Nyheter

Bisjkek-professor om uroen i Kirgisistan: – Dette blir ikke noe nytt Georgia eller Ukraina

IMG_9116-1024x683

Transit magasin har snakket med Emilbek Joroev om de nylige hendelsene i Kirigisistan. Han er professor i internasjonal politikk ved American University of Central Asia i hovestaden Bisjkek. Foto: CABAR

KIRGISISTAN: — Det er fortsatt stort sett de samme folkene som bytter seter i Kirgisistan, sier professor Emilbek Joroev til Transit magasin, etter den siste utviklingen i landet. Han forventer ikke at uroen på noe vis fører til reformer som man har sett i Ukraina eller Georgia.

Det siste halvannet året har det sentralasiatiske landet Kirgisistan vært preget av politisk uro som toppet seg i august da tidligere president Almazbek Atambajev ble arrestert etter å ha barrikadert seg i huset sitt. En person ble drept og 39 skadet  i forbindelse med arrestasjonen.

Hva har egentlig foregått i den tidligere sovjetrepublikken der Russland og Kina konkurrerer om innflytelse, og hva kan vi vente fremover?

8. august ble ekspresident Atambajev arrestert etter at tre forsøk på å storme eiendommen hans i hjemlandsbyen endte i sammenstøt mellom sikkerhetspoliti, tilhengere og motstandere av presidenten. Ekspresidenten er siktet for korrupsjon og planlegging av drap.

Dette er ikke første gang Kirgisistan opplever dramatiske maktovertakelser, men det nye denne gangen er at den sittende presidenten Sooronbay Jeenbekov langt på vei ble utnevnt av Atambajev til etterfølger før han ble endelig valgt 15. oktober 2017.

Emilbek Joroev er professor i internasjonal politikk ved American University of Central Asia i hovestaden Bisjkek. Han beskriver stemningen i landet som rolig noen uker etter arrestasjonen.

— Akkurat nå har landet falt mer eller mindre til ro igjen etter arrestasjonen av den tidligere presidenten, og det meste er tilbake til normalt. Mens det vanligvis inntreffer noe større etter at parlamentet kommer sammen igjen i begynnelsen av september, har det ikke vært noen større dramatikk der så langt i år. Den nåværende presidenten har også mer eller mindre tatt kontroll over tingenes gang.

slack-imgs

Emilbek Joroev er professor i internasjonal politikk ved American University of Central Asia i den kirigisiske hovestaden Bisjkek. Foto: Privat

Emilbek Joroev mener dramaet som begynte da den mangeårige presidenten Atambajev trakk seg etter å ha styrt landet siden 2011, først og fremst har vært en personkonflikt mellom en ekspresident som hadde planlagt sin egen exit-strategi og en etterfølger som ikke var villig til å oppfylle sin del av planen.

— Konflikten har først og fremst handlet om to personer som ikke har klart å bli enige om hva slags forhold de skal ha seg imellom, og om hvordan de skal fordele makten mellom seg. Den tidligere presidenten hadde lagt en plan der en venn skulle overta embetet, samtidig som han selv skulle beholde en stor politisk innflytelse. Dette var igjen ikke minst en strategi for å sikre seg selv mot å bli etterforsket og tiltalt i fremtiden – som mange andre steder i det tidligere Sovjetunionen er det også slik i Kirgistan at presidenten etter en tid risikerer å bli innblandet i korrupsjonssaker, forklarer Joroev.

— Dessverre fungerte ikke planen særlig bra, fordi den innebar at den nye presidenten skulle være en slags marionette mens Atambajev beholdt sine folk i alle posisjoner i regjeringen og kunne fortsette å styre ting bak kulissene. Men Jeenbekov var ikke fornøyd med dette. Jeg tror han var klar over planen, men at han tenkte seg at når han først var innsatt ville det være mulig å forhandle frem en løsning der han slapp å bare sitte som «dekorasjon».

— Når begge fant ut at de ikke var i stand til å samarbeide var hvert eneste skritt videre med på å eskalere konflikten mellom dem. Juridisk sett var likevel det som skjedde den tidligere presidentens skyld. Det var han som hadde lagt en plan, for så å skape konflikter når den ikke fungerte. Hvis ikke ting hadde fått gå såpass langt som det gjorde – situasjonen varte i nesten halvannet år og fortsatte bare å eskalere – tror jeg ikke det hadde trengt å ende med at Atambajev ble arrestert. Men dessverre var det det som skjedde.

Etter at parlamentet involverte seg og fratok ekspresidenten immuniteten hans og rettslige undersøkelser viste at det var grunnlag for etterforskning, ble personkonflikten til en juridisk konflikt der det ikke lenger bare var å tilgi hverandre eller inngå et kompromiss.

Ikke noe nytt Georgia eller Ukraina

Tiltalen og opptøyene rundt arrestasjonen av ekspresidenten gir assosiasjoner til «fargerevolusjonene» i Georgia i 2003 og i Ukraina i 2005 og 2014. Begge steder ble upopulære og korrupte regimer erstattet med et nytt som lovet å sette i gang omfattende reformer.

Tilhengere av Jeenbekov har da også omtalt valget av ham som et uttrykk for folkelig sinne over vanstyret og kleptokratiet rundt Atambajev, som selv kom til makten etter store opptøyer i 2010 i protest mot den daværende presidenten Kurmanbek Bakijev. Bakijev ble på sin side president etter «Tulipanrevolusjonen» i 2005 som også var rettet mot en korrupt og autoritær president.

I et intervju med podcasten Russian Roulette for to uker siden advarte Sentral-Asiaforskeren Erica Marat som selv opprinnelig er fra Kirgisistan mot å betrakte Jeenbekov som noen revolusjonær eller reformator. Foreløpig har det vært liten forskjell mellom Jeenbekov og Atambajev når det gjelder mangel på politiske visjoner og vilje til å reformere rettsvesenet som er en forutsetning for å gjøre noe med korrupsjonen. Uten slike reformer blir kamp mot korrupsjon stort sett tom retorikk som kan brukes til å eliminere politiske motstandere.

Alt tyder på at Jeenbekov er i ferd med å sentralisere makten slik Atambajev gjorde, inkludert å få sine lojale folk inn i parlamentet, mente Erica Marat.

Emilbek Joroev mener også at det ikke er noe Georgia- eller Ukraina-scenario vi har sett i Kirgisistan, og at det er liten sjanse for den typen radikale endringer, selv om mange kirgisiske politikere liker å trekke paralleller til Georgia:

— Ukraina- og Georgia-scenarioer er alltid svært populære i Kirgisistan. Men dessverre er det slik at mens Georgia og Ukraina har vært i stand til å gjøre virkelige endringer i de styrende elitene, er det fortsatt stort sett de samme folkene som bytter seter i Kirgisistan. Eksemplene fra Georgia og Ukraina er først og fremst et kommunikasjonsverktøy for de styrende – de kan love å gjøre lignende reformer her, men når alt kommer til alt fortsetter de samme folkene å gjøre det samme som de har gjort de siste tjue årene. Samtidig er de selvsagt også modeller for opposisjon og aktivister, og særlig Georgia har blitt et sted å reise til for opplæring. Men når det gjelder regjeringen virker det lite troverdig når de sier de ønsker å få til det samme som i Georgia, sier Joroev.

— Det skjer lite utover å arrestere folk, det går stort sett via politi og sikkerhetstjenester, sier Joroev.

Splittelse mellom nord mot sør?

Noen har advart mot at konflikten og opptøyene fortsatt har potensiale for å utløse konflikter mellom de nordlige og sørlige delene av landet, og peker på at Kirgisistan er delt både når det gjelder etnisitet, stammetilhørighet og fordeling av velstand. Joroev mener imidlertid at denne frykten var og er overdrevet. Skillet spiller liten rolle i dagens politikk selv om det kom opp i om  tiden rundt arrestasjonen av Atambajev.

— Skillet mellom nord og sør har lange røtter som går tilbake til sovjetisk tid, men har blitt stadig mindre viktig siden uavhengigheten. For vanlige folk handler politiske sympatier mye mer om lokal tilhørighet og om egen, profesjonell tilhørighet og økonomiske interesser. Både i nord og sør er det mange som ganske enkelt har støttet politikere de liker, ikke fordi de er nordfra eller sørfra. Jeg tror at grunnen til at det ble mer snakk om nord-sør-skillet i den tiden da den tidligere presidenten hadde barrikadert seg i huset sitt, var et resultat av bevisste PR- og kommunikasjonsstrategier. Selv om han ikke direkte frontet en splittelse, kom han med budskap der ha forsøkte å gjøre det til en del av  diskusjonen.

Atambajev er fra nord, mens Jeenbekov er fra sør.

— Det var også en del av strategien deres, det skulle gi Jeenbekov mer legitimitet at det nå kom en president fra sør som ble støttet av forgjengeren nordfra. Men i de siste offentlige uttalelsene sine, når han talte til støttespillerne sine, kom Atambajev med hentydninger om at Osh-folket sørfra nå dominerte uproporsjonalt når det gjaldt utnevnelser til viktige stillinger, og at Jeenbekov støttet seg på egne stamme- og klansfrender mens Atambajev selv hadde vært mye mer balansert. Jeg mistenker at han også samarbeidet med innleide PR-folk eller trollkampanjer her, sier Joroev.

Den typen retorikk tok av, og på mange måter klarte Atambajev å så en del frø i den offentlige diskusjonen. Men så lenge ikke politikere og velgere tenker i slike termer i noen særlig grad, har denne retorikken neppe gjort særlig stor skade.

De som er kritiske til Jeenbekov snakker stort sett om mangel på visjoner og evne til å tilby noe konstruktivt. Et annet tema som splitter folk er korrupsjonen, særlig en sak om en tidligere toppleder i tollvesenet under Atambajev som tjente millioner på bestikkelser ved grensen, men som fortsatt er på frifot. Slikt gjør folk svært sinte, sier Emilbek Joroev.

Mellom Russland og Kina

Både Atambajev og Jeenbekov har søkt støtte hos Russlands president Vladimir Putin, samtidig som de fremhevet sitt eget gode forhold til den russiske presidenten. I juli – altså mens han var barrikadert i huset sitt – fløy Atambajev til og med til Moskva fra den russiske flybasen i Kant like utenfor Bisjkek for et kort møte med den russiske presidenten, i håp om at denne skulle intervenere i striden.

Som president gjorde Atambajev et poeng av å stadig opptre sammen med den russiske presidenten. I det helet tatt spiller Russland fortsatt en svært viktig rolle i Kirgisistans økonomi og politikk snart tretti år siden oppløsningen av Sovjetunionen, og i motsetning til nabolandene i Sentral-Asia har det vært lite snakk eller ønske om å løsne på båndene.

De mange arbeidsmigrantene i Russland som sender penger hjem er en viktig økonomisk livlinje – ingen ringere enn president Jeenbekov har omtalt dem som en viktigere inntektskilde enn eksport for et land som mangler olje, gass og viktige mineraler.

En amerikansk base som ble opprettet under krigen i Afghanistan ble stengt i 2014.  Russland har derimot en viktig flybase i Bisjkek, og da Putin besøkte Bisjkek i mars undertegnet han flere nye avtaler med president Jeenbekov, inkludert en utvidelse av basen. Kirgisistan er også med i en tollunion med Russland og har flere handelsavtaler som en del av Russlands forsøk på å beholde innflytelse i sitt «nære utland» samtidig som landet er det mest liberale i Sentral-Asia med forholdsvis fri presse og sivilsamfunn.

— Forholdet til Russland er svært tett. For ikke så lenge siden diskuterte jeg med noen andre hvordan Kirgisistan er det mest liberale landet i Sentral-Asia eller det som i hvert fall minner mest om et demokrati og derfor har fått mye støtte til demokratibygging fra Vesten, samtidig er det mest prorussiske og mest antivestlige av landene. Samtidig som alle vil være som Georgia når det gjelder reformer, er alle som ønsker seg makt veldig forsiktige med Russland. Før og etter valg ser vi hvordan alle partier og politikere understreker hvor prorussiske de er, og at de har støtte fra Russland. De som er mest forsiktige snakker om en multivektor-utenrikspolitikk, men ikke en som svekker forholdet til Russland. De eneste som er mer kritiske er demokratiaktivister, sivilisamfunnet og folk som ikke tilhører det politiske etablissementet, sier Emilbek Joroev.

Det var derfor naturlig å ty til Putin, selv om det ikke fikk den effekten som Atambajev hadde håpet på.

— Russland har alltid vært svært viktig i kirgisisk politikk, og betydningen har bare økt under Atambajev. Men samtidig har Kreml gjort det klart at deres politikk er å støtte de legitime makthaverne, og forsøket på å få Putin til å megle mislyktes, noe både Putin og Atambajev var tydelig misfornøyde med, mener Joroev og utdyper nærmere:

— Det er mye som er uklart rundt møtet deres, både når det gjelder hvem som bad om det, hvem som tok initiativet og i hvor stor grad president Jeenbekov kan ha samtykket til det. Men ut fra hvordan både Putin og Atambajev snakket om det er det tydelig at ingen av dem var særlig fornøyde med det. De opptrådte ikke sammen, Putin kom ut og snakket med journalister alene mens Atambajev først nevnte møtet etter at han var tilbake i Bisjkek. Putins hovedpoeng var at han støttet den sittende regjeringen, Atambajevs – om man ser bort fra alle mulige løgner og overdrivelser – var at han bare stolte på seg selv og først hadde reist til Moskva etter gjentatte invitasjoner. Så Putin kan ha villet overtale Atambajev til å inngå en eller annen form for kompromiss, mens Atambajev kan ha håpet å få støtte til seg selv i stedet for til Jeenbekov. Men ingen av dem fikk det som de ville, sier Emilbek Joroev som mener en slik overtalelse ville vært en fjær i hatten for Putin.

Meeting_Vladimir_Putin_and_Almazbek_Atambayev_2015-03-16_01

Tidligere president Almazbek Atambajev med Russlands president Vladimir Putin. Russland spiller fortsatt en viktig politisk og økonomisk rolle. Dette bildet er fra 2015. Foto: Wikimedia

Mens Russland forsøker å beholde innflytelsen i sitt «nære utland», blir nabolandet Kina stadig viktigere. Kina har stått for mye viktig infrastruktur inkludert veier og energiforsyning, og over førti prosent av den kirgisistanske statsgjelden er nå til den gigantiske naboen i øst. Innflytelsen har økt siden annekteringen av Krim og invasjonen av Ukraina og de følgende vestlige sanksjonene fordi   Russland har blitt mer avhengig av Kina og dermed ikke lenger utgjør en balanse på samme måte som før. Det er også mindre russisk vilje enn tidligere til å sette ned foten i Kirgisistan og resten av Sentral-Asia.

— Myndighetene vet at alt dette gir Kina stor innflytelse her, og at om de sier noe som kan oppfattes som uvennlig trenger kineserne bare å trykke på knappen. Det er også en generell følelse av frykt her: Vi har en lang grense til Kina, som er ufattelig stort og har ufattelig mye makt til å påvirke livet her både økonomisk og politisk slik at alt vi kan gjøre, er  å sørge for å beholde et vennskapelig og fredelig forhold til dem og unngå konflikter.

Forholdet til Kina blir ekstra komplisert på grunn av den kinesiske undertrykkelsen av uighurer og andre muslimer i Xinjang-provinsen (også kjent som Øst-Turkestan), som grenser til Kirgisistan og som også har kirgisiske og kasakhiske minoriteter. I likhet med uighurene er de muslimer, og har blitt utsatt for den samme behandling som uighurene inkludert «omskoleringsleire». Det finnes også en mindre uighur-minoritet i Kirgisistan, som etter å først ha forsøkt å få myndighetene til å protestere mot den kinesiske politikken har blitt bedt om å ligge lavt for å ikke provosere kineserne.

— En periode var det en del diskusjon  i media og blant aktivister, inkludert krav om at myndighetene skulle gjøre noe eller bare si fra. Men det siste året har ledelsen i både Kirgisistan og Kasakhstan gjort det klart at de ikke kommer til å blande seg i kinesiske affærer – daværende president Atambajev sa til og med til president Ji under et møte at Kirgisistan anerkjente Kinas suverenitet i sitt eget land og over kinesiske borgere inkludert kirgiserne i Xinjang. Siden da har det i praksis vært lite snakk om det, folk forstår at det ikke har noen hensikt. Sannsynligvis har også ledende kommentatorer i media blitt rådet til å ikke skrive om dette.

FAKTA: Kirgisistan

Republikk i Sentral-Asia. Grenser til Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kina.

6, 4 millioner innbyggere (2019). 75 % er kirgisere, i tillegg finnes usbekere, kasakher, russere, uighurer, dunganer og andre grupper. Ca 82 prosent muslimer, 16 prosent kristne.

Ligger langs den gamle Silkeveien, har i perioder vært styrt av mongoler og kinesere. Erobret og kolonisert av Russland fra 1876, ble delrepublikk i Sovjetunionen i 1936.

Selvstendig i 1991, etter oppløsningen av Sovjetunionen. Russland spiller fortsatt en viktig rolle både politisk og økonomisk. Økende kinesisk innflytelse.

Det mest liberale landet i Sentral-Asia, men har opplevd politisk uro både i 2005 og 2010.

 

 

Kategorier:Nyheter

Tagged as: ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.