Reportasje

Ulovlig handel med dyredeler betales med kinesiske «flyvende penger»

En eldgammel, men svært sofistikert handelsbasert betalingsmåte er kjent under navnet «Chinese Flying Money» eller «fei qian». Systemet brukes i stor stil ved ulovlig handel.

Ordningen har blitt den viktigste betalingsmekanismen i et stort internasjonalt smuglermarked for dyredeler – med en årlig verdi på om lag 180 milliarder NOK. Handelen skjer ved at lovlige varer fungerer som en form for valuta for å muliggjøre massive formueoverføringer.

Systemet er ikke underlagt kontroll av internasjonale banksystemer.

– Trikset bak fei qian er at pengene faktisk aldri forlater Kina, men at det bare er varene som blir flyttet rundt som en del i en lengre betalingskjede brukt av den kinesiske diasporaen rundt om i verden, forklarer den tidligere finanseksperten Peter Andrews fra Singapore.

Den globale handelen og enorme mengder med fraktcontainere som håndteres på daglig basis, er et sømløst system, og muliggjør at fei-qian-virksomheten kan gjemme seg i det åpne. Stadig skiftende containere som går mellom Afrika og det fjerne Østen inneholder smuglergods, og dette fungerer som annen hard valuta.

I virkeligheten er dette en form for usynlig og ubeskattet handel som har gitt kinesisk virksomhet en fordel i den afrikanske bygningsindustrien; en usporbar inntekt som brukes til å underby lokale konkurrenter og smøring for å få kontrakter.

Den offisielle kinesiske representanten i Windhoek var ikke villig til å diskutere fei qian i forbindelse med arbeidet med denne artikkelen. Han avviste to direkte forespørsler.

grobler_1

Hemmeligheten bak kinesisk suksess i Afrika: Slik fungerer feiqian – «Chinese Flying Money». Diagram: John Grobler

Slik virker systemet

På sitt beste er fei qian en rimelig og pålitelig betalingsmetode, omtrent som det islamske hawala-systemet. I sin enkleste form bruker «Chinese Flying Money» en etablert kinesisk kontoinnehaver i utlandet som kanal for å legge til mindre beløp på en offisiell faktura til en leverandør, hvorpå leverandøren betaler ut det ekstra beløpet kontant i den mottakende enden.

I motsetning til direkte byttehandel, er fei qian ikke et egentlig bytte, men snarere en endring i lagret verdi som ikke etterlater noe papirspor, bortsett fra i regnskapsbøkene til de som administrerer de uoffisielle, uregulerte kinesiske bankene.

Det som gjør systemet enda mer ugjennomtrengelig, er at det ser ut som om det meste opereres av eldre, veletablerte kvinner i et lukket nettverk. Systemet fungerer i tillegg som den største hindringen for etterforskningen av organisert kriminalitet knyttet til handel med dyredeler og narkotikahandel i Vest-Kapp-provinsen.

I løpet av de siste ti årene har fei qian endret seg og blitt mye farligere, og systemet blir stadig mer synlig i den økende smuglertrafikken. Global mangel på hard valuta har gjort til at kinesiske forretningsmenn tyr til systemet, som først ble utviklet for 1200 år siden som en del av handelen med ris under Tang-dynastiet.

Systemet blir regelmessig brukt ved smugling av harde tresorter, fra land med store skogressurser over hele Afrika, der ikke-konvertible valutaer, svak administrasjon, fattigdom og korrupsjon utgjør deler av totalbildet. Spesielt gjeldstyngede land viser seg sårbare for økologiske og økonomiske skader knyttet til handelen med hardved.

Et eksempel: Da oljeprisen kollapset i 2014 ble utenlandske banker nektet å selge amerikanske dollar til Angola før de hadde gjort opp utestående gjeld. Det førte til at  kinesiske forretningsfolk i Angola begynte å konvertere verdiløse kwanzas til palisander som (for det meste) ble smuglet ut via Namibia til Kina – hvor det ble solgt i den lett konvertible kinesiske valutaen Yuan. Kwanza er valuaten i Angola.

grobler_2

Tomme skjell fra øresnegler på et tak i Hong Kong: Ved å spore ulovlig handel mellom Sør-Afrika og Hong Kong, via Namibia, har man lykkes i å identifisere det handelsbaserte betalingssystemet. Det karakteristiske med smugling av dyredeler er at de er like anvendelige som gull eller diamanter. Jo høyere bytteverdi – i motsetning til egenverdi – jo mer verdifullt er det i fei qian-handelen som et betalingsmiddel. Foto: Alex Hofford / Wild Aid Hong Kong.

Vanskelig å spore

Fei chian brukes også i milliardhandelen med øresnegler i Sør-Afrika. Det ikke-lineære betalingssystemet har hittil klart å motstå alle forsøk på å knytte spesifikke illegale narkotika- eller øresnegle-forsendelser til spesifikke kinesiske kjøpere. Dette er kjøpere som er kjent for å ha ha operert i Western Cape helt siden begynnelsen av 1990-tallet.

«Hvordan får krypskyttere betalt ved hjelp av hundrevis av tonn med øresnegler?» var spørsmålet Marcel Kroese stilte seg selv. Kroese er tidligere leder ved det forhenværende direktoratet for finans og fiskeri (D.E.A.T.), og er nå en internasjonal fiskerikonsulent.

Undersøkelsene hans klarte bare finne holdepunkt for eksistensen av ett eneste syndikat. Det ble drevet av flere hvite og en kineser, og virksomheten var avansert svindel med merverdiavgift. Likefullt var enorme mengder kontanter i omløp.

Så hvem har kontantene, og hvor kom alt sammen fra? Å følge pengene for å identifisere de viktigste kinesiske aktørene ga null resultat:

— Vi kunne ikke noen gang finne [kilden til] pengene, sier Kroese.

Det viste seg at det var en stor praktisk, juridisk utfordring å få tillit hos en domstol for at de formelle papirstiene var vanntette.

Fire kvinner bak storstilt smuglervirksomhet

Av og til ser man store hull i enkelte lands betalingsbalanse med Kina, noe Namibia oppdaget i en undersøkelse i en skattesvindelsak som fortsatt pågår. Beløpet det var snakk om var på 3,1 milliarder sørafrikanske rand, og saken involverte Jack Huang, forretningsforbindelse og personlig venn av president Geingob.

Huang (51) og Laurensius Julius (42), en tidligere tollbehandler i Walvis Bay, er sammen med seks andre kinesere siktet for 3.215 tilfeller av bedrageri og hvitvasking av penger. Saken kom opp i Windhoek High Court 5. juli i år.

De første mistenkte ble arrestert i desember 2017 og Huang to måneder senere. Dette var  etter at Finansdepartementet hadde oppdaget et stort avvik mellom deklarert verdi av importerte varer og den faktiske overføringen av betalinger til Kina. Oppgjøret var knyttet til tolldisposisjonene som Huang og Julius hadde utført.

Staten i Namibia anklager Huang, Julius og de andre for i perioden 2013 til 2016 å ha importert  varer til en verdi av 213,4 millioner rand fra Kina, mens de overførte utbetalingene var på over 3,1 milliarder rand. Med denne metoden skal staten Namibia ha blitt svindlet og misbrukt til hvitvasking.

Huang og Julius er de høyprofilerte mistenkte. Men de virkelige fei-qian-operatørene er de fire eldre kvinnene som ble siktet sammen med dem, ifølge en kilde i det lokale kinesiske miljøet. En av de mistenkte kvinnene er siden meldt omkommet i Kina og en annen er forsvunnet, mens de to andre sier seg ikke skyldig i samtlige anklager og er for tiden løslatt mot kausjon.

Smuglerne klarte å finne veien inn i fei qian-betalingskjeden på samme måte som  kinesiske forretningsmenn gjør overalt i Afrika; kontanter er det eneste som er involvert, og det meste foregår utenfor regnskapsbøkene.

I praksis er dette systematisk skattesvindel. Kinesiske operatører underdeklarerer rutinemessig og massivt verdien av billige varer som deretter selges ikke-deklarert og urapportert kontant. Julius hadde for eksempel brukt sin kunnskap og tilgang som tidligere tollfunksjonær til å hjelpe sine kinesiske kunder med å unndra skatt. Ifølge en tidligere kollega skjedde dette ved at han hjalp dem med å importere billige klær forkledd som stoffruller, i stedet for ferdige klær.

Julius startet deretter sin egen skreddersydde virksomhet, og han jobbet kun med kinesiske kunder. Snart rullet pengene inn, og i løpet av bare tre år skaffet han seg et herskapshus og en flåte på 70 lastebiler for transport av drivstoff.

Så hvor kom de ekstra 2,8 milliardene rand fra?

Alt dette var fei qian-penger. Ifølge en godt plassert kinesisk kilde tok transaksjonene form av skitne, statlige byggekontrakter, og involverte kinesere som bruker BEE-entreprenører.

Denne ekstra kontantstrømmen blir da vanligvis brukt til å skaffe en kostbar og ofte ulovlig lokal vare, og noen ganger hjelper syndikater til for å spre risikoen for forveksling, forklarte kilden.

Den mest åpenbare varen til dette bruk er afrikansk palisander. Det er derfor ingen overraskelse at Huang er registrert som eier av selskapet XYZ Trading, et av to kinesiske transportselskaper hvis lastebiler ofte har blitt sett på vei til Walvis Bay, fullastet med ulovlig avvirket palisandertømmer.

Perfekt ved smugling

Den andre kinesiske forretningsmannen som er kjent for sin rolle i plyndringen av Namibias ressurser av harde tresorter, er Hou Xuecheng. Han for tiden ute på kausjon etter anklager om smuglervirksomhet og handel med elfenben. Hues tidligere partner Hui Wang, også en palisanderhandler, soner for tiden 14 år i fengsel etter å ha forsøkt å smugle ut 14 neshornhorn i 2014.

Hou skal i november møte i retten for å svare for sju år gamle anklager. På sosiale medier har Hou åpenlyst skrytt av at han har kunnet unngå å bruke forretningsbanker ved å bruke den «kinesiske måten» å overføre penger på. Han hevdet at han «bare var transportøren», men det ser ut til at han har blitt betalt i palisander i Kina, for sine tjenester.

Dette er typisk for fei qian: Den første investeringen som blir gjort i «svarte penger» blir deretter doblet ved å kjøpe billige varer opp i Kina. Dette er varer som i sin tur, på syndikert grossistbasis, importeres til underdeklarert verdi og slik gir et overskudd som  ofte overføres mellom partene som et lån.

Det som gjør fei qian så egnet til smugling, er standardiseringen på varene. Neshornhorn, elfenben, øresnegler, haifinner eller tømmerstokk av edelt hardved – alt kan deles opp i mindre deler for å gjøre de mer egnet til transaksjoner i lavere verdier og volumer.

Denne egenskapen er en viktig tråd å følge når man ser på resultatet; en bølge av tjuvjakt av neshorn og elefant i Afrika helt siden 2008.  Syndikatene har bokstavelig talt håvet inn penger. Neshornhornet ble etterhvert mer verdifullt enn til og med gull, ikke for sin egenverdi, men for sin vekslingsverdi.

Dette er ikke nytt. Da flere afrikanske land fikk lov til å selge ut sine elfenbensbeholdninger i 2009 for å få ned svartebørsprisene, gikk krypskytingen i Afrika ned. Da var så mye som 60 prosent av elefantbestandene i øst og sør i Afrika utslettet.

grobler_4

Inngangen til Port Nolloth Abalone and Mariculture farm. Den ble stengt i fjor etter at en av de kinesiske lederne ble tatt for tørking av illegale øresnegler. Foto: John Grobler

«Lett å spille ping-pong med containere»

Dette illustrerer på en enkel måte både fenomenet fei qian og loven om pris og etterspørsel; ved å gjøre en knapp og verdifull vare lettere tilgjengelig vil etterspørselen øke og, som et resultat vil prisen følge etter.

I stedet for å selge det nyervervede elfenbenet satte de kinesiske kjøperne det på lager. Årsaken er at den faktiske etterspørselen etter elfenben i Kina var statisk eller minkende.
Dette ifølge TRAFFIC, en HK-basert NGO som overvåker global handel med dyredeler.

Likevel eksploderte krypskytingen, og mye av dette skyldes enkeltpersoner som den beryktede «Elfenbensdronningen» Yang Feng Glan (69). Hun ble dømt til 15 års fengsel av en domstol i Tanzania for å ha smuglet elfenben verdt 6,5 millioner USD til Kina i løpet av det siste tiåret.

Glan ble imidlertid bare dømt for handel med 1.889 kg elfenben – fra omtrent 350 elefanter. Etterforskeren Wayne Lotter, som ble drept for to år siden i Dar es Salaam, mente at hun hadde håndtert mye mer elfenben enn det.

Det meste av Glans virksomhet ble drevet via fraktcontainere. Man kan spørre seg hvor mye av elfenbenet som hun hadde sendt til Kina som var annet enn kontraktsbindinger, og hvor mye av det var for hennes egen regning? I retten framstod hun som forvirret, og hun ga ingen informasjon, men hun etterlot inntrykket av at hun beskyttet noe større og viktigere enn bare seg selv.

Millioner av containere blir hvert år lagret og transportert gjennom gratishavner som Coega i SA, Dubai i UAW, Tanjung Pelepas, Kelang i Malaysia og Kinas Hong Kong. En container med smuglervarer kan helt slippe unna fysisk kryssing av tollstasjoner, men på papiret kan eierskapet passerte gjennom et halvt dusin hender i like mange land.

En Walvis Bay-basert skipsagent, og en veteran, foreteller at selv om det var dyrt å bytte ut sjøfraktbrevene og destinasjonene for fraktcontainere til sjøs (eller lagret i en havn), var det en veldig vanlig praksis. Mellommannen vil ikke at kunden hans skal få vite hvem leverandøren hans er i frykt for selv å bli fjernet fra kjeden, og han vil derfor gjøre det som kalles et «sjøfraktbrevbytte», for å skjule opprinnelsen til varene hans.

Tollvesenet har at skarpt blikk på forsendelser fra mistenkte havner. Men volumene som passerer gjennom havnene er så enorme at det er som å lete etter en nål i en høystakk å gjøre et funn.

«Hvis du kjenner skipsrutene, som en hvilket som helst anstendig skipsagent vil kunne gjøre, kan du spille ping-pong med smuglercontainere mellom havnene i evig tid,» sa skipsagentveteranen til meg.

Det vil være vanskelig å hindre praksisen med fei-qian – i alle fall inntil kinesere i Afrika spiller etter samme regler som alle andre. Den eneste måten å håndheve dette på vil være å slå ned på forretningsmetoder basert på kontant oppgjør, mener en statsadvokat i Sør-Afrika.

Som med  gangsteren Al Capone; det enkleste er å sikte noen for inntekter som ikke lar seg forklare.

Artikkelforfatter John Grobler er en journalist fra Namibia, som skriver for flere namibiske og internasjonale aviser som sørafrikanske Mail & Guardian, samt også The New York Times, Al Jazeera, The Guardian og Le Monde Diplomatique. Denne artikkelen er overstatt til norsk av Kjetil F. Aasmundsson.

Kategorier:Reportasje

Tagged as:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.