt av ticuna-stammen før Loreto Yacu når Peru.

Ferden har tatt meg fra Oslo til Bogota, fra Bogota til Leticia, den colombianske byen midt i Amazonas, som grenser til Peru og Brasil. Fra Leticia tok båtturen fem timer oppover Amazonas før jeg nådde Puerto Nariño, som ligger der elven Loreto Yacu renner ut i Amazonas.

Fra Puerto Nariño tar det i underkant av tre timer å nå San Pedro de Tipisca, landsbyen jeg nå nærmer meg. Her bor det rundt 200 mennesker, alle ticuna.

Båten møter elvebredden, og jeg tar mine første steg i land på mange timer. Som vanlig er barna de mest oppmerksomme, og de første menneskene jeg møter er en skokk unge tikunaer som løper ned gressbakken fra landsbyen. Det er tydeligvis stas å få en nordmann på besøk, og de hopper smilende rundt mens de snakker spansk i munnen på hverandre.

En gutt med «Capitan Americano» på t-skjorten peker på meg og sier «THOR!». Smiger er et internasjonalt språk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Husene og hyttene i landsbyen står på påler, og mangler ofte dører og vinduer. Foto: Morten Risberg

Macheter og iphone

Guiden min Sergio, en økolog som jobber med økoturisme i regionen, tar meg med opp for å møte sjefen for landsbyen. På veien går jeg forbi tradisjonelle hus og hytter som alle står på påler, med enten strå- eller bølgeblikktak. Mange av hyttene mangler vegger, og jeg får fritt innsyn i familienes liv. Det lages mat, vaskes klær, og slappes av i hengekøyer.

De fornøyde ansiktene titter opp og smiler idet jeg går begeistret forbi. De fleste går med shorts og t-skjorte, og ungdommene spesielt har adoptert en moderne og vestlig klesstil.

— Ticunaene her går på skole i Puerto Nariño, og kommer tilbake til landsbyen med et ønske om å se ut som resten av verden, forteller Sergio.

Han forklarer at det er et skille av interesse i ticuna-samfunnet.

— Ungdommene i skolealder har fått en smak på hva den moderne verdenen kan tilby, og prøver å komme seg vekk fra landsbyen og det tradisjonelle livet. De voksne derimot, og barna, vil heller leve slik de alltid har gjort.

Forbi oss går det to tenåringer med caps bak-frem, og musikk spillende fra en smarttelefon – et levende eksempel på situasjonen Sergio beskriver.

Landsbylederen kommer gående i gummistøvler og singlet, og med en machete i hånden. Han virker relativt ung for rollen som sjef. Jeg blir ønsket velkommen til San Pedro de Tipisca, og får pekt ut hvor jeg kan slå opp hengekøyen – i en hjemmesnekret tribune ved den lokale fotballbanen.

Jeg har fått tilbud om å sove i en hytte hos en av familiene, men hengekøyen har innebygd myggnett, som gjør valget lett her ute i jungelen. Vi blir også tilbudt en tur i den omkringliggende regnskogen etter lunsj, guidet av en bekjent av sjefen, Marcelliano.

Kort- og langreist mat

Kokebanan er Amazonas sitt svar på poteten, og er ofte basisen i mange måltider. Lunsjen består av flatklemte, stekte kokebananbiter og ris, lagd av Sergios venninne – som er kokk på turen. Den fuktige og varme jungelluften blir mer intens når ettermiddagen nærmer seg, og her ute er det ingen luftkondisjonerte rom å gjemme seg i.

Jeg har hørt rykter om at det er en “butikk” i landsbyen, med nedkjølte leskedrikker – og kjenner at det er hadde vært fint med litt kald drikke. Landsbyen er hjem til ca. 200 ticunaer, og hjemmene ligger spredd utover et lite høydedrag ovenfor elven, med en smal jordsti som fungerer som hovedgaten.

Tuslende gjennom landsbyen, går det opp for meg hvor rolig tilværelsen her virker, og det er ingen hastverk å se i noen retning. Gamle som unge sitter og prater eller slapper av i hengekøyer, og det er ingen tegn til dårlig samvittighet for mangelen på å utrette noe produktivt – som ofte kan være tilfelle andre steder i verden.

Jeg stopper opp foran et lite hus med en blå dør, som var kjennetegnet til «butikken». Jeg banker lett på, og idet knoken treffer treet, glir døren sakte opp, og jeg ser inn på noe som ligner et soverom. Jeg ser rett inn på en seng med et svampebob-pledd, hvor det ligger en middelaldrende mann og sover.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hovedgaten i San Pedro de Tipisca. Landsbyen består av omlag 30 hus. Foto: Morten Risberg

Jeg skjønner jeg har gått feil, og begynner å lukke døren, da mannen sier;

— Hola! Queres bebidas??

Jeg blir lett overrasket, men stotrer ut et «Eh.. Si».

Han spretter kjapt opp og peker i et hjørne på rommet, der det står et lite, møkkete kjøleskap som durer. Varebeholdningen består av fem brusflasker og et par chipsposer – og jeg blar raskt opp pesos for en iskald Coca Cola.

Fanget mellom to verdener

Ticunaene er, likt som mange andre urfolk, fanget mellom det moderne og tradisjonelle. De lever og bor i nærhet til naturen, slik de har gjort i flere tusen år, og har denne koblingen fast fundert i kulturen. Men med en stadig økende påvirkning utenfra, får de mer og mer smak for hva det moderne samfunnet kan by på.

ticunakart

Landsbyen San Pedro de Tipisca ligger nær grensen til Peru. Kart: Google Maps

Mange reisende er på utkikk etter genuinitet når de drar til slike steder, og man kan ofte høre om turisters brutte forventninger som «jeg trodde de skulle gå med stråskjørt», eller «de har jo mobiltelefon». Hva annet skal man forvente hvis alt dette er noen timer unna med båt? Jeg må erkjenne at jeg selv er en del av denne transisjonen, her jeg kommer med mine vestlige klær og gjenstander og fører med meg kapitalismen ved å kjøpe vestlige varer fra urfolket – som egentlig er litt paradoksalt.

Allikevel er det flusst av genuinitet hos ticunaene, hvis man bare ser under overflaten. Den urgamle koblingen til den omkringliggende jungelen er noe de har med seg fra morsmelken, og kan sees hos noen lettere enn andre, slik som Marcelliano.

Marcelliano er en 72 år gammel ticuna, med et værbitt, men snilt ansikt. Han kommer tuslende med en sliten caps på hodet, og en machete i hånden – for å ta oss ut i jungelen.

Omkring landsbyen er skogen brutt opp av plantefelt med banan, ananas, manyak, og andre produkter de nå selger til byer lenger ned i elven.

Marcelliano tjener penger på å høste acai-bær sammen med sønnen – som vi møter et stykke fra landsbyen, og vi stopper for å se ham hente bær fra toppen av en palme.

Med sammenbundede føtter hopper han oppover stammen med en machete i hånden, og hogger brutalt i bærstilkene før en klase med hundrevis av bær detter i bakken med et brak. Han sklir ned stammen og går rett i verks med å samle det opp i poser.

Naturens apotek

Den primære regnskogen blir stadig dytter lenger unna, på grunn av økende jordbruksaktivitet.

Sergio forklarer at Ticunaene opprinnelig drev svedjejordbruk, hvor de byttet mellom seks eller sju høsteområder fra år til år. Disse feltene lå i en vifteform rundt landsbyene, og strakk seg aldri lenger inn i den urørte jungelen.

— Dette har nå forandret seg, sier Sergio alvorlig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Marcelliano og sønnen tjener penger på å høste Acai-bær fra skogen rundt landsbyen. Foto: Morten Risberg

På grunn av økt press fra omkringliggende byer, og ønsket om å tjene mer penger, har urfolket begynt å utvide jordbruksområdene inn i den primære regnskogen. Sergio illustrerer at avskogingen nå utvides som et stadig voksende rektangel som spiser opp den frodige skogen – alt så det moderne samfunnet kan få bananer og ananas.

Med økende avstand til landsbyen, blir dermed også naturen rundt oss tettere og tettere. Marcelliano stopper opp fra tid til annen for å fortelle om de medisinske egenskapene til planter og trær vi går forbi;

— Bladene fra dette treet er bra mot hodepine, og denne barken kan man koke hvis man har diaré.

Han stopper også opp ved et tre med nedfallsfrukt på bakken, og hogger macheten systematisk gjennom flere av disse mens han tydeligvis leter etter noe spesielt. Plutselig kommer det et gledens utrop, og han viser meg en halv nøtt med en hvit, vrikkende orm stikkende ut fra midten.

— Den smaker kokosnøtt, bare prøv! – sier Sergio.

Jeg føler sympati for ormen, men gruppepresset og eventyrlysten får meg til å kaste den i munnen og tygge – den smaker faktisk kokosnøtt.

Langt nok unna landsbyen begynner de virkelig store trærne å dukke opp. Ceiba-trærne er blant de største, og disse er også hellige i Tikuna-mytologien.

— Ceiba-treet er moren og begynnelsen til alt liv, forteller Marcelliano, mens han ser respektfullt opp på stammen som strekker seg forbi resten av trekronene.

Ceibaene kan bli opp til 70 meter høye, men dette er kanskje 50 – forklarer Sergio.

Fugler, frosker og apekatter

Det er noe ubeskrivelig imponerende med å befinne seg dypt i en primær regnskog. Den tette trekronen gjør det mørkere, kaldere, og til og med lyden blir dempet, bortsett fra de mange ugjenkjennelige stemmene fra fugler, frosker og apekatter. Jeg har aldri sett så mange varianter av grønnfarge før, og jeg føler at jeg nå er på besøk i naturens rike, mens menneskenes land er lagt bak meg.

Det er litt ugjestmildt, men samtidig får man en dyp følelse av at det er her man kommer fra. Ingenting er som litt jungel for å bli filosofisk.

Vi setter oss på en råtnende trestamme. Jeg er gjennomsvett, gjørmete på beina, tørst, sulten, og myggen svermer rundt hodet, men mens jeg vifter vekk insekter, tenker jeg at jeg ikke ville vært noe annet sted. Jeg titter bort på Marcelliano, som har en rolig og fornøyd utstråling over seg, og går nesten i ett med resten av naturen – på en måte jeg aldri vil gjøre her i den Colombianske jungelen.

Den gamle, nedarvede kunnskapen iboende mennesker som Marcelliano, er årsaken til at urfolk ofte kalles regnskogens voktere – hvem bedre vet hvordan man driver en bærekraftig forvaltning av miljøet rundt en – enn de som har vært gjensidig avhengig av naturen i mangfoldige generasjoner.

Det har begynt å mørkne idet vi nærmer oss landsbyen igjen, og i det fjerne hører jeg motorduren fra aggregatet som kjører klokken 6 hver kveld. Snart starter også dunkingen fra boomblasteren i en av hyttene, som er ubehagelig høylydt når jeg omsider kommer gående forbi. I et par av hyttene ser jeg også blinkende tv-skjermer med hypnotiserte ticuna-barn sittende foran.

Regnskogens fremtid

Det har blitt klart for meg at ticuna-kulturen har én fot plantet i sitt tradisjonelle liv, og én fot på vei inn i vårt vestlige storsamfunn – med kapitalisme, teknologi og Coca Cola.

Urfolkene i det mektige amazonasdeltaet har lenge vært siste skanse mot moderne, økonomisk motiverte trusler, som avskoging og etablering av plantasjer med monokulturer. Parallelt med dette har drap og voldshandlinger mot urfolk og miljøforkjempere vært et vidt problem i flere tiår.

Colombias tidligere president – Juan Manuel Santos – satte heldigvis urfolks landrettigheter på dagsorden, og signerte i 2018 en avtale som ga flere urfolk styrerettigheter over sine opprinnelige boarealer i regnskogen. Han kjempet også for å stabilisere sikkerhetssituasjonen i området, som i mange tiår var herjet med narkotikarelatert kriminalitet.

Nå kan det likevel se ut som at lykken har snudd for politiske beslutninger som angår områdets tradisjonelle samfunn. Brasils nyvalgte president, Jair Bolosonaro, gikk nemlig raskt etter inntredelse imot strømmen, og avskaffet landets avmerkede områder for urfolk. Miljø- og menneskerettighetsforkjempere anser dette som et uakseptabelt overtramp, og et stort tilbakesteg for regionens fremtid.

Det er antatt at Colombias nye president, Iván Duque Marqúes, vil følge Brasils eksempel om økonomisk vinning i Amazonas.

En slik forverring av regionens politiske standpunkt, blandet med ticunaenes forestående transisjon mot et vestlig storsamfunn, kan skape et dystert bilde av regnskogens fremtid.

Mildt forvirret av de forskjellige inntrykkene de siste timene, går jeg tilbake til hengekøyen for å hvile beina. På tribunen foran fotballbanen sitter det par unge ticuna-barn som ser på noen eldre gutter spille fotball. Jeg føler en lettelse over at ikke alle har blitt bitt av TV-basillen.

Med begrenset spansk forsøker jeg å starte en samtale;

– Er det bra å bo her?      

– Ja!

– Hva er bra med det?

– Det er fint.. og stille

Hva vil du gjøre når du blir voksen?

– Jeg vil jobbe.

– Hva vil du jobbe med?

– Det vet jeg ikke.

– Vil du bli politi?

– Nei.

– Vil du bli lege?

– Nei.

– Vil du bli fisker?

– Ja!

Jeg får omsider lagt meg inn i hengekøyen, og mens jeg hører boomblasteren på det ene øret, og trefrosker på det andre -så tenker jeg at det kanskje er håp for ticunaenes tradisjonelle samfunn allikevel.

FAKTA: Ticunaene

Ticunaene er et utfolk, bosatt i Brasil (36.000), Colombia (6.000), og Peru (7.000). De er den mest folkerike urfolksstammen i brasiliansk Amazonas.

Ticunaene levde langt fra elvene, og på grunn av isolasjonen i innlandet så ble de ikke angrepet i like stor grad av kolonialismen som mange andre stammer nærmere kysten og elvene.

Mange ticunaer ble tatt til fange som slaver til gummi-produksjonen på slutten av 1800-tallet.

Språket deres heter ticuna. Religionen tradisjonelt kategoriseres som sjamanisme, men etter påvirkning fra kristne misjonærer så er den tradisjonelle religionen nå svært begrenset og isolert.

Kilde: Wikipedia

Kategorier:Reportasje

Tagged as: ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.