Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Deportering – da og nå

KRONIKK: Er det ikke på tide at flyselskapene sier nei til å være med på å sende livredde mennesker ut av landet?

SISTE UKA I JUNI ble det kjent at de nederlandske statsbanene, (NS) vil betale flere titalls millioner euro i kompensasjon til mennesker selskapet transporterte til sin død i tyske konsentrasjonsleirer før og under andre verdenskrig.

Av de 107.000 menneskene selskapet ordnet transport for, overlevde kun fem tusen. Gjenlevende får 15.000 euro hver, mens mellom 5–7000 euro gis til ofrenes barn, enker eller enkemenn. I dagens pengeverdi tjente selskapet omkring 2,5 millioner euro på virksomheten de drev under annen verdenskrig.

Det var Salo Muller, hvis foreldre ble deportert og senere drept i Auschwitz, som først utfordret selskapet til å betale erstatning for medvirkningen. De erkjenner nå at de gikk med på å la tyske myndigheter bruke togene til deporteringer, uten å stille spørsmål.

Kompensasjonen er selvfølgelig en fattig trøst, men likevel et signal om at noen tar verdenshistorien på alvor – og i ytterste konsekvens: at det kan ligge et snev av lærdom i historien.

Så vidt meg bekjent har ikke Vy (den gang NSB) utbetalt kompensasjon for noen av sine enveisreiser i selskapets godsvogner under andre verdenskrig. Besynderlig nok aner det meg at det er relativt lett å få erstatning for en halvtimes forsinkelse på Østfoldbanen i dag.

Når det er sagt: i 2013 gikk NSBs kommunikasjonssjef, Åge-Christoffer Lundeby, ut med en offisiell beklagelse for at Norges Statsbaner hadde stilt sine godsvogner til rådighet for transport av mennesker til kaia i Oslo der Donau ventet på å ta dem med til døden i konsentrasjonsleirene.

Det er flott med både beklagelser og økonomisk kompensasjon. Det ringer dog litt hult, all den tid vi vet at ufrivillige deportasjoner lever i beste velgående.

For de som nå skjelvende slår neven i bordet, og åpner munnen for å si at deporterin- ger til konsentrasjonsleirene ikke kan sammenlignes med dagens deporteringer av barn til Afghanistan: Nei, det er selvfølgelig ikke det samme. Landet de fraktes til er et annet, transporten foregår med fly, religionen deres er en annen.

Ikke desto mindre er den nagende redselen ofrene for deporteringer sitter med i dag idet flyet slipper jorda og den norske granskogen blir gradvis mer utydelig, sammen- lignbar med redselen jødene kjente på da de, gjennom sprekker i godsvognenes vegger, så et ukjent landskap fare forbi.

Og hva skulle vitsen være med å lære om deporteringen av jøder dersom det ikke nettopp var for å trekke paralleller og forsøke å unngå at det gjentar seg? Den utslitte klisjeen «aldri mer» glemmes hver gang norskfødte barn med afghanske foreldre settes på et fly i retning Kabul.

Jeg vil igjen presisere at det handler om følelseslandskapet et menneske settes i under en deportering, ikke om hvorvidt transporten foregår i en kuvogn eller på business class med SAS.

Det å bli revet bort fra det en opplever som sitt hjem, sin komfortsone og sin base, og sendt til et sted norske myndigheter har definert som ens hjem, uavhengig av om man noen gang har bodd der, påfører så store traumer at det er vanskelig å fatte for de som ikke har opplevd det. Jeg har selv opplevd det, og det er verre enn å oppleve død blant sine nærmeste – fordi det til og med river vekk stedet der man skal sørge.

Det er fortsatt ikke for sent å forsøke å vise seg fra en bedre side enn vi har gjort til nå. Her kan det britiske flyselskapet Virgin Atlantic Airways nevnes. For nøyaktig ett år siden, i juni 2018, erklærte de overfor innenriksdepartementet at de ikke lenger ønsket å fungere som transportmiddel for departementets deporteringer av såkalte ulovlige flyktninger.

En talsperson for selskapet uttalte: «Vi tror sterkt på at denne beslutningen er den beste, både for selskapets ansatte og for kundene våre – og den er i tråd med vår virksomhets verdier.»

For få uker siden ble en skrekkslagen familie fra Trondheim tvunget inn i et fly, moren bevisstløs, og sendt i retning Kabul. Flyet var ikke et rutefly, og familien kom hjem til Trondheim igjen, men hendelsen har satt spor. Den bør være pinlig for alle nordmenn.

I min tid som kabinpersonale i et internasjonalt flyselskap meldte jeg meg syk fra de flyvningene som fungerte som ufrivillig transport for mennesker som skulle deporteres.

Det ble jeg nesten avskjediget for, ved flere tilfeller, men det kan anbefales: Jeg kan se meg selv i speilet uten å skjemmes.

Så, Vitaly Savelyev, direktør i Aeroflot, hvor var du da Maria Amelie ble deportert på en av dine fly en januardag i 2011, og hvor er du nå?

Bilal Eksi, direktør i Turkish Airlines, hvor er du hver gang selskapet ditt brukes til deporteringer av mennesker fra Norge til resten av verden via Istanbul?

Hva med deg, administrerende direktør i SAS, Rickard Gustafson? Tør du gjøre som Virgin Atlantic, eller venter du, som NSB gjorde, i 70 år med å be om unnskyldning for livredde barn og voksne som deporteres med dine fly?

Norwegians Bjørn Kjos, og Widerøes Stein Nilsen, tør dere gripe inn, eller samtykker dere stilltiende til å hjelpe med deporteringene?

Joe Ekker, tidligere kabinpersonale

debatt@transitmedia.no

Denne teksten stod først på trykk i Klassekampen, 8. juli, og er gjengitt her med kronikkforfatters tillatelse.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT