Analyse

Fra memer til mord: Historien om 4Chan og 8Chan

apple-691798_1920

Illustrasjonsfoto: Pixabay / Dreamypixel

En femtenårig tegneseriefan og en nittenårig rullestolbruker skapte henholdsvis 4chan og 8chan. I dag er nettstedene mest kjent for å skape massemordere. Her får du historien i korte trekk.

I 2003 utviklet 15 år gamle Christopher Poole diskusjonsforumet 4chan. Den amerikanske gutten tilbrakte det meste av tiden på nett. Han startet 4chan for å dele tegneserier og porno med nettvennene sine. Til hans store overraskelse, fikk forumet millioner av brukere.

De neste årene skulle de unge mennene på 4chan finne opp noe som fortsatt definerer dagens ungdomskultur: internett-memet.

Et slikt mem er vanligvis et bilde med et kort, humoristisk budskap som spres fra person til person. Det er en slags remiks av innhold fra den store skraphaugen med populærkultur og reklame som flyter rundt på nettet.

lincolnmeme.png

Eksempel på nettmem av den mer uskyldige typen.

4chan-brukerne begynte å kalle seg «Anonymous». De var opptatt av ytringsfrihet og aksjonerte både på nett og utendørs, som regel skjult bak denne masken:

Anonymous_group_travel_on_the_London_Underground-1

«Anonymous» invaderte diskusjonsgrupper, sosiale medier og dataspill. Slik oppdaget 12-åringen Fredrick Brennan 4chan i 2006. Han befant seg på et forum for spillet Sonic the Hedgehog da det ble invadert av nettroll fra 4chan.

Brennan var født med diagnosen osteogenesis imperfecta og bundet til rullestolen. Gjennom livet hadde han brukket hundrevis av bein i kroppen. Faren la ingen begrensninger på tiden han kunne bruke på nett, i håp om at sønnen en dag kunne livnære seg som programmerer.

4chan ble snart Brennans favorittsted på nett. Han frydet seg over å chatte med folk som planla nettangrep mot kommersielle giganter som Mastercard, VISA og PayPal. «Anonymous» var særlig sinte på nettbanker som hadde valgt å avslutte sitt samarbeid med Wikileaks og Julian Assange.

Arbeidsledige unge menn

I 2012 ble mange av de ledende skikkelsene i Anonymous-nettverket arrestert. Da Anonymous kollapset, forduftet også håpet. 4chan ble et sted der folk konkurrerte om å være den mest ensomme og deprimerte.

Etter finanskrisen i 2008 så mange unge mørkt på fremtiden. De hadde få utsikter til en meningsfull jobb, en anstendig bolig og uavhengighet. Samfunnet var mye flinkere til å gi dem dataspill og meningsløse produkter. På 4chan begynte folk å skrive om sine egne liv, og publisere triste bilder av seg selv.

En ny generasjon av unge menn overbeviste seg selv om at de var dømt til å leve i ufrivillig sølibat i mammas kjeller. I slutten av tenårene hadde Fredrick Brennan låst seg fast til denne tankegangen.

Når nettroll fra 4chan ikke invaderte nettsteder for barn, brukte de mye tid på å trakassere nynazister på deres diskusjonsgrupper. Det samme skjedde med nynazistene som med barna: de ble fascinert av 4chans lovløse kultur, og slo seg til der.

4chans skaper Christopher Poole var imot dette. Han prøvde først å slette fora som ble brukt av nynazister. Da det ikke nyttet, lot han dem bli. Han var tross alt for ytringsfrihet og hatet sensur.

Brukere av 4chan som fortsatt var jomfruer i en alder av 30 år, kalte seg wizards. Denne gruppen var særlig hissig i tonen mot kvinner. I 2013 begynte de å plage den kvinnelige dataspillutvikleren Zoe Quinn. Quinn truet med å introdusere kvinneskikkelser i dataspill som lignet virkelighetens kvinner.

Forlot trakasseringen

De som kalte seg wizards levde ikke lenger i virkeligheten. De følte at deres siste fristed var en virtuell virkelighet hvor kvinnene alltid lystret viljen deres. I 2014 satte Poole ned foten for trakasseringen. 4chan hadde tross alt regler for personforfølgelse.

Forsøket på å rydde opp ble ikke godt mottatt. Snart forlot Poole hele nettverket og ble ansatt av Google. De som fylte tomrommet, var menn i midten av 30-årene. De var den første generasjonen som deltok i 4chan-kulturen. De tjente penger på YouTube-videoer med antifeministiske kampanjer. En hel industri av slike vloggere og bloggere blomstret opp.

En annen konsekvens av Pooles forsøk på å regulere 4chan, var at sinte brukere så seg om etter et nytt forum. I 2013 hadde Fredrick Brennan laget en kopi av 4chan som han kalte 8chan. Her kunne alle starte sin egen diskusjonsgruppe. På 4chan var det derimot Poole som bestemte hvilke grupper som kunne opprettes.

8chan vokste raskt til tusenvis av innlegg i timen. Samtidig kjempet den da 20 år gamle Brennan for å skape seg et eget liv. En artikkel i The New York Times fortalte om hvordan han ble ranet da han tok t-banen til Manhattan for å kjøpe seg ny rullestol.

8chan ble en uoversiktlig labyrint av mini-fora med hets, seksualiserte fremstillinger av barn og annen kriminell aktivitet. Forretningsmannen Jim Watkins, en høyreorientert krigsveteran, ønsket å overta 8chan. Det var ingen penger å tjene på det, men sønnen hans var fan av nettstedet. Watkins hadde allerede sikret seg det mer lønnsomme japanske nettstedet 2channel. Christopher Poole hadde i sin tid hentet koden til 4chan fra 2channel-kopien 2chan.

Fredrick Brennan annonserte salget av 8chan til Jim Watkins i 2015. Til gjengjeld fikk han jobbe på heltid med programmering i Watkins’ firma NT Technologies. Watkins bodde på Filippinene, og dit flyttet også Brennan. Den billige arbeidskraften i landet ga ham råd til en personlig assistent. Endelig slapp han å bekymre seg for fremtiden som pleietrengende.

Konservativ mannskultur

De neste årene begynte Brennan å oppdage verden utenfor skjermen. Han likte å bo på Filippinene. Han gikk i kirken, brukte sosialkonservative verdier som rettesnor og fikk innpass i et miljø av virkelige mennesker.

Brennan var ikke den eneste unge mannen fra 8chan som omfavnet konservative verdier. Religiøse normer ble en motvekt til den tomme materialismen mange av de unge mennene var fanget i. De vokste opp i en kultur som lærte dem å spille dataspill og kjøpe meningsløse produkter. Brennans generasjon fant farsfigurer på YouTube som ga dem håp om noe mer, deriblant Jordan Peterson.

Noen nektet å leve i håpet, og fortsatte å dyrke en stadig mørkere kultur på 4chan og 8chan. Allerede i 2007 hadde 4chan-brukere hyllet Seung-Hui Cho, som drepte 32 studenter ved universitetet Virginia Tech. Et nettmem fortalte at «ingen kunne slå Chos high-score».

Samtidig dyrket brukerne selvmordet. I 2013 satte en bruker fyr på rommet sitt mens han filmet seg selv for et entusiastisk publikum. Redningsarbeidere fikk ham ut i siste liten.

En som kom seg ut av den destruktive kulturen, var Caleb Cain. I 2014 hadde han isolert seg foran skjermen, uten av stand til å gå på college på grunn av pengemangel. Han ble overbevist om at hans eneste utsikter var selvmord eller en slags martyrdød som terrorist.

Caleb forteller at det slett ikke hjalp ham å bli hetset av utenforstående da han ble radikalisert. Det gjorde ham bare sintere. Det som fikk ham ut av miljøet, var en vlogger som fortsto 4chan-kulturen. Cain mener at empati er et viktig verktøy. I dag driver han sitt eget prosjekt for å av-radikalisere de som har gått i den samme fella som han selv.

Fredrick Brennan gikk det også bra med. Han sluttet helt å jobbe for Jim Watkins, etter å ha blitt utsatt for stadig mer aggressiv oppførsel fra ham. Brennan bort fortsatt på Filippinene og går i kirken. Han tar nå avstand fra kulturen han var med å skape på 8chan, og kaller den giftig.

Teksten er basert på Dale Berans mye lengre artikkel «Why Does 8chan Exist at All?»


689fdbca-2d68-4420-bfce-80aa97752c26Teksten sto på trykk i =Oslo august 2019. Takk til =Oslo for tillatelse til å gjengi teksten på Transit magasin.

Kategorier:Analyse, Teknologi

Tagged as: , ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.