Reportasje

Costa Ricas glemte gullgravere

[Carate, Costa Rica – Mai 2019] Costa Rica er verdensledende på etablering av miljøvernområder. Men naturvern har også sine baksider. Ved Corcovado nasjonalpark mistet lokalbefolkningen livsgrunnlaget da det unike økosystemet ble vernet.

// Costa Rica (den rike kysten) har lenge blitt ansett som verdensledende innen naturvern, med omtrent halvparten av landets samlede areal under beskyttet status.

// Corcovado nasjonalpark, plassert sør i Costa Rica, på Osa-halvøyen, er ansett som juvelen i kronen blant landets nasjonalparker, og innehar et stort antall unike arter som kun finnes her.

// National geographic har kalt Corcovado “verdens mest biologisk intense område», i form av biodiversitet. Det er antatt at over 2,5% av verdens totale biodiversitet finnes i området.

Paña titter forsiktig opp fra benken, og forsikrer seg om at ingen ser hvor hun henter ampullen. Med en rask bevegelse drar hun den sorte sylinderen fra et gjemt rom i matskapet, og skrur lokket av med en moderlig forsiktighet.

Det lure smilet skygges av den olivengrønne capsen mens hun heller de gylne klumpene på et stykke papir – og glimtet i øynene speiler det dyrbare edelmetallet ved fingertuppene hennes.

Costa Ricas glemte gullgravere - Morten Risberg

Paña driver en handelsstasjon i Carate hvor lokale kan bytte gull mot proviant og alkohol. Her viser hun frem den fulle beholdningen av 31 gram gull. Foto: Morten Risberg

— 31 gram, sier Paña, med en stolt mine. Bak det barske uttrykket gjemmer det seg en sårbarhet – en bevissthet om at alle hennes sparepenger er samlet i denne lille plastbeholderen. Kun voktet av henne selv, midt i jungelen i Costa Rica.

Paña driver en ulovlig handelsstasjon i utkanten av en av Costa Ricas mest kjente nasjonalparker – Corcovado. Her kommer gullgravere med dagens, ukens, eller månedens fangst, og bytter inn edelmetallet i mat, alkohol, eller annen proviant. Av og til får de også penger, men det har de mindre behov for.

— Oreros (gullgravere) har ingen ambisjoner om morgendagen. De lever i nuet, og fra hånd til munn. I Costa Rica sier man alltid «pura vida», og det er dette livet gullgraverne ønsker, et fritt liv, hvor de kan jobbe så mye eller lite de vil, forteller Paña.

Det største funnet

En kjent vandrerhistorie fra Corcovados gullrush er legenden om områdets største funn. Den heldige gullgraveren hadde personlig kommet over en åre av formidabel størrelse (faktisk mengde varierer fra historie til historie) – og hadde all mulighet til å pensjonere seg i luksus. I stedet valgte han å invitere alle gullgraverne fra lokalsamfunnet til en fest – som varte i flere dager til gullet og pengene gikk tomt. Legenden avsluttes alltid med ordene «Pura Vida».

Butikkeieren fyller møysommelig gullklumpene tilbake i sylinderen, før hun dytter den ned mellom brystene. To klapp på brystbeinet symboliserer at gjemmestedet er trygt.

Foran butikkvinduet sitter tre gullgravere i skyggen og prater om gullfunn de har gjort, om været, dyr de har sett, eller om andre folk i samfunnet. Cesar er innom for å be om kreditt – han trenger en flaske rom, og har ikke funnet nevneverdige mengder gull på en uke.

— Jeg lager kokosnøtt med rom, og selger de til turister på stranden, forklarer Cesar, mens Paña nikker med et blikk som gjennomborer løgnen.

— Han kommer til å drikke den selv, ler Paña, etter at kunden har forlatt disken.

Butikken, som er satt opp av trepåler og presenninger, ligger langs elveløpet til Rio Carate, en av elvene som tidligere hadde størst gullforekomst på Osa-halvøyen.

Costa Ricas glemte gullgravere - Morten Risberg

Butikken til Paña er plassert rett ved Rio Carate – en av elvene i området som tidligere hadde størst forekomst av gull. Foto: Morten Risberg

Gullfeber

Områdets gulleventyr startet på 1930-tallet, da forekomsten av edelmetallet fikk internasjonal oppmerksomhet. Elveløpene fikk påfølgende innstrømming fra lokalbefolkning med inntektsbehov – og gruveselskap fra Nord-Amerika.

Gullrushet fortsatte i flere tiår, og på et tidspunkt var det opptil 1400 lokale gullgravere på halvøya, samt tre internasjonale selskap som drev utvinning i industriell skala.

Vinden snudde allikevel i 1975, da en representant fra miljødepartementet undersøkte situasjonen i regnskogen. Konklusjonen var at gullgravingen gjorde uopprettelig skade på det unike økosystemet. Anbefalingen var en umiddelbar fredning av naturen, samt stopp av all gruveutvinning.

To måneder senere var Corcovado nasjonalpark opprettet, og jobben med å kaste ut «oreros» var i gang, en prosess som skulle ta over ti år. Dette var kun starten på Latin-Amerikas lengste konflikt mellom lokalbefolkning og miljøvern.

Corcovado

Corcovado ligger ved Costa Ricas sørvestlige kyst, på Osa-halvøya. Kart: Google Maps

I tiårene etter parkens opprettelse har det vært utallige protester og demonstrasjoner fra lokale gullgravere som mistet sitt eneste levebrød, og føler seg overkjørt fra sentrale myndigheters beslutninger.

Kort tid etter verningen kjørte 200 gullgravere fra Osa-halvøyen til hovedstaden San Jose for å demonstrere foran stortinget. Demonstrantene satte seg ned i en park og holdt skilt som var påskrevet «dere vil fortelle oss hva vi skal gjøre – hva skal vi gjøre nå?».

«Chico» var en av disse, og han husker den dype frustrasjonen som det var i går:

– Vi måtte brødfø familiene våre. Selv hadde jeg to barn, og visste ikke hvordan jeg skulle forsørge de lenger. Hvordan kan de ta vekk det eneste inntektsgrunnlaget vi hadde?

Etter 30 dager i hovedstaden vendte Chico nesen hjem mot Carate og familien, uten videre lovord eller hjelp fra myndighetene.

Costra Ricas glemte gullgravere - Morten Risberg

Chico var gullgraver i Corcovado til parken ble opprettet. Han har demonstrert mot myndighetenes bestemmelser, uten å få økonomisk støtte for tapt inntekt. Foto: Morten Risberg

Etter opprettelsen av nasjonalparken ga myndighetene kompensasjon til grunneierene som måtte overgi landområder til verningen, men ikke til lokalbefolkningen som brukte bakgården som inntekstkilde.

Kriminelle lokale

Til tross for at det har gått over 40 år, er det et stort antall lokale i Carate som fortsatt tvilholder på gullgraverlivsstilen, og bedriver ulovlig utvinning av edelmetall.

— Graving for hånd gjør relativt lite skade på miljøet, så politiet ser mellom fingrene hvis de oppdager gullgravere utenfor parken. Hvis de blir tatt innenfor nasjonalparken, derimot, venter de opptil flere måneder i fengsel, opplyser Paña.

En “orero” overhører samtalen med butikkeieren, og drar opp mobilen for å vise et bilde fra en arrestasjon i parken. Bildet viser flere unge menn med bakbundede hender, og viltvoktere i uniform. I ettertid ble mennene fraktet til nærmeste by, Puerto Jimenez, hvor de enten ble sluppet fri med en advarsel, eller fengslet – avhengig av tidligere historikk.

Under taket til Paña sitter Cesar fortsatt, med romflasken i hånden. Han kan fortelle at han pleide å finne 50 gram gull om dagen, i tiden før nasjonalparken ble opprettet. Nå er han heldig hvis han finner 1 gram.

— Det har de internasjonale selskapene skyld i, bryter han ut. Etter verningen av Corcovado flyttet gruveselskapene utenfor parkens grenser og fortsatt utvinningen til de «lovlige» elvene var barskrapt. I senere tid ble også slik gruvedrift ulovlig, og selskapene forsvant. Igjen satt de lokale gullgraverne med elver som var industrielt tømt for gull.

Costa Ricas glemte gullgravere - Morten Risberg

Cesar minnes tiden i Corcovado da han fant opptil 50 gram gull om dagen – nå er han heldig hvis han finner ett gram, og det kan gå lang tid mellom forekomster. Foto: Morten Risberg

De store forekomstene av gull finnes fortsatt innenfor parkgrensene. Noe som gjør det håndgripelig å forstå at noen velger å forsere grensen med spaden over skulderen, til tross for faren av å bli arrestert.

Gullprisen i Carate varierer, men da Transit magasin besøkte Carate i mai 2019 var ett gram gull verdt 34 dollar. Gullet blir hentet av anonyme kjøpere, og etter handelen er det ingen av de lokale som vet hvor edelmetallet ender opp.

— Noen har sagt at det går til USA, og brukes i romskipene til NASA, sier Paña.

Resten av gullgraverne nikker samtykkende.

Idet jeg forlater butikken, blir jeg stanset av Diego, som lurer på om jeg noen gang har siktet etter gull selv.

— Nei, det er lite av det i Norge.

Han klapper meg på skulderen, tar med et stort metallfat, og vandrer ut mot Rio Carate.

Costa Ricas glemte gullgravere - Morten Risberg

Diego viser hvordan «oreros» sikter etter gull. Foto: Morten Risberg

Lovlige miljøtrusler

Selv om parken ble opprettet for å beskytte regnskogen mot gullgraving, er det ikke denne aktiviteten som er mest truende mot økosystemet i området, forteller Eric «Fuerte».

Eric er naturguide, tidligere nasjonal mester i håndbak, og har vokst opp i Carate og den omkringliggende jungelen. Nå lever han av å vise tilreisen turister hva jungelen innehar av biologisk verdi. Til tross for at han ønsker det beste for Corcovados biodiversitet, ser han negativt på måten lokalbefolkningen ble håndtert etter verningen.

Transit magasin møter ham rett etter en lang tur i jungelen, hvor han har vist regnskogens undere til en besøkende familie. Han skyfler i seg en lenge etterlenget lunsj, mens kikkerten fremdeles henger rundt halsen.

— Enkelt forklart er det seks trusler mot økosystemet her; ananas, palmeolje, teak-tre, kuer, turisme – og gullgraving. Gullgraverne kommer på sisteplass her, og utgjør ikke en stor andel av negativ påvirkning. Allikevel er det disse som er sidesatt og glemt av myndighetene. De største farene ligger derimot i lovlige virksomheter som jordbruk, plantasjer og ekspansjon av turistfasiliteter, forklarer han.

— Men er ikke parken vernet mot jordbruk og turisme?

— Jo, naturen innenfor grensene er vernet, men økosystem fungerer ikke slik. Vi mennesker tror at vi kan merke av et område og kalle dette “beskyttet” – men naturen er en stor, helhetlig organisme som trenger spillerom og muligheter for vandring.

Biologiske korridorer

Eric drar frem mobilen og viser Osa-halvøyen på kartet, med nasjonalparken som en stiplet linje.

— Regnskogen utenfor parken er fortsatt i fare for avskoging, etablering av plantasjer, og utbygging av hotell – noe som kan forstyrre eller ødelegge de biologiske korridorene som artene trenger for overlevelse. Uten biologiske korridorer vil parken bli som en isolert øy i havet.

Guiden fortsetter å forklare at både flora og fauna i det unike og frodige økosystemet i Corcovado er avhengige av såkalte nøkkelarter, som edderkoppapen, tapiren, jaguaren – og mange flere. Samtlige arter har behov for å kunne vandre inn og ut av nasjonalparken, for å opprettholde genetisk varisasjon, unngå overpopulasjon, og kollaps av ressurstilgang.

I teorien skal det finnes tre biologiske korridorer som tilltater migrasjon av arter til og fra Corcovado, opplyser Jenna Lawson – en britisk biolog som har kartlagt dyrevandring på Osa-halvøyen med akustiske undersøkelser de siste to årene.

To av korridorene går til halvøyens nord- og sørside, og den tredje går mellom Corcovado og den nærmeste nasjonalparken – Piedras Blancas.

— Vi har enda ikke klart å påvise vandring av nøkkelartene mellom disse områdene. Det sier ikke at det ikke skjer, men vi har ikke klart å fange det opp med mikrofonene våre, sier Lawson alvorlig.

Mangelen på migrasjon skyldes jordbruksarealene utenfor parken, mener biologen. Selv om det er et kontinuerlig grønt dekke mellom områdene, blir den naturlige skogen brutt opp av kubeite eller monokulturer, som ananas, teak-tre eller palmeoljeplantasjer.

— Monokulturer innebærer at det kun plantes én planteart per åker, som hverken fremmer spredning av planter eller dyrearter.

Internasjonal avhengighet

I tillegg til lokale, økonomiske forhold, er områdets biodiversitet også sterkt knyttet til internasjonal støtte for miljøvern, forklarer guiden Eric.

— Tidligere fikk Costa Rica mye støtte for å stanse avskoging av regnskogen, men dette ser vi en nedgang i nå. Bistandspenger går oftest til de som lider mest – og avskogingen her er kanskje ikke et like stort problem som i Brasil eller andre land, og da blir vi mindre prioritert.

— Så som du ser, har vi andre problemer her enn noen lokale som graver etter gull i elven, sier Eric med et smil.

Til tross for nedgang i internasjonal, økonomisk støtte – er det allikevel flere eksempler på hjelp fra ildsjeler som kommer utenfra lokalområdet. Ett av disse er «White Hawk Foundation», grunnlagt av amerikanske Lana Wedmore, fra Colorado.

Wedmore kom til Osa-halvøyen for 20 år siden, og forelsket seg raskt i den frodige regnskogen. Hun valgte også å bygge et bærekraftig overnattingstilbud med telt og hytter rett utenfor nasjonalparken – som er off-grid med minimalt miljømessig fotavtrykk. Gjennom dette overnattingstilbudet håper hun å vise besøkende viktigheten av å bevare økosystemet.

Lana møter transit magasin på hennes private yoga-plattform, tidlig en morgen i den grønne regnskogen. 57-åringen er muligens like organisk som den omkringliggende naturen, der hun holder imponderende akrobatiske posityrer, med en frisk blomst i håret.

— Det er noe spesielt med naturen her, som drar folk tilbake igjen og igjen, sier hun med en energisk stemme.

— Her har vi et så stort mangfolk av endemiske og unike arter, som kun finnes her – så vi må beskytte regnskogen før det er for sent.

Nettopp derfor valgte hun å stifte organisasjonen, for å ta aktive grep for biodiversitetens fremtid.

Lokalbefolkning og miljøvern – hånd i hånd

— Noe av det første jeg la merke til var at det ikke var noe samarbeid mellom lokalbefolkning og miljøvern. Jeg pleier å si; konservering er å håndtere menneskers atferd. Da nytter det ikke å sette en strek i sanden og glemme menneskene som levde der.

P4118143

Lana Wedmore kom til Osa-halvøyen for 20 år siden, og bygde et hotell for å vise regnskogen til flere besøkende. Nå jobber hun aktivt for å bevare økosystemet hun forelsket seg i. Foto: Morten Risberg

Gjennom White Hawk Foundation har derfor Lana Wedmore og Jim Cordoba jobbet aktivt for å vise de lokale at det finnes verdi i en urørt regnskog. De har blant annet ansatt flere gamle gullgravere som naturguider, kokker, eller andre administrative stillinger innenfor økoturismen i området. I tillegg fikk Lana gjennomslag for at inngangspenger til nasjonalparken skulle gå til lokalsamfunnet – da de tidligere gikk rett til sentrale myndigheter.

— Ett av de nyeste prosjektene våre handler om beskyttelse av skilpaddeyngling!

Stranden utenfor Carate innehar yngling fra alle fire av Costa Ricas skilpaddearter – som samtlige er truet. Tidligere pleide lokalbefolkningen å spise skilpaddeegg som delikatesse eller antatt potensmiddel – men nå driftes verneprogrammet av tidligere “oreros”, som har fått et nytt syn på nytten av det omkringliggende miljøet.

En av disse er «Carillo» fra Carate.

— Før var jeg fisker og gullgraver – nå er jeg fisker og skilpaddevokter, sier Carillo fra stranden utenfor Corcovado.

Den eldre mannen med et værbitt ansikt var tidligere beryktet som en flink orero, og havnet gjentatte ganger i trøbbel med loven.

— Jeg har blitt arrestert i parken over 20 ganger. Sekretæren på politistasjonen sa at jeg måtte skaffe meg klippekort, ler Carillo.

Han forklarer at de store gullmengdene innenfor parkgrensen var altfor fristende å holde seg unna – og gevinsten oppveide faren av å bli tatt.

– Men vi gjør det bare for å overleve – det er ikke som at vi liker å bryte loven og tråkke på naturen. Vi må putte mat på bordet til familien vår, det er det viktigste. Nå har jeg en annen mulighet til å tjene penger, og da slipper jeg å lete etter gull.

Ikke gull, alt som glitrer

Skilpaddeprogrammet Carillo er en del av blir sponset av en britisk miljøorganisasjon, finansiert av frivillige donasjoner – ofte fra økoturister som har besøkt området.

Mens han skuer over havet, og opp mot regnskogen bak oss, sier han lavmælt; – Tidligere brydde jeg meg ikke om skogen – men nå elsker jeg den. Den er så grønn, og vakker. Jeg er glad for at jeg fikk denne sjansen.

Arbeidet hans innebærer å patruljere stranden på kveldstid, for å stanse ulovlig kjøring og plukking av egg. I tillegg passer han på en eggeinnhegning på dagtid, hvor skilpaddeeggene ligger under tak og unngår den verste solsteken.

Selv om situasjonen til Carillo er en solskinnshistorie for de sidesatte gullgraverne, er dette kun én av veldig mange – som fortsatt har begrensede muligheter for lovlig inntekt. Mens vi står på stranden med Carillo, dukker Pablo opp.

Pablo jobber også som skilpaddevakt, men på grunn av begrensede donasjoner, har ikke organisasjonen mulighet til å ansette ham på fulltid. Han ser seg derfor nødt til å grave etter gull ved ledig tid.

Costa Ricas glemte gullgravere - Morten Risberg

Pablo (t.v.) får ikke full ansettelse av skilpaddeprosjektet, og må derfor fortsette å grave etter gull for å overleve. Carillo har kuttet helt med gruvevirksomhet. Foto: Morten Risberg

— Graver du noen gang inne i nasjonalparken?

— Det hender jeg må det! Det er vanskelig å finne nok gull til å overleve utenfor parkgrensen. Så lenge vi ikke kan få annet lønnet arbeid, blir vi presset til å finne andre muligheter for inntekt – også ulovlige.

Pablo ønsker at det skal bygges ut mer turistfasiliteter ved Corcovado, som ville gitt mer inntekt til lokalsamfunnet og flere jobbmuligheter.

— Økt press fra turister vil vel påvirke økosystemet negativt?

— Ikke hvis det skjer bærekraftig og kontrollert. Vi skulle fått asfaltert vei hit, så flere finner veien til parken. Nå må man kjøre to timer på en humpete grusvei og forsere fire elver. Det er ikke alle som er interessert i å reise på den måten.

Pura Vida

Der noen mener at gullgraving er et nødvendig onde for å overleve, finnes det også de som forlater andre former for inntekter – for å leve fra hånd til munn i regnskogen. En av disse er Juan, som avsluttet en trygg ansettelse på et turisthotell, i ønsket om å bli en orero.

— Jeg hørte det var gull å finne i skogen, og jeg var lei av å ha en sjef som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, og når det måtte gjøres. Så jeg flyttet ut hit og begynte å grave. Samfunnet er som en egen liten familie, og alle tar vare på hverandre. Hvis jeg ikke finner gull på noen dager, får jeg mat fra noen andre, og det er ingen sjef her!

Juan har allikevel bestemt seg for å ikke trosse parkens grenser, i frykt for å bli arrestert.

— Hvis jeg havner i fengsel tjener jeg ihvertfall ikke penger.

Lys i enden

Costa Rica blir ofte dratt frem som en solskinnshistorie for miljøvern, men situasjonen rundt Corcovado viser at realiteten ikke er like enkel. Naturvernets bakside viser oss en sidestilt og marginalisert lokalbefolkning, med tap av livsgrunnlag uten nyopprettede alternativer for inntekt.

I tillegg kommer den dalende interessen for miljømerkede donasjoner, når de mest «attraktive» miljøtragediene finner sted i andre land. Samtidig blir naturens egne migrasjonsprosesser glemt i parkens faktiske vernepraksis.

Allikevel er det håp i sikte, takket være lokale initiativ og økt forståelse for regnskogens verdi.

Kategorier:Reportasje

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.