Kultur

Metro Al-Madina – på innsiden av Beiruts tidsmaskin tilbake til den gyldne æraen

Metro-21

GJØR SEG KLARE: Sangerne og skuespillerne forbereder seg til Metro Al-Madinas mest populære forestilling – Hishik Bishik. Foto: Mariam Kirollos

— Vi trodde aldri vi ville klare det, forteller Hisham Jaber til Transit magasin, om det å åpne et uavhengig teater akkurat her, på Hamra Street i Beirut, som var byens intellektuelle sentrum på 60- og 70-tallet. Mariam Kirollos har besøkt det gjenåpnede teatret.

På dagligdags arabisk refererer man til regionens fortid – tiden mellom 30-tallet og slutten av 60-tallet – som Al-Zaman Al-Gamil – Den vakre tiden. Mye av dette bildet er formet av musikken, filmene, teaterstykkene og andre former for kunst som ble laget i disse årene. Metro Al-Madina i Libanon er akkurat slik jeg har forestilt meg tidsperioden jeg selv aldri fikk oppleve.

Metro Al-Madina er et uavhengig teater i hjertet av Beiruts svar på Champs-Élysées; Hamra Street var byens intellektuelle sentrum på 60- og 70-tallet. Teatret ble grunnlagt i 2012 av Hisham Jaber og hans partnere, fra ruinene av et gammelt teater, for å gjenopplive Hamras en gang populære teaterscene. Ifølge Jaber ble stedet tidligere brukt av Libanons etterretningstjeneste for å vurdere mulig sensur av filmer før de ble vist til folket.

I en by uten undergrunnsbane, og fordi scenen befinner seg to etasjer under bakken, ble Metro Al-Madina (arabisk for “byens metro”) et alternativt transportmiddel til fortiden, med stopp på forskjellige stasjoner og et utvalg forestillinger.

Metro 2

BYENS METRO: Nedgangen til Metro Al-Madina i Beiruts Hamra Street. Foto: Mariam Kirollos

Stedets magi fanget meg ved første besøk: Seter i kabaret-stil, lyssetting med stearinlys, servitører ikledd sløyfer, og ikke minst de egenskrevede produksjonene; alt en musikk- og teaterentusiast kan ønske seg av en tidsmaskin.

— Vi trodde aldri vi ville klare det, fortalte Hisham Jaber meg i hans hjem i Beirut.

Det overrasket meg ikke; stedet skulle “være en scene der all slags scenekunst kan blomstre», i alt fra kabaret-oppsetninger til teater og orkester. Stedet fungerer også som en beskytter av “Tarab”, et ord som ikke kan oversettes direkte fra arabisk, men som beskriver den emosjonelle effekten av tradisjonell musikk. 

— Samtidig, sa Jaber leende, er ideen om å ta noen av Libanons beste musikere — «den libanesiske musikkscenens guder» –  og kle dem opp i kostymer på en scene i et forsøk på å gjenopplive en svunnen tid, en vill idé.

hisham artikkel

GRUNNLEGGER: Hisham Jaber, grunnlegger og kunstnerisk leder, i sitt hjem i Beirut. Foto: Mariam Kirollos

Jaber er både stand-up komiker, dramatiker, skuespiller og teaterdirektør. Han er også en skattekiste av kunnskap om “den vakre tiden”.

Han fortalte meg historier om finansproblemene stedet har gått igjennom, om lånene, om harde prioriteringer i møte med et insisterende ønske om økonomisk uavhengighet. Og så ble «Hishik Bishik» født.

Metro-hisham-3

LIDENSKAPELIG: Hisham Jaber spiller gamle libanesiske plater i sitt hjem. Foto: Mariam Kirollos

I nesten et århundre sto Egypt bak en eksepsjonelt stor produksjon av musikk, film og teater, som etablerte Kairo som Midtøstens underholdningshovedstad, og som er grunnen til at den egyptiske dialekten forstås av nesten alle verdens 300 millioner arabisktalende. Selv om noen vil hevde at kvaliteten på produksjonene har gått  nedover, lever Egypt fortsatt på sitt omdømme. 

«Hishik Bishik» er et begrep fra egyptisk slang, først og fremst assosiert med magedans, muligens også med lyden av fingercymbalene magedanserne bruker. Begrepet kan i dag brukes nedsettende, for å indikere lav status og i noen tilfeller noe promiskuøst. 

Metro Al Madinas «Hishik Bishik» er en egyptisk kabaretoppsetning som gir publikum et glimt inn i Egyptens gyldne musikalske tidsalder, da musikk og folkelige tekster ble brukt som et enkelt kommunikasjonsmiddel.

Som egypter hadde jeg aldri trodd at jeg ville høre og se noe så folkelig, noe som knyttes så tett opp mot arbeiderklassen, i slike ekstravagante omgivelser, med Broadway-liknende produksjon.

Da showet først ble fremført, var det utsolgt tre dager i uka, uke etter uke, og oppsetningen ble invitert til nasjonale og internasjonale festivaler. Ifølge Jaber har oppsetningen til nå blitt sett av flere titalls tusen mennesker. 

Metro-40

PÅ SCENEN: Hishik Bishik fortsetter sine forestillinger på sitt sjette år. Foto: Mariam Kirollos

Det man lærer av oppsetningene til Metro Al-Madina, i hvert fall som musikkinteressert, er vanskelig å beskrive med ord. Mens mange av oppsetningene gjenoppliver egyptisk kulturhistorie, setter teatrets Metrophone-serie søkelyset på Libanons mindre kjente artister – i hvert fall for yngre generasjoner og et ikke-libanesisk publikum.

En av disse artistene er sanger og komponist Filemon Wehbe (1914-1985), kjent, blant de som kjente ham, for hans mørke humor, satiriske sanger om den libanesiske borgerkrigen og hans opprør mot status quo. «Keshou Al Dajaj» (Skrem bort kyllingene) er en musikalsk komedie utført av en av Metro Al-Madinas yngre artister, Samah Boulmona.

Boulmona er en selvlært trekkspiller og sanger som ble med i Metro Al-Madina-familien i 2013. 

— Jeg begynte å synge hjemme og spille keyboard for meg selv, og tenkte alltid at en person som spiller et instrument, ikke kan synge. Selvfølgelig kan de synge, det kan høres dårlig ut, men de kan synge, sier Boulmona. 

Han startet som trekkspiller i Hishik Bishik-oppsetningen, i tillegg til å være backup-vokalist. Det var ikke før en kollega i forestillingen mistet stemmen, og Boulmona måtte overta, at hans stemme virkelig ble oppdaget.

Metro-11

STEMME FRA FJELLENE: Samah Boulmona under lydprøver før forestilling. Foto: Mariam Kirollos

Første gang jeg hørte Boulmona synge, var under feiringen av Metro Al-Madinas syvårsjubileum – Beiruts trolig mest kunstneriske, ville og gledesbringende fest. Feiringen inkluderte glimt fra alle teaterets oppsetninger siden oppstarten i 2012.

I en sal pakket med stående publikum, klarte jeg å finne et sete for min mor helt bakerst i rommet. Det som først slo meg, var aldersvariasjonen blant publikum, og det gledet meg at min mor ikke var den eldste blant festdeltakerne.

Halvveis ut i oppsetningen hører vi en stemme som best kan beskrives med et begrep jeg hadde lært i Egypt: “Stemmen fra fjellene” – som refererer til mannlige sangere fra Mount Libanon  – kjent blant annet på grunn av den libanesiske legenden og ikonet Wadih El-Safi.

Min mor, som frem til da hadde foretrukket å bli sittende, ba meg om å hjelpe henne opp, så hun kunne “se eieren av en slik stemme”. Og der sto Samah Boulmona og utførte en “mawwal” – en arabisk musikksjanger som vanligvis er en introduksjon av en sang, bestående av lange vokaler og følelsesladd stemme, sunget i sakte takt.

Metro-23

FAMILIE: Stemningen er høy på bakrommet før forestillingen. Foto: Mariam Kirollos

Boulmonas etterligning av Filemon Wehbe er skremmende lik. Ser man videoklipp  av Wehbes forestillinger, kan man nesten argumentere for at Wehbe gjenoppsto i Metro Al-Madina den kvelden, bare med bedre stemme og kulere hår.

— Filemon var en av Libanons vakreste komponister, han fulgte sitt hjerte med sine enkle tekster om en ikke så enkel periode, sier Boulmona.

I motsetning til mange av de andre scenene Boulmona har opptrådd på, er Metro Al Madinas publikum mer lidenskapelig, mottakelig og engasjert.. «Under konserter på mange av de andre scenene, hører jeg stort sett bare lyden av bestikk mot tallerkener,» sier Boulmona.

En kveld i juli ble jeg med gjengen bak Hishik Bishik backstage, mens de forberedte seg til forestilling. Det var da jeg forsto at magien de leverer, hver gang, ikke kommer fra intet. Det autentiske i Metro Al-Madinas kunst ble reflektert i dynamikken mellom musikerne før forestilling, mens de kledde seg, hjalp hverandre med sminke, utvekslet vitser og siste nytt.

Denne følelsen, nesten som et godt familiesamhold, smitter også over på publikum idet de tunge, røde scenegardinene går opp.

— Jeg har en helt egen forbindelse med dette stedet, hvordan alt faller på plass backstage og på scenen, sa Boulmana og gestikulerte med hendene.

— Dynamikken, mener du? spurte jeg.

— Akkurat det! Dynamikken. Vær så snill, skriv det ned og siter meg på det.

Metro 4

SAMSPILL: Gjengen bak showet gjør seg klare. Foto: Mariam Kirollos

— Jeg er helt forelsket i publikum. De forstår oss, forteller Sandy Chamoun meg på en kafé nær Hamra Street.

Libanesiske Chamoun er både sanger og skuespiller, men sier at hennes første kjærlighet var teater. Hun fortalte meg at hun pleide å synge litt på universitetet, men at hennes første opptreden først var i 2012, under 40-årsmarkeringen for drapet på den fremtredende palestinske forfatteren Ghassan Kanafani. Heller ikke det overrasket meg.

Jeg møtte Chamoun for første gang i sentrum av Kairo, på høyden av det egyptiske folkets opprør mot regimet i landet. På den tiden var hun en del av et filmteam som arbeidet med en serie intervjuer som forsterket kvinners stemme og rolle i den egyptiske revolusjonen. 

Seks år senere så jeg henne fremføre sangene til Sheikh Imam på scenen til Metro Al-Madina, sanger som alle er kjent for deres politiske karakter til støtte for de fattige og undertrykte. Hennes oppvisning sendte meg inn i det som kanskje best kan beskrives som en transe. Chamouns stemme og tilstedeværelse på scenen er ubestridelig, men det er hennes genuine lidenskap for tekstene som gjør at de virkelig kommer til live.

Metro

VIDEREFORMIDLER: Sangeren Sandy Chamoun mener å det er viktig å bringe fortellingen om den “gyldne æraen” og fortidens sangere videre. Foto: Mariam Kirollos

— Selvfølgelig er vi alle politiske. Vi kommer ikke med politiske uttalelser, men politikken kommer til syne gjennom våre prinsipper og vår kunst.

Chamoun forklarer videre at når hun synger, spesielt sanger av politisk natur, uten noen slagord eller bannere, føles teateret som en politisk demonstrasjon i seg selv. Sammen med låtskriver og komponist Khaled Sobeih og andre grunnla Chamoun bandet Al-Rahel Al-Kabir (The Great Departed), kjent for sine hardtslående og satiriske politiske sanger.

Chamoun forteller at da de hadde øvd i flere måneder, ble de i 2013 kontaktet av Hisham Jaber, for å bruke scenen på Metro Al-Madina under utgivelsen av en av deres sanger Don’t Mix. Sangen latterliggjør en tale av den tidligere egyptiske presidenten Mohammed Morsi, der han beskriver hvordan “frihet kommer med ansvar”, for selv i Vesten har ikke folk lov til å drikke og kjøre. På klønete engelsk gjentok Morsi: «gas and alcohol don’t mix.»

Bandet fikk også internasjonal oppmerksomhet i 2014 med sin satiriske salme rettet mot lederen av den såkalte Islamske staten Abu Bakr al-Baghdadi. Al-Rahel Al-Kabir nådde til og med til Oslo – da de opptrådde under Oslo World Music Festival i 2017.

I 2018 sensurerte iTunes i Midtøsten fem av bandets sanger fordi de hevdet at de var «upassende for den arabiske verden». 

Dette førte til at bandet lanserte en vellykket underskriftskampanje der de krevde en offentlig forklaring på hvorfor iTunes nektet å laste opp bandets sanger, som “latterliggjør religiøs fundamentalisme, politisk undertrykkelse, militært styre og andre problemer i Midtøsten».

Videre forklarer Chamoun viktigheten av et sted som Metro Al-Madina for videreføringen av fortellingen om “den gylne æraen” der Beiruts Hamra-gate var sentral:

— Metro Al-Madina gir et dypt innblikk i fortidens sangere, og gir publikum en mulighet til å lære at sangerne har mer ved seg enn det vi allerede visste, andre vinkler, andre stiler og andre historier som vi ikke kan ignorere.

En av Chamouns favorittminner fra Metro Al Madina er «El Welada » – en forestilling hvor hun fremførte arabiske popsanger fra 80-tallet og 90-tallet.

— Jeg følte at jeg hadde mange følelser inni meg som jeg måtte slippe ut, sier hun.

Metro-7

EN FELLES SJEL: Sandy Chamoun forteller om forholdet mellom musikere på Metro Al-Madina og om tragedien da de mistet en av sine nærmeste. Foto: Mariam Kirollos

— Det er det som er unikt med Metro Al-Madina, vi kan være eksperimentelle, vi er ikke der for å tilfredsstille publikum. Vi respekterer dem, men det er ingen grenser for kunsten vi viser frem, sier Chamoun. 

I 2017 ble den libanesiske skuespilleren Ziad Itani internasjonalt kjent etter å ha blitt feilaktig anklaget for å være spion for Israel — en utilgivelig anklage i et land traumatisert av nesten to tiår med israelsk okkupasjon.

Under tortur innrømmet han å ha møtt en svensk-utseende, vakker Mossad-agent som kalte seg “Collette”. Måneder etter at han ble arrestert, ble alt snudd på hodet, da det ble avslørt at noen hadde fabrikert bevisene i saken og hadde et hevnmotiv. Itani ble sluppet fri, og den skyldige skal nå stilles for retten.

I stedet for å fremstå som en knust mann, valgte Itani å samarbeide med Khaled Sobeih for å illustrere hva han hadde gått igjennom i en mørk komedie de kalte «W Ma Tallit Colette» (Colette Did not Turn Up). Og selvfølgelig tilbød Metro Al Madina sin scene for å sette opp en såpass dristig produksjon.

Igjen, når jeg møter Sandy Chamoun, understreker hun at artistenes styrke ligger i dynamikken mellom dem, mangelen på hierarki, at de som jobber så tett sammen, og har “en felles sjel”. Men ifølge både Jaber og Chamoun ble denne sjelen revet fra hverandre etter det tragiske dødsfallet til Imad Hashisho, bandmedlem og sanger, i en bilulykke i mars 2018.

— Vi er enkle mennesker, den minste ting gjør oss fornøyde. Vi dannet en familie, og vi mistet en av våre egne, sier Chamoun med tungt hjerte.

Jaber kan knapt beskrive tapet av vennen med ord. Både på balkongdøren i hans hjem i Beirut, og på kontoret i Metro Al-Madina, henger det et bilde av Hashisho. Chamoun forteller at da de fikk hørte nyheten, befant de seg alle på Metro Al Madina, deres andre hjem, som der og da også ble et tilfluktssted.

Metro Hashisho

SAVNET: Bilder av Imad Hashisho som omkom i fjor. Foto: Mariam Kirollos

I mars i år arrangerte Metro Al-Madina en kveld, gratis for alle som ville komme, for å markere Hashishos dødsfall. Hans nære venner og familie var tilstede, sammen med «Metroens venner» — et stempel gitt til teatrets mest lojale publikum.

Jeg deltok på arrangementet, som sammenfalt med ettårsmarkeringen av min fars død. Han var en stor beundrer av musikken Metro Al-Madina forsøker å bevare. Stemningen var følelsesladd: Øyeblikkene mellom hvert nummer var fylt med gråt fra publikum, mens Hashishos navn ble ropt ut i salen. Folk trøstet hverandre. Umiddelbart fikk jeg en merkelig følelse av å sørge over tapet av noen jeg følte jeg kjente, noen jeg var knyttet til, men som jeg aldri hadde møtt.

Det var vanskelig for Hisham Jaber å velge et favorittminne fra stedet han startet for syv år siden:

— Jeg setter så stor pris på alle mine minnene fra Metro Al Madina.

Både Jaber og Chamoun tror begge at de ville ha forlatt Libanon — som så mange andre unge i sin generasjon — hvis det ikke var for Metro Al Madina.

— Stedet gir folk håp. Du forlater hverdagens dritt og forflytter deg til en annen tidsalder, sier Jaber.

— Og så går du tilbake til hverdagens dritt.

Scener fra bakrommet før Hishik Bishik-forestillingen.

Kategorier:Kultur, Reportasje

Tagged as:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.