Analyse

Irans kontroversielle innflytelse i Irak

Iran

Sadr, som har vært et uttalt kritiker av Irans innflytelse i Irak, feiret Muharram med ayatollah Khamenei og Generalmajor Qassem Soleimani i september. Sistnevnte er kjent for å ha ledet implementeringen av Irans politikk i Irak siden 2003. Foto: Khamenei.ir

ANALYSE: Den siste tiden har Irak befunnet seg i midten av den regionale maktkampen mellom Iran på den ene siden og USA, Israel og Saudi-Arabia på den andre. Hovedårsaken til dette er førstnevntes omfattende innflytelse i landet, som også har vært et sentralt tema under de nylige demonstrasjonene i Irak. Men hva dreier dette seg egentlig om?

President Trumps beslutning om å trekke USA ut fra atomavtalen har ført til økt konflikteskalasjon mellom Iran og dets regionale rivaler det siste halvåret.

Det at Israel har utført luftangrep mot Hashd al-Sha’abis våpenlagre i Irak i samme tidsperiode, kan ikke ses i isolasjon fra dette konfliktbildet.

De mektigste faksjonene i Hashd al-Sha’abi (Popular mobilization forces) anses nemlig som Irans asymmetriske styrke i regionen, og som ayatollah Khamenei kaller dem, «strategiske dybde». I samarbeid med blant annet libanesiske Hizbullah har disse gruppene hjulpet Iran med å øke sin innflytelse i Levanten, særlig i Irak etter 2003, men også i Syria etter 2011.

Det å svekke sjiamilitsens fotfeste i både Irak og regionen for øvrig har derfor blitt en prioritet for amerikanske, israelske og saudi-arabiske beslutningstakere. Som resultat opplever irakiske myndigheter et økende press rundt spørsmålet om sjiamilitsenes fremtid i landet, både på hjemmebane og utenfra.

For å forstå hvordan denne situasjonen har oppstått må vi imidlertid tilbake til den iranske revolusjonen i 1979 og ayatollah Khomeinis mål om å eksportere den.

Intet nytt fenomen

Den islamske republikken Iran har siden 1979 gått systematisk til verks for å påvirke den strategiske utviklingen i nabolandet Irak. På 1980-tallet besto dette i stor grad av å mobilisere en væpnet irakisk opposisjon, som hovedsakelig hadde sitt opphav fra den sjiaislamistiske bevegelsen i Najaf. Brorparten av disse hadde flyktet over grensen til Iran etter at Saddam Husayn iverksatte en nådeløs kampanje mot politiske aktivister på slutten av 1970-tallet.

Irans viktigste oppnåelse i denne sammenheng var Det øverste rådet for islamsk revolusjon i Irak (SCIRI), en paraplyorganisasjon for irakiske opposisjonsgrupper som ble opprettet i Teheran i 1982 av Muhammed Baqir al-Hakim. Målet var at SCIRI en dag skulle erstatte Saddam Husayns Ba’ath-regime med en islamsk republikk tuftet på ayatollah Khomeinis sjiadoktrine velayat-e faqih.

Senere samme år opprettet også den iranske revolusjonsgarden (IRGC) SCIRIs væpnede vinge, Badr-brigadene. I tillegg til å være aktivt involvert i geriljakrigføring mot regimet i Bagdad, kjempet Badr-brigadene på iranernes side under Iran-Irak-krigen (1980-1988).

2003 og dets konsekvenser

Den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003 tillot disse gruppene å returnere til hjemlandet etter flere tiår i eksil i Iran. SCIRI ble raskt en del av den formelle politiske prosessen, mens Badr-brigadene blant annet fikk kontroll over Innenriksdepartementet. Hadi al-Ameri, Badr-brigadenes leder, endret også gruppens navn til Badr-organisasjonen for rekonstruksjon og utvikling for å øke dens troverdighet som en legitim, politisk aktør.

Etterhvert mobiliserte også Iran irakiske sjiamilitser som Asa’ib Ahl al-Haq og Kata’ib Hizbullah for å yte væpnet motstand mot den USA-ledede okkupasjonen. Sammen står de bak de dødeligste angrepene som ble utført mot koalisjonsstyrkene i denne perioden. De ble ofte omtalt som «spesialgrupper» av amerikanere fordi de var bedre trente, finansierte og bevæpnede enn andre militser. Dette var takket være støtten de fikk fra både IRGC og libanesiske Hizbullah.

Kata’ib Hizbullah er for eksempel kjent for å ha den mest avanserte våpenteknologien blant de irakiske sjiamilitsene. Qasem Soleimani, Generalmajor i IRGCs Quds-styrke, har tidligere uttalt at Kata’ib Hizbullahs leder, Abu Mahdi al-Muhandis, har «nøkkelen til Irans våpenlager».

Med andre ord fikk Iran etter 2003 mulighet til å påvirke utviklingen i landet nedenfra og opp gjennom skjult og indirekte konfliktintervensjon, men også ovenfra og ned ved at Iran-vennlige aktører fikk innflytelse i formelle kanaler. Irans nære forbindelser med en rekke andre politikere, politiske partier og religiøse ledere, samt omfattende økonomiske innflytelse i landet, har også bidratt nevneverdig til dette.

På denne måten ble amerikanerne utmanøvrert av Iran i Irak etter 2003.

Hizbullah-modellen?

Irans innflytelse i Irak nådde imidlertid nye høyder etter 2014, når ayatollah Sistanis fatwa førte til Hashd al-Sha’abis opprettelse. Ifølge nylige estimater økte antall Iran-tilknyttede militsmedlemmer fra 4,000 i 2010 til over 60,000 i 2014. I tillegg førte situasjonen på bakken etter Den islamske statens (IS) fremvekst til at sjiamilitsene fikk et stadig større fotfeste i Irak.

Dette kommer tydelig til uttrykk gjennom faktum at sjiamilitsene ble en formalisert del av Iraks konvensjonelle hær grunnet sin effektivitet i kampen mot IS etter 2014; at de kontrollerer territorier de gjenvant fra jihadistene, hvor de også tilbyr velferdstjenester og beskyttelse; leder sentrale gjenoppbyggingsprosesser, blant annet i Mosul; og tar del i landets (u)formelle økonomi, for eksempel gjennom grensekontroll.

Det at den irakiske nasjonalforsamlingen vedtok lover som likestilte Hashd al-Sha’abi med Iraks konvensjonelle hær var en stor seier for Iran. Mens de Iran-tilknyttede sjiamilitsene i paraplyorganisasjonen koordinerte med den iranske Quds-styrken, var det nå den irakiske staten som finansierte dem.

Det mest kontroversielle har likevel vært at sjiamilitsene er tungt representert i både regjeringen og nasjonalforsamlingen. Mens Moqtada al-Sadr ble fjorårets parlamentsvalgs store vinner, fikk den Iran-vennlige valgalliansen al-Fatah nest størst oppslutning. I denne alliansen fant man hovedsakelig de militsene i Hashd al-Sha’abi som er lojal mot Irans øverste leder, ayatollah Khamenei. Dette inkluderer Iraks mektigste sjiamilitser, som Badr-organisasjonen og Asa’ib Ahl al-Haq.

Observatører har derfor ofte referert til Irans militsstrategi i Irak som en replikasjon av den såkalte «Hizbullah-modellen», i og med at Hizbullah også gikk gjennom en tilsvarende transformasjon, med støtte og veiledning fra Teheran, på 1990-tallet.

I likhet med Hizbullah har de irakiske sjiamilitsene med andre ord fått stadig større handlingsevne. Det å forstå dem utelukkende som iranske stedfortredere blir dermed en forenkling av virkeligheten.

Økende misnøye

Iran har hatt en omfattende og langsiktig strategi for å infiltrere Irak gjennom ikke-statlige eller delvis statlige væpnede aktører. Denne har også hittil vært vellykket i å oppnå Irans mål i Irak, som i stor grad handler om å sørge for at Bagdad aldri igjen vil være hjem til beslutningstakere som er fiendtlig innstilt overfor Teheran, samt å bekjempe tilstedeværelsen til fiender som USA og IS på Irans dørstokk.

Samtidig ser man at grupper som tradisjonelt har vært svært nære lederskapet i Teheran, som for eksempel Badr-organisasjonen og Asa’ib Ahl al-Haq, blir stadig mer selvstendige. Iran avhenger dermed i større grad av mindre, mer ytterliggående grupper som Kata’ib Hizbollah og Kata’ib al-Imam Ali, dersom de vil ramme regionale rivaler.

Irakisk nasjonalisme og krav om uavhengighet fra utenlandsk innblanding har nemlig fått økt politisk valuta i Irak, illustrert ved Moqtada al-Sadrs store valgseier under fjorårets parlamentsvalg.

Misnøyen med Hashd al-Sha’abi og Irans innflytelse har også kommet tydelig uttrykk i de nylige demonstrasjonene i Bagdad og andre sørlige byer. Det ryktes blant annet at en utløsende faktor var at en sentral skikkelse i Iraks sikkerhetssektor som var uttalt Iran-kritiker mistet jobben.

Det at så mektige aktører ser mot Teheran for veiledning og støtte heller enn Bagdad, er naturligvis problematisk. Den sekteriske dimensjonen er også en stor utfordring – sjiamilitsene har blant annet blitt anklaget for å hindre internt fordrevne sunni-irakere fra å returnere til territorier som nå kontrolleres av Hashd al-Sha’abi.

En irakisk prosess

Vedvarende ustabilitet og statlig sårbarhet har ført til at Iraks sjiamilitser har blitt en integrert del av landets landskap. Det å begrense deres innflytelse kan derfor ikke skje gjennom verken luftangrep eller kompromissløse krav om demobilisering fra utenforstående.

Dette bør være en lokalt forankret prosess som trolig må skje over tid og i takt med at den irakiske staten stabiliseres og gjenoppbygges. Statsbygging, inkludert transparente, legitime institusjoner, og gjenopprettelse av statens voldsmonopol og sosiale kontrakt, er det som kan begrense både Teheran og sjiamilitsenes innflytelse på sikt.

Det å fortsette å være en arena for regional maktkamp vil naturligvis ikke bidra til denne prosessen.

Artikkelforfatter Henriette U. Erstad er utdannet statsviter ved Universitetet i Oslo og jobber som forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Hun er fast skribent for midtøsten-bloggen Levanten.no.

Kategorier:Analyse

Tagged as: , ,

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.