Nyheter

Valget i Tunisia viser at det unge demokratiet går i riktig retning

40132145740_c186ace80c_k

Høstens valg i Tunisia viser at landet har tatt store steg i riktig retning. Men fortsatt er Tunisia et ungt demokrati, som har en vei å gå. Transit magasins Eva-Kristin Urestad Pedersen har fulgt valget. Dette bildet er fra lokalvalget i 2018, med observartører fra Europarådet. Foto: Congress of Local and Regional Authorities (Europarådet)

(TUNISIA / TRANSITMAG) En stillfaren jussprofessor uten politisk erfaring er valgt til Tunisias president. Søndag 13. oktober ble andre runde i presidentvalget i Tunisia avholdt, det andre etter den arabiske våren. Transit magasin var i Tunis på valgdagen.

At et valg foregår fredelig, uten voldelige episoder, burde være noe vi tar for gitt, men i Nord-Afrika, og i den muslimske verden generelt, er det jo faktisk ikke slik. Men denne høstens har altså Tunisia klart det – igjen.

Det er noe eget med Tunisia. Tunisierne selv er stolte som bare det av landet sitt, og selv når man kjører i en sliten taxi gjennom støvete, kaotiske bygater, med moderne glassbygg på en side og en byggeplass på den andre, vel så smiler sjåføren mot deg og spør ledende om ikke Tunisia er et fint sted. Akkurat der og da er skjønnhet knapt det første du tenker på, men du smiler likevel, og nikker bekreftende.

Det mest inspirerende med landet er likevel et politisk faktum: Det er et land med betydelige utfordringer, både økonomiske, politiske og sosiale, som likevel ved hver korsvei velger å insistere på demokratiet som løsning, ikke som syndebukk.

Tidlig valg la stort press på institusjonene

– Tunisiske institusjoner må tildeles ære for, tross det korte tidsrammen, å ha gjennomført valget på en profesjonell måte, i henhold til nasjonal lovgivning og internasjonale standarder. Fastsatte prosedyrer ble fulgt, med bare mindre avvik. Slik åpner Don Bisson, leder for Carter-senteret sitt kontor i Tunis sitt innlegg på pressekonferansen etter valget.

Både organisasjonen til den tidligere amerikanske presidenten og EU har hatt store obervatør-delegasjoner i Tunisia under valget. EUs sjefsobservatør, Fabio Massimo Castaldo, er enig med Bisson:

– Valgdagen var svært godt organisert, sa han.

IMG_20191015_111136

Fra Carter-senterets pressekonferanse. Don Bisson, leder for senteret, i midten. Foto: Eva-Kristin Urestad Pedersen

I en rekke land og kontekster er dette knapt noe å skrive hjem om. Men i Tunisia er alt annerledes. Et valg krever en ganske heftig logistisk organisering, Etablerte demokratier har mange års erfaring og prøving og feiling de kan bygge på, men det har ikke Tunisia. Samtidig legger både landets interne konflikter og geopolitiske kontekst et konstant press på dets unge, demokratiske institusjoner.

– Jeg blir stolt som tunisier når jeg ser hovedgaten fylles med jublende mennesker som de veiver tunisiske flagg på valgnatten, uten at det finnes noe tilløp til vold.

Det sier koordinator i den veletablerte lokale ungdomsorganisasjonen Mourakiboun, Slim Bouzid. Han er ikke i tvil om legitimiteten ved valget.

– Det var folkets vilje som ble uttrykkt på søndag, sier han bestemt.

FAKTA: Valget i Tunisia

Det ble avholdt parlamentsvalg i Tunisia den 6. oktober. Andre runde i presidentvalget fant sted 15. september, med andre runde mellom Nabil Karoui og Kaïs Saïed  ble avholdt 13 oktober, med Kaïs Saïed som vinner.

Presidentvalget skulle egentlig holdes i november, men ble fremskyndet etter at tidligere President Beji Caid Essebsi, i juli døde før hans presidentperiode utløp.

Overraskende valgresultat

Valgresultatet har likevel overrasket mange.

Tunisias politiske scene har de siste årene gjennomgått en betydelig fragmentering, og det som var en håndfull partier har flerdoblet seg. Ingen partier hadde derfor særlig håp om å vinne flertall, noe som også gjenspeilet seg i det endelige resultatet. Resultatet produserte ingen klar vinner, og det største partiet, Ennahda, vil måtte forhandle med sine politiske motstandere om konkrete politiske løsninger.

Det er likevel liten tvil om at presidentvalget overskygget parlamentsvalget. I søndagens andre runde mellom jurist og professor Kaïs Saïed og mediemogul Nabil Karoui, gikk jusprofessoren seirende ut av, med overraskende 72 % av stemmene.

Kaïs_Saïed_2013

Valgvinneren Kais Saied. Dette bildet er fra 2013. Foto: Skjermdump AlQalamTV TUNISIA

Det er delte meninger om Saïed, først og fremst fordi man vet så lite om ham. Han er en stillfaren mann som ikke hører til det politiske establishment, han har ikke noe politisk parti i ryggen, ingen egen profil på sosiale medier, og har holdt en lav profil i valgkampen, som stort sett har bestått i å snakke med velgere i landsbyer og nabolag.

Antakelig har han blitt sett på som et motstykke til den kaotiske partipolitikken i Tunisia.

Saïed er tilhenger av et politisk system der representantene i parlamentet velges av og må stå til ansvar for lokale forsamlinger, som vil kunne bytte dem ut dersom de ikke er fornøyd med hva de presterer. Som president sier han at han vil måtte stå til ansvar for hele det tunisiske folk.

Saïed er ingen religiøs ekstremist, men han har en konservativ tolkning av loven, og i et muslimsk land vil det si en tolkning som er religiøst inspirert. Han er motstander av homofili og av lik arverett mellom kvinner og menn.

– Han står for verdier som tunisiere gjenkjenner seg i, sier Slim Bouzid når jeg spør hvorfor Kaïs Saïed vant en så tydelig seier.

Et skritt bakover?

Alle er imidlertid ikke like begeistret.

– Sosialt sett har Tunisia alltid vært et progressivt land, men jeg er redd det vil endres etter valget av Saïed.

Det sier Mounir Baatour, den muslimske verdens første åpent homofile presidentkandidat. Han er leder for Tunisias liberale parti, som ikke stilte til valg, og hans kandidatur ble til slutt ikke godkjent. Likevel har han fått mye oppmerksomhet.

– Jeg ønsket å stille til valg på en liberal plattform, men det er det faktum at jeg er homofil som har fått størst oppmerksomhet, sier han.

IMG_20191014_154747

Mounir Baatour, den muslimske verdens første åpent homofile presidentkandidat. Foto: Eva-Kristin Urestad Pedersen.

Baatour er advokat, og har lenge vært en forkjemper for LGBT-rettigheter og menneskerettigheter generelt i Tunisia. Til tross for landets progressive tradisjoner, er det også et svært homofobt samfunn, sier Baatour.

–Jeg mottak flere trusler etter at mitt kandidatur ble kjent, sier han.

Nå er han redd for at Saïeds konservative tolkning av lovverket, som i et muslimsk land vil si en tolkning som er inspirert av Koranen, vil gjøre homofili enda mindre akseptert.

Tunisisk Berlusconi?

Kaïs Saïeds tapende motstander, Nabil Karoui, blir av og til beskrevet som en tunisisk Berlusconi.

Karoui eier den populære TV-stasjonen Nessma TV, som han brukte aktivt under revolusjonen for å spre nyheter om protestene. Kanalen ble siden brukt aktiv for å sanke stemmer for Nidaa Tounes, tidligere president Béji Caid Essebsis parti, som Karoui var en viktig støttespiller for. Karoui forlot imidlertid relativt nylig Nidaa Tounes og dannet sitt eget parti, Qalb Tounes, Tunisias hjerte, som raskt steg på meningsmålingene. Samtidig lanserte han sitt presidentkandidatur.

I juli ble imidlertid Karoui anklaget for hvitvasking av penger og arrestert. I henhold til en lov vedtatt i juni, kan mennesker med kriminelt rulleblad ikke stille til valg. Dommen mot Karoui er ikke enda endelig, så kandidaturet hans fikk stå, men mannen selv ble holdt fengslet og har ikke kunnet delta i sin egen kampanje. Men få tviler på at Karoui har vært involvert i flere lyssky affærer, har tidspunktet for arrestasjonen vekket oppmerksomhet, og internasjonale valgobservatører som var til stede i Tunisia, har kritisert dette.

– Den muslimske verden må begynne å tenke over konsekvensene av det de gjør, understrekte talsmann for Carter-senteret, palestinske Sallam Fayad, som gikk langt i å foreslå at fengslingen av Karoui var politisk motivert, eller i hvert fall av timing gav uttrykk av det.

Utfordringer for fremtiden

Selv om dette valget gikk bra, står Tunisia likevel overfor mange utfordringer. Det er klart at den misnøyen som førte til revolusjonen i 2011 fremdeles er utbredt i det tunisiske samfunnet, og at det demokratiske systemet må klare å produsere løsninger på de problemene tunisierne sliter med, for at befolkningen skal fortsette å slutte opp om stemmesedlene og valgurnene. Utfordringene er først og fremst økonomiske.

Mangelen på arbeidsplasser og fremdtidshåp ute i regionene gjør at mange unge tunisiere fremdeles pakker og drar sin vei til en usikker fremtid i Europa.

– Tunisia har de midlene som skal til for å holde på ungdommen og gi dem en fremtid, men det er ikke alltid at vi bruker de midlene, understreker Slim Bouzid i Mourakiboun.

Don Bisson i Carter-senteret, som har fulgt tunisisk politikk i en årrekke, sier at mangel på transparens i offentlige institusjoner og manglende kontroll med partifinansiering er utfordringer som den tunisiske valgadministrasjonen nå må gripe fatt i.

Uansett hvem man snakker med, er alle enige om én sak: Dersom den positive demokratiske utviklingen i Tunisia skal fortsette, må de nyvalgte tunisiske politikerne ta ansvar, være villige til å inngå kompromiss, og på den måten gå sammen om løsninger som kan produsere en kvalitativ endring i dagliglivet til tunisierne.

IMG_20191014_183519

Valget i Tunisia viser at landet har tatt store steg i riktig retning. Men fortsatt er Tunisia et ungt demokrati, som har en lang vei å gå. Transit magasins Eva-Kristin Urestad Pedersen har fulgt valget. Foto: Eva-Kristin Urestad Pedersen

Sivilsamfunnet lider under donorers skiftende prioriteringer

Samtidig er politikk er ikke bare politikernes ansvar. Den kanskje viktigste bærebjelken i det tunisiske samfunnet siden revolusjonen, har vært de mange og innflytelsesrike sivilsamfunnsorganisasjonene. Etter den arabiske våren fikk også det internasjonale samfunn fikk øynene opp for den kraften som lå i det tette nettverket av sivile organisasjoner i Tunisia, og donasjonsviljen var stor.

Fra å være drevet omtrent på luft og kjærlighet, ble mange tunisiske organisasjoner profesjonalisert så godt som over natten, og åpnet regionalkontorer og ansatte tidligere frivillige medarbeidere. I de siste årene har imidlertid mange av de samme organisasjonene slitt med økonomiske og organisatoriske problemer.

– Vi fikk for mye penger, og frivillige organisasjoner vet ikke hvordan man forvalter penger, sukker Thouraya Fersi, kasserer i den viktige tunisiske observatørgruppen ATIDE, som sier at hun som kasserer på nasjonalt nivå, daglig strever med regnskapene til sine egne lokalkontor.

Samtidig har internasjonale donorer skiftet fokus, noe som har skapt problemer for de nasjonale institusjonene.

– Donorene begynte å kanalisere penger annensteds, og vi kunne ikke lenger betale leie for kontorene våre eller lønninger til våre ansatte, som ikke lenger aksepterte å jobbe uten lønn. Den enkle tilgangen til økonomiske midler vi hadde i en periode, gjorde at det utviklet seg en konkurranse mellom de ulike organisasjonene, både om penger og om ansatte, forklarer Fersi.

Videre er det slik at i henhold til tunisisk lovgivning kan politiske partier ikke motta finansiering fra ikke-tunisiske kilder, mens sivilsamfunnsorganisasjoner kan. Det har gjort at det de siste årene er dannet flere organisasjoner som i realiteten fungerte som pengemaskiner. Alt dette har gjort at det nærmest er gått inflasjon i hele sivilsamfunnsbegrepet i Tunisia.

– Jeg er redd for at det tunisiske sivilsamfunnet er i ferd med å miste sin nerve, sier Fersi, som selv har vært frivillig aktiv siden revolusjonen. Hun legger til at hun ønsker seg donorer som bidrar med praktisk støtte, ekspertise og opplæring, snarere enn penger, og at sivilsamfunnsorganisasjoner bør forbli frivillige, og ikke profesjonaliseres.

Tunisia, som andre land, må leve med sine interne skillelinjer

På grunn av den geopolitiske konteksten, kaoset i Libya og den kontinuerlige terrortrusselen mot vestlige land, blir Tunisias politiske fremtid ofte fremstilt i svart-hvitt, som en kamp mellom progressive sekulære og konservativt religiøse krefter, der man enda ikke vet hvem som vinner. Det internasjonale samfunn står spent på siden og følger med på hvilke signaler som sendes.

Det man ofte glemmer er at interne konflikter mellom ulike samfunnsgrupper er helt naturlig, og at det er disse konfliktene som på sett og vis driver samfunnet fremover. I Norge har vi konflikten mellom by og land, mellom nynorsk- og bokmålstalende, mellom den religiøse indremisjonen og liberale byer. De konfliktene som tunisisk demokrati stadig må finne en løsning på, kommer ikke til å bli borte, de kan kanskje bli mindre uttalte, men de vil for alltid prege tunisisk samfunnsliv i større eller mindre grad.

Utfordringen for det tunisiske demokratiet er derfor å klare å balansere de ulike gruppene og produsere kompromisser som alle kan leve med – i alle fall til neste valg – uten at det kommer til voldelige sammenstøt som demokratisk valgte styresmakter ikke lenger klarer å håndtere.

Denne høsten demonstrerte Tunisia nok en gang at deres unge demokratiske institusjoner fremdeles er motstandsdyktige nok til å takle de utfordringene landet står overfor. I en region som fremdeles sliter med å finne noen slags form for stabilitet, er det ikke noe man skal kimse av.

Fakta: Tunisia

Offisielt navn: Den tunisiske republikk 

Innbyggertall: 11 435 000 (2017). Hovedstad: Tunis.

Politisk historie: Tunisia blir ofte kalt den arabiske vårs arnested, fordi det var i Tunisia at Mohamed Bouazizi, en 26 år gammel grønnsakshandler, i 2011 satt fyr på seg selv i protest mot korrupsjon i politiet og generelt vanskelige økonomiske forhold.

Hendelsene i 2011 førte til en revolusjon som kulminerte i at diktator Ben Ali måtte flykte landet med sin familie, og en demokratisk republikk ble etablert med vedtakelsen av en ny grunnlov i 2014. To parlamentsvalg g to presidentvalg er avholdt under den nye grunnloven, i 2014 og i 2019, og alle forløp fredelig.

«Den tunisiske kvartetten», bestående av representanter både for fremtredende sivile organisasjoner og politiske partier, vant fredsprisen i 2015 for sitt bidrag til en fredelig demokratisk utvikling i Tunisia i etterkant av revolusjonen.

Tunisia er en sekulær stat, men har stritt med islamsk terrorisme både internt og internasjonalt. Mange tunisiere meldte seg blant annet frivillig til å kjempe med ISIS i Syria.

Tunisia er rammet av to store terrorangrep hvor vestlige turister var et eksplisitt mål: Angrepet på Bardo-muset i Tunis, hvor 22 mennesker, først og fremst vestlige turister ble drept, og angrepet i Sousse, hvor 38 mennesker, de fleste britiske turister ble drept. Det har også vært flere terroraksjoner rettet mot tunisiske ordensstyrker.

Tunisias økonomi avhenger i stor grad av turisme, men landet er også en viktig produsent av olivenolje.

Kategorier:Nyheter, Reportasje

Tagged as: ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.