Analyse

Nobels fredspris 2019 til Abiy Ahmed. Fortjent, men for tidlig?

Fr7-YaxxaZ0

Etiopias statsminister Abiy Ahmed fikk Nobels fredspris for 2019. Men var det for tidlig? Bildet er fra en pressekonferanse i august i år.

ANALYSE: Nobels fredspris 2019 er tildelt Etiopias statsminister Abiy Ahmed. I juli 2018, kun få måneder etter å ha inntatt posisjonen som etiopisk statsminister, sto Abiy i spissen for en fredsprosess med nabolandet Eritrea. Dette, sammen med hans engasjement for fred i hele regionen og for reformer hjemme i Etiopia, er grunnlaget for tildelingen. Men var det for tidlig?

Abiy møtte Eritreas president, Isaias Afwerki, 9. juli 2018 for å undertegne en «felles erklæring om fred og vennskap». Grensene mellom de to landene ble åpnet og på begge sider var det mange som feiret.

Eritrea og Etiopia hadde da befunnet seg i et slags «limbo» i fravær av både krig og fred, etter at krigen landene imellom i årene 1998-2000 ikke endte med en konvensjonell fredsavtale. Den fiendtlige situasjonen mellom landene preget hele regionen. Begge stater har støttet opprørsgrupper på den andres territorium, og forsøkt å underminere den andre gjennom stedfortrederkriger i regionen for øvrig. Et eksempel på dette er Eritreas støtte til den somaliske Al-Qaida-affilierte terroristorganisasjonen Al-Shabaab.

I tillegg til å megle frem en fredsavtale i dette vanskelige terrenget har Abiy stått ansvarlig for en økt liberalisering og demokratisering av det etiopiske samfunnet. Etiopia har lenge vært kategorisert som en autoritær stat med manglende politiske og sivile rettigheter. Abiy har blant annet løslatt politiske fanger og invitert opposisjonsmedlemmer i eksil til å komme hjem. I tillegg har han bedret ytringsfriheten og lovet å avholde det «første frie og rettferdige» demokratiske valget i Etiopia i 2020.

Abiy fremstår med dette tilsynelatende som en relativt ukontroversiell fredsprisvinner. Han har vært ansvarlig for å megle fred mellom to stater, noe som svarer til den mer tradisjonelle forståelsen av fredsprisens sfære. I tillegg er han ansvarlig for økt liberalisering og demokratisering i et land som tradisjonelt har fortont seg som en autoritær ettpartistat – noe det burde være attraktivt for Nobelkomiteen å utvise støtte for. Allikevel melder skeptikerne og kritikerne seg: Er det for tidlig å gi Abiy Ahmed fredsprisen?

Et historisk brudd

Etiopias moderne historie har vært kjennetegnet av en politisk kontekst preget av autoritære regimer, manglende tillit og diskriminering langs etniske skillelinjer. Dette har vært manifestert i en etnisk basert føderalisme, innført av koalisjonspartiet Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF), som har regjert i Etiopia siden slutten av borgerkrigen i landet i 1991. Partiet er et resultat av en koalisjon av flere av de etnisk baserte opprørsgruppene som oppsto i løpet av borgerkrigen. EPRDF består i dag av fire koalisjonspartier – Abiy Ahmed tilhører ett av dem: Oromo Democratic Party (ODP).

EPRDF ble altså i utgangspunktet stiftet som en koalisjon av ulike etnisk baserte grupper. Da EPRDF kom til makten bidro det til at etnisitet ble den mest sentrale dimensjonen i det politiske landskapet i Etiopia, og dette har i stor grad formet det etiopiske politiske systemet. Valget av Abiy Ahmed som statsminister representerte et historisk brudd med et styresett preget av haltende sivile og politiske rettigheter, dominert av Tigrayan Peoples’ Liberation Front (TPLF), som også er del av EPRDF.

Han har vært ansvarlig for å megle fred mellom to stater, noe som svarer til den mer tradisjonelle forståelsen av fredsprisens sfære. I tillegg er han ansvarlig for økt liberalisering og demokratisering i et land som tradisjonelt har fortont seg som en autoritær ettpartistat

Selv om Abiy er del av EPRDF, og således ikke representerer et brudd med den de facto ettpartistaten, er likevel hans innsettelse som president et brudd med historiske trender. Blant annet er Abiy den første etniske oromoen som leder Etiopia. Oromoene utgjør den største etniske gruppen i landet, og har i flere tiår gitt utrykk for frustrasjon knyttet til politisk marginalisering av sin etniske gruppe, som følge av andre gruppers dominans i EPRDF, tradisjonelt tigrayer fra det nordlige høylandet og ortodokse kristne amharaer.

Abiys far var en muslimsk oromo, selv er han evangelisk protestant, og hans mor var ortodoks kristen amhara – for øvrig Etiopias nest største etniske gruppe – noe som gir Abiy gode utsikter til å fungere som en forenende skikkelse i det etniske lappeteppet Etiopia.

Liberalisering hjemme og relasjonsbygging borte

I et land med så mange splittelser og konflikter, og med en relativt broket historie hva gjelder politiske og sivile rettigheter, er det ingen utfordring å forstå hvorfor Abiy Ahmed har blitt så populær som han har blitt. Abiy har tatt et oppgjør med sitt eget parti, EPRDF. Han har anklaget partiet for utbredt korrupsjon, og har tilstått offentlig at partiet har stått ansvarlig for menneskerettighetsbrudd mot sin egen befolkning, blant annet tortur.

I løpet av sin tid som statsminister har han utnevnt et nytt kabinett som kun inkluderte et fåtall politiske veteraner, og han har forsøkt å i større grad representere historisk marginaliserte etniske gruppers interesser i sin politikk. I tillegg har han slått et slag for likestilling, og tatt til orde for at regionale ledere og lokale administratorer som ikke har vært i stand til å motarbeide voldelige bevegelser bør gå av. Videre har han opphevet unntakstilstanden i landet, og beordret løslatelsen av politiske fanger.

Han har legalisert opposisjonsgrupper som tidligere var klassifisert som terrorister: høsten 2018 signerte for eksempel regjeringen fredsavtaler med Oromo Liberation Front (OLF) og Ogaden National Liberation Front (ONLF). Han har også benådet flere medlemmer av opposisjonsgrupper i eksil.

Det er derfor kjærkomment at Abiy lover å gjøre Etiopia til et fullverdig demokrati. Samtidig er det, sett i sammenheng med Etiopias moderne politiske historie, kanskje ikke rart at det eksisterer noe skepsis i møte med slike løfter.

Alle disse tiltakene til tross er det først og fremst Abiys endring av utenrikspolitikken som er mest utslagsgivende for hans nominasjon til fredsprisen. Han begynte perioden sin som statsminister med å besøke Etiopias naboer – Djibouti, Sudan og Kenya – før han besøkte Gulflandene. Gulfstatene, og spesielt Saudi-Arabia har (sammen med Egypt) historisk blitt sett som Etiopias største rivaler, og at Abiy har initiert samtaler med Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater er et tydelig brudd med tidligere års utenrikspolitikk. Ifølge International Crisis Group har dette også vært til hjelp i Abiys forsøk på å bedre forholdet til Egypt.

Enda viktigere er det at en bedring i forholdet til Gulfstatene kan ha bidratt til å bedre forholdet til Eritrea og muliggjøre fredsavtalen. 5. juni 2018 erklærte Abiy at den etiopiske regjeringen ubetinget aksepterte grenseavtalen som fremsatt av Eritrea-Ethiopia Boundary Commission i 2000, og 9. juli møtte han Eritreas president, Isaias Afwerki, for å undertegne en «felles erklæring om fred og vennskap». Dette markerte slutten på konflikten mellom Etiopia og Eritrea.

Et gryende demokrati?

Abiy har lovet å avholde det første virkelig demokratiske valget i Etiopia i 2020. Helt siden EPRDF kom til makten i 1991 har demokrati vært et uttalt mål. Dette har i første rekke kommet til uttrykk i gjentatte valg, der opposisjonen i stor grad har blitt undertrykt. Et glimt av reelt demokrati under valget i 2005 forble kun et kortvarig eksperiment, etter at EPRDF mistet sin fullstendige dominans i parlamentet og følgelig gikk tilbake på den demokratiske utviklingen frem mot valget i 2008.

Det er derfor kjærkomment at Abiy lover å gjøre Etiopia til et fullverdig demokrati. Samtidig er det, sett i sammenheng med Etiopias moderne politiske historie, kanskje ikke rart at det eksisterer noe skepsis i møte med slike løfter.

Direktør ved Fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO), Henrik Urdal, skriver i sin PRIO Director’s Shortlist for fredsprisen 2019 at til tross for at han har initiert demokratiske reformer, gjenstår det fortsatt å se hvorvidt Abiy er i stand til å få på plass frie og rettferdige valg. Etiopia fremstår fortsatt som en ettpartistat, og landet er rangert under 150 på V-Dem Liberal Democracy Index.

I tillegg har Abiy nylig blitt kritisert for å ikke ta tak i den økende etniske volden i Etiopia, og han har til og med blitt beskyldt for å forverre eksisterende spenninger ved å bruke etnisk diskriminerende tiltak for å slå ned på opposisjonsstyrker.

En prematur pris?

Samtidig som det stilles spørsmål ved Abiy Ahmeds evne til å stable et reelt demokrati på bena, har det nylig blitt stilt spørsmål ved hvor solid freden mellom Etiopia og Eritrea er.

I anledning ettårsjubileet til fredsavtalen skrev Martin Plaut, forsker ved University of London, at usikkerhet og mistenksomhet var i ferd med å krype tilbake inn i forholdet mellom landene. Situasjonen på grensen er fortsatt spent, noe som blant annet kom til uttrykk tidligere i år da beboere i Tigray-regionen blokkerte etiopiske militærkjøretøy som skulle trekke seg tilbake fra grensen til Eritrea.

Dette skjedde tilsynelatende som følge av det lokalbefolkningen oppfatter som en fortsatt uavklart sikkerhetssituasjon, men kan også ses i sammenheng med Eritreas president Isaias Afwerkis åpne fiendtlighet mot TPLF.

I lys av usikkerheten knyttet til demokratiseringsprosessen, Abiys evne til å møte de økende etniske spenningene i landet på en fordelaktig måte og bærekraftigheten til fredsavtalen med Eritrea kan det virke som en fredspris til Abiy Ahmed på dette tidspunktet kan være prematur. En eventuell fredspris kan selvsagt ses på som en slags oppmuntring til fortsatt fredsarbeid.

Nobelkomiteen har også tidligere forsøkt å fremme fredsprosesser ved å gi prisen til de viktigste aktørene i en prosess, enten før man har klart å skape virkelige fremskritt, eller umiddelbart etter at en avtale er signert

Som Ronald Krebs påpeker i sin artikkel The False Promise of the Nobel Peace Prize har Nobelkomiteen også tidligere forsøkt å fremme fredsprosesser ved å gi prisen til de viktigste aktørene i en prosess enten før man har klart å skape virkelige fremskritt, eller umiddelbart etter at en avtale er signert, og da i en situasjon hvor en stor del av arbeidet gjenstår.

En slik logikk var blant annet fremtredende i 1994 da fredsprisen gikk til PLO-formann Yasir Arafat, Israels utenriksminister Shimon Peres og Israels statsminister Yitzak Rabin for deres arbeid med Oslo-avtalen. Som tydeliggjort av prisen i 1994 er det ingen garanti for at fredsprisen vil ha den påvirkningen Nobelkomiteen ønsker den skal ha.

Tålmodighet er en dyd

Nobels fredspris er kanskje verdens mest prestisjetunge pris. Den er bærer av en stolt og symboltung tradisjon og kan i seg selv bidra til politisk endring. Som Roger Alford påpeker i sin artikkel The Nobel Effect: Nobel Peace Prize Laureates as International Norm Entrepreneurs kan prisen spille en betydelig rolle i å påvirke internasjonale normer. Hvis fredsprisen skal beholde sin prestisje er det viktig at den unngår å fremstå som en mediestyrt popularitetskonkurranse, og snarere belønner avgjørende fredsarbeid. Abiy Ahmed, med sin bakgrunn, ville ikke vært et dårlig valg, og langt i fra det mest kontroversielle i fredsprisens historie.

Men før han har vist at demokratisering er mer enn ord, at han har evnen til å møte de alvorlige etniske spenningene internt i landet på en konstruktiv måte og til å opprettholde et stabilt og fredelig forhold til Eritrea, kan det hende det er best å smøre seg med tålmodighet, og la en fredspris til Abiy Ahmed vente.

Denne artikkelen er skrevet av: 

Artikkelen ble først publisert på Afrika.no

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.