Reportasje

Krim så en turistnæring i vekst. Er halvøya snart igjen Russlands «usenkelige hangarskip»?

KrimFærseth-3

Strandpromenaden i Jalta er ikke lenger full av turister. Foto: Transit magasin / John Færseth

(TRANSIT MAGASIN på KRIMHALVØYA)

Fem år etter den russiske annekteringen er turistnæringen på Krim alvorlig svekket. Samtidig advarer eksperter om at halvøya er i ferd med å bli gjort om til en stor militærbase, slik den var i sovjetisk tid. Transit magasins John Færseth har besøkt Krim og Jalta.

Sviatoslav er en av flere som står ved busstasjonen i Jalta og forsøker å leie ut rom til turister: 

— Jeg har tapt minst seksti tusen dollar de siste fire årene. For dem kunne jeg ha kjøpt to biler, eller to nye leiligheter. Hva synes du om det? Synes du det er bra, eller synes du det er dårlig? spør han meg retorisk.

Han legger ikke fingrene imellom når han blir spurt om hva han synes om situasjonen fem år etter den russiske okkupasjonen. Han har foreløpig ikke hatt hell med seg denne morgenen. Det er fortsatt tidlig mai, og det er en god stund igjen før turistsesongen begynner. De siste årene har turismen på Krim vært sesongbasert, noe både Sviatoslav og resten av Jalta fortsatt har vansker med å venne seg til.

— Russerne kommer bare i juni, juli og august, mens ukrainerne pleide å komme fra april og frem til oktober, forteller Sviatoslav og legger til at ukrainerne før okkupasjonen også pleide å komme hit for å feire nyttår, første mai og andre høytidsdager.

Denne artikkelen ble skrevet mai-juni 2019. Mange uttrykte på den tiden håp om at sommersesongen skulle bringe mange turister til Krim. Offisielle tall for sommeren 2019 er ennå ikke på plass, men fra offisielt hold rapporteres det om et stort antall turister. Dette har blitt trukket i tvil av ukrainske medier og lokale bloggere, og bilder publisert på twitter tyder på at det fortsatt er god plass på strendene og langs strandpromenaden i Jalta.

Turistmål i generasjoner

Med sin beliggenhet lengst sør på Krimhalvøya har Jalta et mildt middelhavsklima som har gjort byen til et populært feriested helt siden russisk adel begynte å reise hit på 1800-tallet. I Sovjettiden var Jalta et av få steder vanlige sovjetborgere hadde lov til å reise for å nyte sol og sjø. Årene etter Sovjetunionens kollaps ble en kraftig nedtur for Jalta, ettersom folk flest ikke lenger hadde råd til å reise på ferie mens de nyrike foretrakk mer eksotiske mål utenlands.

Turismen begynte å ta seg opp på 2000-tallet. De siste tre-fire årene før den russiske annekteringen tok Krim imot 5-6 millioner turister i året. Bare nyttårsaften 2012-13 kom for eksempel over 8000 mennesker til Jalta for å feire, i første rekke ukrainere. Samtidig ble Jalta anløpshavn for et økende antall cruiseskip.

Alt sammen til glede for en ny turistbasert økonomi basert på små, private foretak der hver femte innbygger i 2013 hadde en jobb helt eller delvis knyttet til turisme, inkludert å leie ut rom i private hjem. Turistnæringen stod også for en fjerdedel av skatteinntektene.

— Da vi var en del av Ukraina kunne pensjonistene her i Jalta leie ut rom i leilighetene sine i for 25 dollar i døgnet i sommersesongen, mens de selv bodde på balkongen noen dager. På den måten kunne de tjene opptil 40-50 dollar om dagen. Men russerne som kommer hit nå ønsker høyere standarder, så ingen er interessert i å leie de dårlige leilighetene deres. Samtidig som alt har blitt dyrere slik at pensjonene deres ikke lenger strekker til, forteller Sviatoslav.

Det er ikke vanskelig å se hva som har lokket turister hit i generasjoner.  Byen ligger innerst i en sydvendt bukt, omgitt av fjell som skjermer for den kalde vinden nordfra. Den har strender, strandpromenade og frukthager oppover langs de bratte fjellsidene.

KrimFærseth-2

Strandpromenaden i Jalta er folketom. Dette bildet er fra juni 2019. Foto: John Færseth

Både strandpromenaden og havnebassenget utenfor er tilnærmet tomme. Katarina som tilbyr utflukter i området fra en bod på bryggekanten har god tid, men håper ting vil ta seg opp utover sommeren.

Det mest tydelige er fraværet av cruiseskipene og passasjerene deres. Siden 2014 har samtlige rederier droppet Krim fra rutene sine, av sikkerhetshensyn og fordi ukrainske myndigheter krever at all innreise til Krim må skje gjennom ukrainskkontrollert territorium og med spesiell tillatelse.

Mens et vanlig ankepunkt mot cruisenæringen er at den i liten grad skaper verdier i land, har det vært nærmest obligatorisk å gå i land for å besøke det historiske Livadiapalasset, spise middag på restaurant og ta en drink på en av barene langs promenaden. Sammen med inntekter fra salg av suvenirer, guidede turer og andre tjenester gjorde dette cruiseturismen til en betydelig inntektskilde i en sesong som varte fra tidlig april til slutten av oktober. I 2013 anløp hele 98 skip Jalta, og det var planer om å ruste opp havnen til å kunne ta imot hele 450 000 passasjerer i året.

Det statlige russiske selskapet Rosmorport har forsøkt å starte opp igjen cruisetrafikken siden 2017, foreløpig uten særlig suksess. I løpet av hele 2017 fraktet skipet «Fyrst Vladimir»  bare litt over 5 000 passasjerer, færre enn dem som besøkte Jalta bare i løpet av august 2013.

2018-sesongen ble en katastrofe for selskapet da «Fyrst Vladimir» først ble liggende fast i Sevastopol på grunn av motorstopp, og deretter måtte avlyse neste tur da det brøt ut brann ombord. Det er planer om å utvide cruiset til også å inkludere havner i den russiskkontrollerte opprørsrepublikken Abkhazia i Georgia. 

Livadia_Palace_Crimea

Livadiapalasset. Foto: Wikimedia

— Fortell nordmenn at de er hjertelig velkomne til Jalta! 

Det historiske Livadiapalasset ligger rundt ti minutters kjøretur opp den bratte fjellsiden. Palasset ble bygget av den siste tsaren Nikolai II i 1911, kort før første verdenskrig og revolusjonen gjorde det av med både monarkiet og tsarfamilien. Det som imidlertid har gjort det til et uimotståelig turistmål er den ukelange konferansen i februar 1945, da Churchill, Stalin og Roosevelt delte Europa i to.

Den hvite granitten gnistrer i sollyset. Men både plassen og den store hagen rundt er så godt som tomme, bortsett fra Vitalij og kona Julija fra Moskva som har kjørt i over et døgn for å komme seg hit og to asiater som tar selfies foran den store statuen av tsar Aleksander II som ble avduket av Vladimir Putin i november 2017. Tidligere lå det en offentlig tennisbane og danseplass der. 

Av høflighet kjøper jeg en hjemmelaget såpe av Anastasia som selger suvenirer i den lille butikken på baksiden av museet.

— Fortell nordmenn at de er hjertelig velkomne til Jalta, smiler hun før jeg går.

Turistene som ble borte

Selv Igor som har fungert som sjåfør og tolk i Jalta er synlig overrasket når vi kjører nedover mot byen igjen. Han forteller at det tidligere pleide å komme busslaster med cruiseturister, i tillegg til at plassen foran palasset var full av folk som solgte suvenirer, ballonger og is. Sistnevnte ble jaget vekk av de nye myndighetene for et par år siden som del av et regime som i langt større grad enn det ukrainske legger vekt på å ha tillatelsene i orden.

Hvor mange som faktisk har besøkt Krim siden 2014 er vanskelig å si sikkert, blant annet fordi offisiell russisk statistikk regner alle som reiser til halvøya som turister inkludert militære som kommer dit for første gang.

I fjor høst hevdet de lokale turistmyndighetene at antallet turister nå var høyere enn noen gang siden Sovjetunionens kollaps. Offisiell statistikk viser derimot at hoteller og andre overnattingssteder på Krim hadde hatt litt over en halv million gjester i 2018, langt fra de 5-6 millionene som kom dit hvert år i 2010-13. 

Og som Sviatoslav fortalte på bussholdeplassen, er det særlig de ukrainske turistene som pleide å utgjøre tre fjerdedeler av alle besøkende nå er borte. Det samme er hviterussere og moldovere som ikke lenger kan ta bil eller tog gjennom Ukraina til Krim, men må ta en lang omvei gjennom Russland. 

Selv den russiske turismen har forandret seg, forteller Igor på vei tilbake til sentrum.

— Tidligere kunne russere som kom hit veksle inn rublene sine i ukrainske penger som var mye mindre verdt. De kunne gå på kafe og restaurant, unne seg alt de hadde lyst på og få en skikkelig flott ferie for en rimelig penge. Nå koster varer like mye i Jalta som i Moskva, slik at det er dyrt å være her sammenlignet med mange  steder i selve Russland.

I tillegg kommer at mange av dem som kommer nå har kjøpt et fullt opphold på hoteller og kursteder der alt er inkludert, eller har fått et slikt opphold betalt av fagforeninger og statlige arbeidsgivere. Dermed besøker de i mindre grad kafeer, suvenirbutikker og barer der turister tidligere pleide å legge igjen penger.

KrimFærseth-1

Tatiana er en av få som tilbyr guidede turer i Sevastopol. Hun sier hun sover trygt nå som NATO-skipene er borte. Foto: John Færseth

— Det har blitt lettere å puste her

Det er grave- og anleggsarbeid langs store deler av veistrekningen mellom hovedstaden Simferopol og Sevastopol. Sevastopol er Krims største by, og hovedbase for den russiske svartehavsflåten. I sovjetisk tid var Sevastopol en «lukket by», og fortsatt er mange av dem man støter på tidligere sovjetiske militære. Frykt for å miste flåtebasen under en provestlig regjering i Kyjiv sies ofte å være et av hovedmotivene for det russiske kuppet og okkupasjonen i mars 2014.

Arbeidet er en del av det som skal bli Tavrida-motorveien. Et storslått prosjekt som skal knytte Sevastopol i vest sammen med hovedstaden Simferopol og videre til Kertsj lengst øst på Krim, og derfra til fastlands-Russland via en nybygd bro over Kertsj-stredet. Akkurat på denne strekningen er motorveien foreløpig på nivå med en norsk landevei. Samtidig er den et klart fremskritt sammenlignet med de hullete og slitne ukrainske veiene.

Stemningen i Jalta er annerledes fra den avslappede middelhavsbyen Jalta. Sentrum strutter av statuer og minnesmerker: Admiraler, generaler, russiske keisere og keiserinner, plaketter og minnesmerker som hyller soldater og sjøfolk fra Sevastopol og deres innsats under Krimkrigen, den russiske borgerkrigen og andre verdenskrig. Også her har det nye regimet gjort kort prosess med uautoriserte suvenirselgere og turoperatører slik at bare noen få, store aktører er igjen. 

IMG_20190423_143712441

Gatekunstner Fjodor i Sevastopol. Han klager over dårlig omsetning etter at Russland tok over. Foto: John Færseth

En annen forskjell fra Jalta er at det er vanskelig å finne noen som ikke fortsatt gleder seg over å være del av Russland selv om det er enkelte som klager over dyrere varer og over alt byråkratiet som har kommet med de nye makthaverne.

Selv 28 år gamle Sveta fra Moldova som har cerebral parese og for tiden må tigge i parken foran de nye blomsterbedene, skryter av hvor fin byen har blitt, selv om varer og medisiner har blitt dyrere slik at trygden hennes ikke lenger strekker til. Hun har også tro på at myndighetene vil holde løftet om å gjøre  byen mer tilgjengelig for alle innbyggere inkludert funksjonshemmede.

Like vanskelig er det å finne noen som faktisk er født i Sevastopol. Noen er fra fra fastlands-Russland, andre er fra Moldova eller Georgia eller fra de russiskkontrollerte opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina. Andre igjen, som 65 år gamle Konstantin som er sønn av en marineoffiser og født i Aserbajdsjan omtaler fortsatt Sovjetunionen som sitt hjem. Mange har tilknytning til flåten, mens andre har flyttet hit siden 2014.

Sevastopol og Simferopol er blant de distriktene på Krim som har hatt en kraftig befolkningsvekst de siste fem årene. Både yrkesmilitære, offentlig ansatte, helsepersonell og bygningsarbeidere har blitt utplassert eller lokket hit med løfte om høyre lønninger. Lenger nord har det blitt bygd over 30 000 boliger for russiske militære. Andre, som Anatolij fra Jekaterinburg i Vest-Sibir som tilbyr rundturer med båt på vegne av et større firma, har blitt lokket hit av klimaet og beliggenheten.

Litt ut fra hvilken kilde man legger til grunn, kan mellom 150 000 og 200 000 mennesker ha flyttet hit fra fastlands-Russland og fra de russiskkontrollerte opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina siden 2014. Samtidig har myndighetene blitt kritisert for å gjøre livet vanskelig for dem som ikke ønsker russisk statsborgerskap, slik at disse presses vekk. 

— Det har blitt lettere å puste her, sier pensjonistene Diana og Vera.

— Sevastopol er en russisk by, en by av helter som alltid har vært russisk selv om ukrainerne prøvde å gjøre oss ukrainske, forklarer Diana. — Om Ukraina vil ha Sevastopol tilbake, skal vi slåss til siste blodsdråpe slik vi gjorde i 2014. Vi gikk på alle demonstrasjonene før annekteringen, og gikk ut med mat og klær til dem som bevoktet veisperringene og beskyttet byen mot ukrainerne.

— Se hva de har gjort i Kyjiv, bryter Vera inn.

— De har revet statuer av Lenin, de har til og med villet fjerne minnesmerket over generalen som befridde byen fra tyskerne. Hadde de fått sjansen, ville de gjort det samme her også.  For noen år siden ville de erstatte en plakett som hedret den russiske flåten med en som hedret den ukrainske. Men folk protesterte, og kastet den nye plaketten i sjøen. En annen gang var det noen som kastet maling på en statue av Katarina den Store om natten, så folk her måtte skifte på å holde vakt og passe på den.

— Alt er mye roligere nå, fordi vi vet at vi er beskyttet, forteller Tatiana fra Brest i Hviterussland som tilbyr guidede rundturer i byen.

— I ukrainsk tid kom det stadig NATO-skip inn i bukta her. Folk pleide å samle seg på land for å markere motstand, men nå vet vi at vi kan sove trygt fordi Russland har verdens mest moderne våpen. NATO-skipene vakte negative reaksjoner her i byen. Vi stolte ikke på dem. Hvorfor plasserer de baser og tropper hele veien rundt Russland, i Polen, Baltikum og Ukraina og omringer Russland på den måten?

Tatiana er også opptatt av å vise meg hvor mye penere byen har blitt siden Russland tok over.

— Byen er mye renere nå, og det er blomster overalt. Det er flotte benker her, og ingen av dem er ødelagt slik det var før. Det samme gjelder bussholdeplassene. De bygger veier, fortauene og bakgårdene er også finere enn før. Det er gratis for pensjonister å reise med offentlig transport, og det er ikke lenger gamle og slitne busser, alle er moderne. Søppelet blir sortert, sånn var det ikke før Russland kom.

En militærbase

NATO-skipene Tatiana klaget over har ganske riktig forsvunnet fra havna i Sevastopol. Det samme har det meste av den ikke-russiske sivile skipsfarten. I stedet for NATO-fartøyer og cruiseskip, skimtes russiske krigsfartøyer ute i bukta.

I hvert fall noen av disse kan være på vei til eller fra Syria og den russiske basen i Tartus. De fleste av de russiske militærfartøyene som har deltatt i krigen på Assad-regimets side tilhører Svartehavsflåten. Sevastopol er også en viktig utskipingshavn for raketter, pansrede kjøretøy og annet militært utstyr til bruk i Syria-krigen.

Saint_Petersburg_Baltic_Fleet_Admiral_Makarov_05

Admiral Makarov, et av de nye skipene i den russiske svartehavsflåten i Sevastopol. Fra november 2018 til februar 2019 deltok dette i krigen i Syria. Foto: Wikimedia / Ad Meskens / CC BY-SA 4.0

I tillegg kommer flere hundre tusen tonn korn som har blitt eksportert fra Krim til de regimekontrollerte delene av Syria, til tross for at produksjonen har gått ned etter at Ukraina stengte det meste av vannforsyningen til den okkuperte halvøya. Tidligere i år undertegnet Sevastopol og Tartus en bilateral handelsavtale, der Syria mottar mottar korn, bildeler og byggematerialer fra Sevastopol i bytte mot rimelig frukt og grønnsaker.

På papiret har myndighetene i Moskva gjort en imponerende innsats for å fremme utvikling i den nye regionen. Mellom 2014 og 2018 ble over 600 000 millioner rubler (12 milliarder dollar) overført til regionen som del av programmet «Sosioøkonomisk utvikling av republikken Krim og byen Sevastopol», et beløp som antagelig er enda større nå. Tidligere i år ble Sevastopol og Krim omtalt blant de «russiske» regionene med raskest økonomisk vekst.

Men ser man nærmere på disse tallene, forteller de en annen historie. Bare litt over fem prosent av pengene har for eksempel gått til å utvikle turistnæringen, som tidligere var den viktigste inntektskilden for lokale myndigheter. Ti prosent har gått til vannforsyning, ti til sosiale prosjekter og litt over 11 til energiforsyning.

Hele 60 prosent av pengene har gått til transport, og av disse igjen har hele 82,5 % gått til tre store prosjekter: Tavrida-motorveien, broen over Kertsj-stredet og to nye kraftverk. Russiske kilder hevder også at mye av den økonomiske veksten henger sammen med disse prosjektene, samt forsvarsrelatert industri som i første rekke er lokalisert i og nær Sevastopol.

image

Yurii Smelyianski. Foto: Privat / Facebook

— Økonomisk kommer broen over Kertsjstredet til å forbli et tapsprosjekt. Den må hovedsakelig betraktes som et militærstrategisk prosjekt, som skal gjøre det lettere å frakte tropper og militært materiell over fra fastlandet, mener Yurii Smelyianski fra organisasjonen Maidan of Foreign Affairs i Kyjiv.

Han viser til at mange andre veiprosjekter i Russland har blitt stoppet fordi det ikke er penger til både dem og til prosjektene på Krim.

Smelyianski nøler ikke med å hevde at turisme nå nedprioriteres på Krim etter hvert som det blir tydeligere at målet er å gjøre Krimhalvøya til en stor militærbase slik den var i sovjetisk tid. 

Siden 2014 har Svartehavsflåten blitt rustet kraftig opp med nye fregatter, ubåter og andre fartøyer. Etter planen skal skipsverftet Sevorzamod som ble overtatt av de føderale myndighetene i 2018 utvikles til reparasjonsbase for flåten. Skipsverft, fly- og rakettbaser har blitt bygd ut eller satt i stand. Kanskje har det også blitt utplassert kjernefysiske stridshoder.

I tillegg kommer rundt 60 000 russiske militære som er stasjonert på halvøya, et tall som ifølge Smeliansky beregninger på sikt vil komme opp i mellom 100 og 120 000 mann. Om man tar utgangspunkt i at det trengs fire sivile for å betjene en soldat, betyr dette at en stor del av innbyggerne på Krim på sikt vil ha jobber som på ulike måter er knyttet til militæret.

Krim vil igjen være et «usenkelig hangarskip» som kontrollerer Svartehavet og en snarvei til Middelhavet, slik det var i sovjetisk tid. Og på samme måte som i Sovjetunionen vil turismen i beste fall være et vedheng uten stor økonomisk betydning.

———–

Alle data er, når ikke annet er oppgitt, hentet fra rapporten The Gray Zone – Crimea. Four Years of Occupation. Maidan of Foreign Affairs, 2018.

Krim: Halvøy i Svartehavet

2 340 921 innbyggere (Wikipedia). Tallet er imidlertid omstridt på grunn av mange innflyttere fra fastlands-Russland og  utflytting av Krimboere til fastlands-Ukraina.

Gjennom historien har Krim blitt styrt av grekere, romere, Bysants og Genova. Fra 1441 var Krim sentrum for Krimtatarenes khanat. Ble erobret av Russland under Katarina den Store i 1783.

Krimtatarene ble deportert av Josef Stalin i 1944, og fikk først vende tilbake kort før Sovjetunionens sammenbrudd.

Krim ble overført fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken i 1954. Som base for den sovjetiske svartehavsflåten ble Sevastopol skilt ut som egen region og «lukket by» der ingen hadde adgang uten særskilt tillatelse.

Halvøya har vært okkupert av Russland siden 2014. Russland anser Krim som en del av Russland, men anneksjonen har bare blitt anerkjent av Russland, Cuba, Nicaragua, Venezuela, Syria, Afghanistan og Nord-Korea. Anneksjonen er del av bakgrunnen for de vestlige sanksjonene mot Russland.

Russiske myndigheter har blitt kritisert for menneskerettsbrudd på Krim, inkludert forsvinninger, drap, tortur, politisk forfølgelse og uholdbare anklager om terrorisme.

Kategorier:Reportasje

Tagged as: , , , ,

1 svar »

  1. Jeg savner å kunne reise ned til Yalta – det var så befriende å krysse de lange slettene og se hvor rett det er at det ukrainske flagget er gult og blått, før en fikk litt fjell og kronglet seg ned til Yalta. Det krydde av russiske rikfolk der med sine svært dyre biler parkert «overalt», blandet inn med vesentlig mer beskjedne ukrainske kjøretøy.

    Ikke før har jeg sett hvordan styrtrik og lavere middelklasse hygget seg om hverandre og lokalsamfunnet disket opp for alle. En tildragelse var at jeg i dagevis hadde passert en restaurant med en fiolinspiller vandrende mellom bordene som var satt ut på plenen – en dag tenkte jeg at dette måtte prøves, men akk. Menyen viste forretter med startpris på over 2.000 norske kroner – så jeg stakk rundt hjørnet og spiste et helt måltid for omkring 50 kroner (jeg klarer meg som regel uten alkohol).

    Balaklava var umulig, stedet er jo så lite at i praksis de to gatene (en på hver side av havnen) som ledet inn, var konstant blokkert av biler. Så enn så gjerne jeg ville oppleve denne forgangne marinebasen så kom jeg aldri der.

    Sevastopol er smertefullt å minnes – særlig fordi med største selvfølgelighet så var det russiske flagget heist på ukrainsk jord (altså utenfor marinebasen de leide) – der hvor mange speidet ut over havnen og monumentet ute i sjøen.

    Jeg leste med stor interesse denne artikkelen, takk!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.