Analyse

Derfor kan ikke narkokrigen vinnes. Den amerikanske historien

narkokrigen

llustrasjon: Marianne Rasmussen

The War On Drugs knyttes ofte til Richard Nixon, presidenten som lanserte uttrykket i 1971. Mange har glemt hvordan krigen mot narkotika egentlig startet i USA. Vi må tilbake til 1930-tallet, og en mann ved navn Harry Ainslinger.

Da Harry Ainslinger ble født i Pennsylvania 1892, var det vi nå kaller narkotika fritt tilgjengelig over hele verden. I USA kunne du gå til et hvilket som helst apotek og be om produkter med samme ingredienser som heroin og kokain. Disse lovlige varene var langt mildere enn stoffene som i dag selges på det svarte markedet.

Blant de mest solgte av dem var «Mrs. Winslow’s Soothing Syrup». Den inneholdt et par milligram morfin per gram. Folk brukte opiater for å roe nervene, slik mange i dag tar seg et glass vin.

På denne tiden hadde USA fått tusenvis av kinesiske arbeidsinnvandrere. For dem var opiumshusene et viktig sosialt møtested. Etter hvert begynte folk å forbinde opiatbruk med kineserne. Samtidig skyllet en bølge av rasisme over samfunnet. Snart fikk stoffene skylden når kinesere og svarte amerikanere oppførte seg dårlig.

Afroamerikanerne hadde en kultur for kokainbruk. Mot slutten av 1800-tallet ble svarte kroppsarbeidere fôret med kokain for å kunne jobbe hardere. En myte sa at stoffet hadde en egen effekt på mørkhudede mennesker. Det skulle visstnok gjøre dem i stand til å tåle svært høye eller svært lave temperaturer.

I 1914 ble kokain og opiater (som heroin) forbudt utenom til medisinsk behandling i USA. Seks år senere ble alkohol forbudt, etter politisk press fra avholdsbevegelsen. Dermed oppsto et marked for illegalt salg av rusmidler.

De som solgte alkohol og andre stoffer på gata, fant ut at de kunne selge hva som helst. Ingen som kjøpte et ulovlig rusmiddel kunne anmelde selgeren for å lure dem. I 1927 ble 500 personer i Wichita, Kansas, permanent forkrøplet etter å ha drukket et parti med forgiftet alkohol.

Arnold Rothstein slo seg opp med narkotrafikk i New York City på 1920-tallet. Han ble ofte pågrepet for vold. Hver gang forsvant siktelsen på mystisk vis. Han tjente så godt at han kunne lønne politiet bedre enn staten kunne. Han regnes som den første framgangsrike, moderne narkolangeren.

I 1930 ble Harry Ainslinger sjef for The Federal Bureau of Narcotics. Byrået skulle sørge for at narkotikalovene ble håndhevet.

Mange såkalt narkotiske stoffer, som cannabis, ble fortsatt solgt lovlig i USA. Narkotikabyrået var underfinansiert da Harry skapte en ny rolle for seg selv: Han ville fjerne stoffene, først fra USA og senere fra jordens overflate.

Da alkoholforbudet ble opphevet i 1933 ble cannabis den nye kampsaken for USAs avholdsbevegelse. Samtidig var det økonomisk krise. Meksikanske innvandrere fikk noe av skylden for nedgangstidene. Da ble det lett å demonisere deres foretrukne rusmiddel, som de selv kalte marijuana. Harry Ainslinger sa rett ut at marijuana hadde verre effekt på svarte enn på hvite mennesker.

Ainslinger fant en god samarbeidspartner i aviskongen William Randolph Hearst. Begge var åpent rasistiske, som mange andre samfunnstopper på 1930-tallet.

Avisene publiserte ville historier om at marijuana fikk svarte menn til å voldta uskyldige, hvite piker og drepe hele familier. Snart hadde stoffet fått et helt nytt og skremmende image. The Federal Bureau of Narcotics hadde gode dager, og fikk økte bevilgninger.

Den amerikanske legeforeningen utga en rapport som motsa en rekke av Harry Ainslingers påstander om marijuana. Det likte Harry dårlig. Han truet medarbeiderne sine i byrået med oppsigelse hvis de leste rapporten.

Da professor Alfred Lindesmith uttalte at rusavhengige trengte omsorgsfull behandling, satte Ainslinger ut et rykte om at professoren var tilknyttet en kriminell organisasjon.

Harry Ainslinger var glad i symbolsaker som kunne skremme folk fra å bryte narkotikalovene. Det fikk sangstjernen Billie Holiday merke. Billie ble født i 1915, av ugifte foreldre i tenårene. Oppveksten var turbulent. Som 14-åring begynte hun å jobbe sammen med moren som prostituert i Harlem.

Snart fikk hun sin egen hallik, Louis McKay. Da Billie ble tatt for prostitusjon var det hun som kom i fengsel, ikke halliken. Etterpå oppsøkte hun de tyngste rusmidlene hun kunne finne.

Når Billie Holiday ikke var ruset, sank hun ned i depresjon og var så sky at hun knapt snakket. Så giftet hun seg med Louis McKay. Da hun begynte å opptre som jazzsangerinne, ble han også manageren hennes.

McKay var så voldelig at Billies ribbein brast. Hun måtte ofte teipes på overkroppen før hun kunne gjennomføre en konsert. Etter hvert klarte hun å rive seg løs fra ham. Da hadde McKay fått vite at Harry Ainslinger ønsket informasjon om henne.

Billie Holiday i 1947. (Foto: William P. Gottlieb — Public domain)

Harry Ainslinger hadde hørt at den gryende, svarte jazzstjernen brukte heroin. Ainslinger og McKay ble enige om å lure Billie i en felle. En agent fikk i oppdrag å forfølge henne. Slike agenter hadde lov å kjøpe narkotika, og innta stoffene sammen med folk de ville avsløre for ulovlig rusbruk.

Agenten innledet et nært forhold til Billie Holiday. De hadde fortrolige samtaler og danset sammen. Så avslørte agenten oppdraget sitt, og Billie ble dømt til ett års fengsel. Etterpå ble hun fratatt lisensen til å synge overalt hvor det var alkoholservering. Det vil si at hun ikke kunne synge i en eneste jazzklubb.

Billie Holiday var knust, fattig og paranoid. Når agenten som hadde vært så snill mot henne spilte skuespill, hvem andre kunne hun stole på?

Billie Holiday døde på sykehus i 1959, 44 år gammel. Utenfor døra sto politiet, for å beskytte folk mot den narkomane kvinnen. Hennes beste venninne, Maely Dufty, mente at Bille i praksis var blitt myrdet av narkotikapolitiet.

Mange amerikanere ville ikke tro at folk ble rusavhengige fordi de hadde et liv som lignet Billie Holidays. Det var mer bekvemt å tro at hvitt pulver var roten til alt ondt. Både politikere og folk flest ønsket enkle svar på kompliserte problemer. Harry Ainslinger kunne ikke styre strømmen av rusmidler, men han kunne styre samfunnets syn på rusmidlene og brukerne.

Da Arnold Rothstein slo seg opp som narkobaron i New York på 1920-tallet, var han ganske alene. I dag fins det en Arnold Rothstein i hvert eneste kvartal i hvert eneste fattige nabolag i USA.

Gjengene som selger narkotika styrer en av de få lønnsomme industriene i strøket. Barn som vokser opp i et område styrt av gangstere, lærer at vold er en viktig kvalifikasjon for å kunne livnære seg.

Blir det mindre salg av narkotika hvis flere langere arresteres? Leigh Maddox trodde det. Ved starten av 2000-tallet hadde hun en lederstilling i politiet i Baltimore.

Etter hvert merket hun noe rart. Jo flere gangstere politiet arresterte, jo mer økte volden. Hver gang en gjengleder ble arrestert, sto hundre andre klare til å overta hans plass i markedet. De måtte bare slåss om plassen først. Den mest brutale vant, dermed ble miljøet enda mer voldelig.

Leigh Maddox hadde bedre grunn enn de fleste til å hate narkogjengene. Hennes beste venninne Lisa ble voldtatt og drept av en slik gjeng. Likevel mistet hun lysten til å krige mot narkotika. Hun innså at krigen bare skapte mer skruppelløse gangstere.

I dag er Leigh medlem av organisasjonen Law Enforcement Action Partnership (LEAP), som ønsker nye løsninger der straff har hatt dårlig effekt.

I 2010 møtte =Oslo et annet medlem av LEAP, den pensjonerte politimannen Jack Cole. Han fortalte at narkolangere kjøper opp alle slags virksomheter for å hvitvaske penger. Det kan være hoteller, restauranter og entreprenørfirmaer.

Disse virksomhetene trenger ikke å gå med overskudd, siden formålet er hvitvasking. Dermed kan de ta lave priser. De blir svært konkurransedyktige, og danker ut lovlydige virksomheter. Narkokarteller bestikker både banker, politi og politikere, fortalte Cole. I Mexico har de tatt kontroll over hele byer.

På 1930-tallet strittet Mexico imot USAs krig mot narkotika. Landets ledende ekspert på rusmidler, Leopoldo Salazar Viniegra, fikk overordnet ansvar for ruspolitikken. Han var lege, og drev et sykehus som behandlet rusavhengige.

Viniegra sa at det ville være umulig å krige mot narkotika. Illegalt salg av rusmidler ville gi en enorm makt til de som styrte trafikken. Han forutså at selgerne ville bli i stand til å bestikke maktpersoner. Derfor ønsket han at salget skulle reguleres og kontrolleres av staten.

Harry Ainslinger krevde at Viniegra måtte sparkes. USA la diplomatisk press på nabolandet i sør. I flere år sto Mexico imot. Så stanset USA all eksport av opiater til meksikanske sykehus. Medisinene ble produsert i USA, som forsynte hele Mellom-Amerika med slike medikamenter.

Sykehusene var avhengige av opiater for smertelindring. Dermed hadde ikke Mexico noe valg: De måtte bytte ut Viniegra med en forbudsvennlig leder for landets ruspolitikk.

I dag tjener meksikanske narkokarteller rundt 200 milliarder kroner årlig på salg av ulovlige rusmidler bare til USA. Kartellene rekrutterer gjerne barn som medarbeidere. Barn forstår ikke hva som kan være farlig å foreta seg, og er mer fryktløse.

En mors historie viser hvordan folk flest rammes av narkokartellenes makt i Mexico. Marisela Escobedo var en sykepleier som drev butikk på deltid. Da datteren Rubí var 14 år, forelsket hun seg i Sergio. Han var 22 år og assistent i Mariselas butikk.

En morgen var Rubí forsvunnet. Marisela kontaktet politiet, men de kunne ikke hjelpe. Byen de bodde i, Juárez, begynte å ligne på settet til en skrekkfilm. Halshugde lik hang fra skiltstolpene. Plakater festet til likene sa at nå er det narkokartellene som har makten.

Det viste seg at Rubí hadde flyttet sammen med Sergio og blitt gravid. Marisela fant henne, men senere forsvant hun igjen. Sergio sa at Rubí hadde forlatt ham. Neste gang Marisela kom på besøk, var Sergio også borte.

Marisela hengte opp plakater i byen for å etterlyse paret. Tenåringsgutten Angel kontaktet henne. Han gjenkjente Sergio fra plakaten. Tidligere hadde han hjulpet Sergio med å bære ut noen møbler. Mens de jobbet, oppdaget Angel liket av en ung kvinne. Hodet var forslått. Sergio truet Angel med å drepe ham hvis han ikke hjalp til med å fjerne liket.

Marisela ville ikke tro at liket tilhørte Rubí, men hun tok med seg Angel til politiet. Ingenting ble gjort. Hun måtte ta saken i egne hender. Hun fikk tips om hvor Sergio befant seg, og fortalte det til politiet. Fortsatt nektet de å gjøre noe.

Marisela sporet selv opp Sergio i byen Fresnillo. Det lokale politiet pågrep ham, og Sergio tilsto: Han hadde drept Rubí, og han fortalte hvor liket var dumpet. Politiet fant noen av levningene, og Angel vitnet i rettssaken.

Så skjedde det noe mystisk. Dommerne mente det ikke fantes nok bevis, og Sergio ble frikjent. Litt senere ble Angel og hele familien hans funnet drept. Det viste seg at Sergio var medlem av det fryktede narkokartellet Los Zetas.

Omsider var politiet ærlige med Marisela: Grunnen til at de ikke kunne gjøre noe, var at Los Zetas styrer staten. Kartellet dreper politifolk som nekter å samarbeide, og lønner de som gjør det. Hvis politiet i Juárez foretar seg noe som helst, er det fordi Los Zetas tillater det.

Marisela Escobedos datter var seksten år da hun ble drept i 2008. Etterpå ble Marisela en kjent sosial aktivist i Mexico. I 2010 ble hun skutt og drept av en ukjent gjerningsmann. Bare to prosent av de mange morderne i Juárez blir straffet for ugjerningen.

Meksikanske narkokarteller har ikke bare kjøpt seg fri fra narkotikalovene. De har kjøpt seg fri fra hele lovverket. I Juárez, som har 1,2 millioner innbyggere, anslås det at 60-70 prosent av økonomien består av hvitvaskede narkopenger.

Hva kan gjøres for å bekjempe narkokartellene? Rundt årtusenskiftet ville amerikanske myndigheter trene en meksikansk elitestyrke for å vinne krigen mot narkotika. Mennene fikk utstyr fra amerikanske spesialstyrker, og den beste militærtreningen som fantes.

Da de var utlært og hadde fått alle våpen de ville ha, skjedde noe uventet. Mange av dem begynte å jobbe i den illegale narkotikaindustrien. Det var disse avhopperne som begynte å kalle seg Los Zetas.

I Mexico drømmer mange barn og unge om å jobbe for Los Zetas. Medlemmer av vellykkede narkokarteller tjener penger som gress, i et samfunn der mange andre sliter. De har de kuleste klærne og de flotteste dingsene.

Den franske sosiologen Philippe Bourgois sier at forbudet mot narkotika skaper et system der den mest sadistiske volden får en funksjonell logikk. Den blir påkrevd og belønnet.

Klikk på bildet for å lese en fersk rapport om Mexicos narkokarteller.

Er det rusmidlene som ødelegger samfunnet mest, eller er det krigen mot narkotika? Allerede på 1950-tallet var det en epidemi av illegal heroinbruk i USA. Det var det ikke i Storbritannia. Der ble praktisk talt all heroin brukt før sekstitallet forskrevet av lege, ifølge en rapport fra National Addicton Centre i London.

Et lite mindretall ble avhengige av slik farmasøytisk heroin. De var gamle, nervøse damer, leger som medisinerte seg selv og folk med kroniske smerter.

I underkant av tusen personer ble regnet som heroinavhengige i Storbritannia. De var verken desperate eller slitne. De levde stort sett vanlige liv. Britiske leger hadde nemlig en idé om at opiatavhengige kunne stabiliseres. De fikk opiatene de trengte i helsevesenet, isteden for å bli kastet på dør så fort de ble erklært avhengige.

De britiske legene kunne benytte et smutthull i loven for å skrive ut heroin til avhengige pasienter. Noen få fortsatte med det også etter at FN forbød stoffet i narkotikakonvensjonen av 1961.

Psykiateren John Marks ga heroin til opiatavhengige pasienter fra 1982 til 1995. Han jobbet i industribyen Widnes i Nord-England. Ingen av pasientene hans var HIV-smittet, og ingen døde av overdoser. De hadde stort sett jobb og familie.

Forskeren Russel Newcombe sammenlignet Widnes med den lignende byen Bootle i samme landsdel. I Bootle fantes det ingen heroinklinikk. Det viste seg at Bootle hadde tolv ganger flere heroinavhengige enn Widnes.

Hvordan kan det bli mindre heroinproblemer der heroin gis lovlig ved klinikker? Det fins flere forklaringer. En som er avhengig av gateheroin, er også avhengig av å skrape sammen masse penger.

En vanlig måte å tjene disse pengene må, er å selge heroin selv. Du kjøper litt mer stoff enn du trenger. Det du ikke bruker opp, blander du kanskje ut med noe billigere som ligner heroin, for å maksimere profitten. Alt fra murpuss til blekemidler er funnet i illegal heroin. Så må du rekruttere din egen kundekrets.

Der det fins en heroinklinikk, er det dårlig marked for illegal heroin. Selgerne forlater gatehjørnene. Rekrutteringen av nye heroinbrukere synker. Sveits opplevde dette på 1990-tallet. Da oppdaget de et smutthull i sin egen lov: Heroin kunne gis til borgerne hvis det var en del av et vitenskapelig eksperiment.

Dermed ble et stort forsøk igangsatt: Opiatavhengige som ville ha metadon skulle få lettere tilgang på det. De som ikke taklet metadon, skulle få heroin.

=Oslos journalist Silje Bekeng besøkte heroinklinikken Zokl 2 i Zürich i 2008. Blant pasientene som fikk utskrevet heroin, var en mann som jobbet for landets sosialdepartement. De heroinavhengige skilte seg ikke fysisk ut fra de ansatte ved klinikken. Overlege Adriann Kormann sa til =Oslo:

«Ren heroin skader egentlig ikke kroppen. Det er livsstilen til heroinister på gata som er skadelig. Skitne sprøyter, utblandet, dårlig stoff, sykdommer og smitte, påkjenningen av et liv i fattigdom, et liv på gata. Den kontrollerte bruken av ren heroin gir samme forventede levealder for brukerne som for alle andre mennesker.»

De første tolv årene etter at Sveits åpnet for heroinklinikker i 1991, gikk andelen nye heroinbrukere i landet ned med 82 prosent. Heroinprogrammet i Sveits koster mindre enn det staten brukte på å straffeforfølge de samme heroinbrukerne.

De som får utskrevet heroin, begynner sakte men sikkert å redusere dosen. De får mulighet til å gjenvinne kontrollen de har mistet over livet sitt. De kan skaffe seg jobb og nettverk, uten å måtte bli rusfrie først. Når de fyller livet med mening, kan de føle seg «mette» uten heroin.

I Storbritannia gikk utviklingen motsatt vei. I 1995 ble John Marks tvunget til å stenge heroinklinikken sin, etter diplomatisk press fra USA. 450 pasienter hadde fått heroin av Marks.

To år etter at de mistet muligheten, var 41 av dem døde. Flere måtte amputere lemmer, og pådro seg alvorlige sykdommer. Mange mistet jobben og partneren, fikk gjeld og begynte med kriminalitet. I dag fins det voldelige narkogjenger i området hvor Marks jobbet.

Hvem er de aller største tilhengerne av krigen mot narkotika? Det er de mafiøse narkokartellene som tjener penger på ulovlige stoffer. Harry Ainslingers byråsjef i California, Chris Hanson, utnyttet dette. Han jobbet i all hemmelighet for en kinesisk narkobaron ved navn Woo Sing.

Mafiaen lønnet Hanson godt for å sørge for at heroinklinikker i California ble stengt, gjennom en storaksjon fra The Federal Bureau of Narcotics i 1931. Så fort klinikkene var borte, ble hver eneste opiatavhengige i California en potensiell kunde av narkokartellene. Woo Sing hadde fått det som han ville.

Korrupsjonen i nakotikabyrået ble bevist i retten, men forbudspolitikken fortsatte i USA. Harry Ainslinger lanserte stadig nye myter for å rettferdiggjøre krigen mot narkotika. På 1950-tallet hevdet han at kinesiske kommunister oversvømte USA med dop, for å svekke den hvite mann.

Myten sa at kommunistene ville gjøre amerikanere avhengige av stoff for å få makt over dem. Dermed var ikke rusavhengige mennesker bare syke, de var også potensielle landsforrædere.

Narkokartellene er livredde for å miste de enorme inntektene fra illegalt salg av rusmidler. Det fikk den britiske journalisten Johann Hari merke da han besøkte Mexico City i 2015. Han skulle lansere boka «Chasing the Scream», som er hovedkilden til artikkelen du leser nå.

To av landets politikere var tilstede på lanseringen. De snakket varmt om at staten måtte legalisere og kontrollere rusmidler, framfor å overlate markedet til gangstere. Utenfor døra sto vakter bevæpnet med maskinpistoler.

Disse politikerne trenger ikke væpnede vakter hele tiden, fikk Hari høre. De har væpnede vakter når de snakker om å endre ruspolitikken. Det narkokartellene frykter mer enn noe annet, er et lovlig regulert marked for alle rusmidler.


689fdbca-2d68-4420-bfce-80aa97752c26

Teksten sto på trykk i =Oslo mai 2019. Illustrasjonen øverst er laget av Marianne Rasmussen. Takk til =Oslo for tillatelse til å gjengi teksten på Transit magasin.

Kategorier:Analyse

Tagged as: , ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.