Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Barneboken «Sitronlimonaden» har skapt opphetet debatt om ytringsfrihet. Hva kan vi lære?

image
«Sitronlimonaden» er skrevet av Hilde Henriksen og illustrert av Helena Ohlsson. Denne boken har skapt kraftige reaksjoner om både ytringsfrihetens rom, og om forlagenes holdninger til verden omkring oss. Illustrasjon:

KOMMENTAR: Tidlig i høst klaget samfunnsdebattant Mina Adampour inn boken «Sitronlimonaden» av Hilde Henriksen til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN problematiserte dette i et innlegg, og saken ble tatt opp av Dagsnytt 18.

Det har ført til en opphetet debatt om ytringsfrihet, først og fremst på Facebook, men også i noen avisspalter. Kan vi lære noe av dette?

Statlig eller ikke-statlig innblanding?

Adampour refererte til at flere innvandrerforeldre hadde reagert på boken og beskrivelsen av en syrisk mor, og mente derfor at den kunne oppfattes som rasistisk. PEN, på sin side, mente at det bør være mulig å diskutere en barnebok og dens innhold, uten å bringe inn staten som overdommer for innholdet.

Ja, det kunne sågar være uheldig, skrev de i et innlegg, og også fordi det minner om stater i Midtøsten vi ikke ønsker å assosieres med. Dessuten er slike tendenser til overformynderi i ferd med å bre seg i flere andre land også, og det ønsker vi  ikke i Norge, skrev Norsk PEN.

Norsk PEN har fått svar på tiltale, fra blant andre Stavanger Aftenblad, som på lederplass kritiserte organisasjonen. Norsk PEN svarte nettopp, med et motinnlegg, hvor de skriver at organisasjonens «…prinsipielle utgangspunkt, er rett og slett at ytringsfriheten, og i dette tilfellet den kunstneriske friheten, bør få leve uten statlig innblanding.»

Dette poenget, skriver PEN, illustreres godt ved at forfatter/forlag faktisk endret deler av boken på et tidligere tidspunkt, etter kritiske tilbakemeldinger fra lesere.

Les også: Barnelitteraturen er global. Norske forlag må ta minoriteter og verden på alvor, skriver Rahaf Allawi

Krenkede følelser

Men er boka rasistisk? Den handler om den syriske flyktningegutten Nasir, og skal blant annet beskrive lojalitetskonflikten han står i mellom to kulturer. Han oppfatter moren som sin dum og for «syrisk». Jeg har ikke lest boken, men har som utgangspunkt at skjønnlitteratur må være fri til å beskrive personers følelser og tanker. Akkurat hvilke skjønnlitterære verk som så skal brukes i skoleverket, vil være en løpende diskusjon.

At noen likevel føler seg krenket og ser dette i en større samfunnspolitikk ramme, og ønsker å gi uttrykk for det, er en selvsagt rett. At den personen som i dette tilfellet gjorde akkurat det, Mina Adampour, som selv vet hva undertrykkelse i Midtøsten handler om, føler at hun blir slått i hartkorn med noe som antyder at hennes egne meninger likner slike regimer, må føles tøft. Særlig etter mye rasistisk sjikane som hun har opplevd i Norge.

Samtidig kan ikke enkeltpersoners og enkeltgruppers følelser gjøre ytringsrommet mindre. Det er det Norsk PEN synes å ha vært redd for. Kan det være at de to parter har snakket litt forbi hverandre?

Inn kommer en tredjepart

Det som har satt ekstra fyr i denne debatten, er at idéhistoriker Dag Herbjørnsrud har engasjert seg ved å holde gående en lengre Facebook-tråd. Herbjørnsrud har mye kunnskap om våre bilder av «de andre», og har skrevet godt om det. Han sparer derfor ikke på kruttet:

«Når kritikere knebles: De siste ukene har vi sett et oppsiktsvekkende angrep på en av Norges mest truede stemmer – nemlig på lege Mina Adampour, mangeårig styremedlem i Kronprinsparets fond.»

Han hevder videre at «Norsk PEN har startet en kampanje mot henne». På Facebook-tråden ligger det også et bilde av Adampour med Norsk PENs logo, og munnen hennes er lukket av setningen «Norsk PEN – mot fri ytring».

I tillegg anfører Herbjørnsrud at Norsk PEN ikke er like oppdaterte på internasjonale ytringsfrihetssaker som noen av sine europeiske søsterorganisasjoner.

Herbjørnsrud meldte seg nylig ut av organisasjonen.

Hva kan vi lære?

andrew-kroglund-foto-Nina-Kroglund
Andrew Kroglund er forfatter, journalist og kommentator hos Transit magasin. Foto: Privat

Som engasjert samfunnsdebattant (og betalende PEN- medlem) drar jeg fire lærdommer av denne saken:

  • En organisasjon med mye moralsk kapital, som Norsk PEN, skal være forsiktig og ekstra årvåken når de skriver offentlige innlegg, hvor utsatte samfunnsdebattanter deltar. Ord og uheldige sammenlikninger vil slå ekstra hardt inn.
  • Vi trenger flere debatter av denne typen, som går opp prinsipielle grenseganger mellom ytringsfrihet og følelser forbundet med kultur.
  • Ytringsfrihetsforkjempere, og våpendragere, à la Herbjørnsrud, vil tjene på å bruke et mindre ladet språk og en mindre konspiratorisk sjargong, og kanskje ikke blande for mange forhold inn i debatten. Hvis ikke vil budskapet fort koke bort i noe som for enkelte vil oppfattes som i overkant svulstig.
  • Vi kan alle lære noe av Arne Næss’ saklighetsregler. Det er viktig. Vi må alltid forsøke å forstå meddebattantens intensjon, og ikke å tolke i verste mening.

Andrew Kroglund er journalist og kommentator for Transit magasin. 

LES OGSÅ

5 KOMMENTARER

  1. Mye bra fra Kroglund her. Og en viktig konklusjon: «En organisasjon med mye moralsk kapital, som Norsk PEN, skal være forsiktig og ekstra årvåken når de skriver offentlige innlegg, hvor utsatte samfunnsdebattanter deltar.»

    Det er dog noe v gjengivelse av min rolle som jeg ikke kan se helt stemmer:

    1) «Det som har satt ekstra fyr i denne debatten, er at idéhistoriker Dag Herbjørnsrud har engasjert seg ved å holde gående en lengre Facebook-tråd.»

    Svar: Nei. Jeg har uttalt meg ca sist i debatten, se oversikt her: https://barnebokinstituttet.no/aktuelt/diskusjoner-om-barnelitteratur/

    Jeg hadde mitt første og eneste FB-innlegg 03.10., tre uker uker etter at debatten startet. Så skrev jeg i Utrop 31.10., det eneste jeg har publisert om saken. En «intern» epost fra Adampour til LDO ble sendt 10.09., mens NRK Lørdags-Dagsrevyen lagde oppslag 15.09. (etter at forlaget sendte Adampours epost til NRK). Norsk PEN startet 17.09. sin «kampanje» som jeg kaller det (og nei, kritikk/faktagjengivelse er ikke «konspirasjon»).

    Før jeg skrev en FB-status, hadde bl.a. Susanne Kaluza kritisert Norsk PEN for (absurd nok) å anklage Adampour for «sensur». Det samme hadde Usman Ashraf i VG – samt NIna Bahar og senere Elisabeth Eide (leder av internasjonalt utvalg i Norsk PEN) i Klassekampen (og nå til slutt Stavanger Aftenblad, som også reagerer på konspirasjonsretorikken til Norsk PEN). Så jeg har ikke holdt «noe gående» – en Fb-post fra meg er selvfølgelig helt underordnet innslag på NRK Dagsrevyen og Dagsnytt 18, samt kronikker i landets største aviser.

    2) Kroglund skriver: «På Facebook-tråden ligger det også et bilde av Adampour med Norsk PENs logo, og munnen hennes er lukket av setningen «Norsk PEN – mot fri ytring».»

    Svar: Kan ikke se at dette stemmer. Det som dog ligger ute, er altså en link til min kommentar i Utrop (31/10): «Norsk PEN svikter ytringsfriheten og Mina Adampour» https://www.utrop.no/plenum/ytringer/193785/ (og der har redaksjonen brukt en slik illustrasjon, noe som selvfølgelig er helt innenfor en avis sin rett til å bruke illustrasjoner/montasjer/tegninger)

    Her er linken til min FB-post: https://www.facebook.com/dag.herbjornsrud/posts/10158194687215701

  2. Viser til tidligere innlegg fra meg ang noe upresist om min FB-post 3.10.

    Her utdrag fra min kommentar «Norsk PEN svikter ytringsfriheten og Norsk PEN» i Utrop 31.10.19:

    Ingress: «Jeg kan ikke være med i en organisasjon som knebler samfunnskritikk. Derfor melder jeg meg nå ut av Norsk PEN.»

    «Adampour slår vel å merke ikke nedover, men oppover: mot makten, mot de som bestemmer. Hun har, kort sagt, utfordret selve den norske «meningskorridoren», den norske selvgodheten – majoritetens selvgode blikk på egen fortreffelighet. Hun får frem minoritetenes og de undertryktes opplevelse i et samfunn styrt av majoritetsperspektivets tause makt.
    Men slikt koster. Hun er blitt fysisk overfalt og slått ned utenfor eget hjem – slik at hun havnet på sykehus. Det mangeårige styremedlemmet i Kronprinsparets Fond måtte trekke seg fra norsk debatt.
    Høyreekstreme filmet henne og ropte hennes navn da hun i fjor vår hadde deltatt på et Per Fugelli-arrangement, som var støttet av Fritt Ord. Da en avis skrev om disse truslene på åpen gate, oppsummerte den hennes situasjon slik:
    «Mina ble for fem år siden voldelig angrepet av en mann utenfor leiligheten sin. Det endte med hjernerystelse, kuttskader og brudd. Mina var den gang leder av Ungdom mot rasisme, og angrepet førte til lang tids fravær fra offentligheten. Hun har også opplevd å få drapstrusler, sjikanerende beskrivelser og meldinger som går på hennes eget utseende.»
    Drapstruslene gjør at Adampour må gå med voldsalarm.»

    «Adampour er ikke poet som Ali. Hun er snarere sakprosaforfatter – med bidrag blant annet i Utilslørt. Muslimske råtekster (Aschehoug, 2011). Men istedenfor at Norsk PEN priser Adampours kamp mot hatets maskineri, er hun i høst blitt utsatt for en ren kampanje fra den norske avdelingen av denne internasjonale ytringsfrihetsorganisasjonen.
    Både nettsidene og Facebook-sidene til Norsk PEN er nå fylt opp med leserinnlegg og utspill fra administrasjonen mot Adampour. Årsaken er at hun har våget å viderebringe frustrasjonen fra en rekke mødre med minoritetsbakgrunn. Frustrasjonen oppsto da foreldrene til barn i norsk skole reagerte på utdrag fra barneboken Sitronlimonaden (Magikon Forlag, 2010), som handler om gutten Nasir og hans mor fra Syria.»

    «Forsker Lene Anundsen skriver i Norsk Litterær Årbok 2018 at Sitronlimonadenuttrykker «skepsis til integrerbarheten til muslimske kvinner». En leser påpeker der at barneboken er «en indirekte oppfordring til assimilering».I Bergens Tidende har lege Ali Watti, oppvokst i Syria, skrevet at boken «fremhever stereotypier mot førstegenerasjons innvandrerforeldre».
    Tobarnsmoren Rahaf Allawi, fra Damaskus og Toten, vil heller gi barna dataspill enn Sitronlimonaden. Mens Antirasistisk Senter skriver at fremstillingen «av moren i boka kan oppfattes noe stereotypisk»,og de spør om boken generelt er «egnet for undervisning». Likevel er det kun Mina Adampour som utsettes for Norsk PEN-ledelsens vrede og polemikk. Hvorfor?»

    «Men dagens ledelse i Norsk PEN vil nå ikke ha noe av at minoriteter i Norge tar kontakt med de norske ombudene, viser det seg. Etter en tabloid fremstilling i NRK Dagsrevyen slo Norsk PEN på stortrommen mot trusselen fra Adampour. Dag Larsen, leder av Norsk PENs litteraturutvalg, skriver i Klassekampen 17.09.2019:
    «Ytringsfrihet i barnelitteraturen presses fra mange kanter. Og det er mange eksempler. I land over hele Midtøsten må forfattere og illustratører forholde seg til sterke statlige sensurinstanser. (…) I USA er det foreldre og interessegrupper som fører kampanjer mot bestemte bøker i bibliotek og bokhandel. I Skandinavia brer det seg en tilsvarende trend. Bøkene kommer ut, men om de er «kontroversielle», kan de bli forsøkt stanset. Denne trenden bør bekymre, særlig når ulike kulturinstitusjoner innfører egne regler for hva som er akseptabelt, og disse reglene erstatter ytringsfriheten. Det er like stor grunn til bekymring når litteratur blir forsøkt stanset med kampanjer fra enkeltpersoner eller pressgrupper. Adampours utspill føyer seg inn i kampanjetrenden.»
    Denne argumentasjonen er dypt problematisk. Av alle personer settes Adampour inn i en kontekst med regimer i Midtøsten (sic!). Hun og hennes sekulære familie som har stått opp mot regimet i Iran. Dette er direkte usmakelig.
    I tillegg lanserer Larsen i Klassekampen en konspirasjonsaktig teori om at «kulturinstitusjoner innfører egne regler for hva som er akseptabelt», noe som så «erstatter ytringsfriheten». Dette er retorikk man ellers mest ser på nettsidene til Resett eller på Facebook-sidene til Nettavisen. Slike anklager har lite med PEN-arbeid å gjøre.
    I sin polemikk drar Larsen så også det høyrepopulistiske «sensurkortet». Han skriver nemlig at hvis noen skulle lytte til Adampour, så er det «sensur de bedriver».
    Men nei, Larsen og Norsk PEN – som Susanne Kaluza, daglig leder ved Litteraturhuset, påpeker: «Å spørre om en tekst er rasistisk, er ikke sensur».
    I VG har debattant Umar Ashraf påpekt det horrible ved «sensur»-anklagene mot Adampour. Mens Rune Berglund Steen beskriver sensurretorikken mot henne som et «overtramp fra Norsk PEN».
    Mangler innblikk i sensurens realiteter
    Som Norsk PEN-medlem reagerer jeg sterkt når min egen organisasjon får seg til å skrive at det er «like stor grunn til bekymring» for Adampours samfunnskritikk i Norge som for annen «sensur» av bøker ute i verden. Som tidligere Ny Tid-redaktør for spaltist og Putin-kritiker Anna Politkovskaja, skutt utenfor sitt hjem i oktober 2006, opprøres jeg når jeg ser et slikt misbruk av begrepet.
    Larsen i PEN kan med fordel sette seg inn i sensurens realiteter, det være seg for drapstruede minoritetskvinner i Norge eller for truede stemmer ute i verden, før han anklager en maktkritiker for «sensur». Politkovskaja kunne bli utsatt for slike absurde anklager. Men Adampour fortjener bedre. Norge er ikke Russland.
    Det å kritisere forlag, staten og mektige institusjoner, kan nemlig ikke være «sensur». Sensur kommer fra de som har makt, ikke fra maktkritikere.»

  3. Her fra Susanne Kaluza, i Dagbladet 26/9 – én uke før min første FB-post om saken: https://www.dagbladet.no/kultur/a-sporre-om-en-tekst-er-rasistisk-er-ikke-sensur/71639820

    Tittel: «Å spørre om en tekst er rasistisk er ikke sensur»

    Utdrag: «På «Dax18» understreker Adampour at hun ser at forfatteren har hatt gode intensjoner med å skrive en barnebok som tar for seg tankene og utfordringene til et syrisk flyktningebarn. Spørsmålet er om forfatteren lykkes. Det er selvsagt et helt legitimt spørsmål å stille.
    Derfor blir det også surrealistisk å høre Dag Larsen beskylde Adampour for forsøk på sensur fordi hun har bedt Likestillings- og Diskrimineringsombudet (LDO) om deres faglige vurdering av om utdraget fra denne boka kan regnes som rasistisk eller ikke. Det er nettopp å gjøre slike faglige vurderinger LDO er til for.»

    «Adampour sitter selvsagt ikke på den eneste sannheten, men det er underlig å ikke i større grad lytte til spørsmålene hun reiser:
    Er karakterene i boka stereotypiske? Bygger den på majoritetens blikk på hva innvandrerbarn tenker om egne foreldre framfor barnas egne utfordringer? Er utdraget egnet i en lærebok? Ville barna fått større læringsutbytte av et annet utdrag? Bedre klasseromsamtaler av en annen bok?
    Alt dette er spørsmål vi ikke får svar på fordi debatten har sporet over til å handle om en sensur ingen har bedt om.»

    «Få bøker leses så mye som barnebøker. Uavhengig om vi synes den aktuelle boka eller det aktuelle utdraget er stereotypisk og rasistisk eller ei: Å avfeie legitim debatt om kvalitet og refleksjonsnivå i barnebøker er ikke noe vi som lesende samfunn er tjent med. Vi trenger mer engasjement om bøkene barna våre leser, ikke mindre.»

Kommentarer er stengt.

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT