Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Kan vi velge hvilke av FNs nedrustningskonvensjoner vi ønsker å skrive under på?

Kommentar, illustrasjon
UKAS LEDER: I 2018 ble nesten 7000 mennesker skadet eller drept av landminer. Norge arrangerer i Oslo denne uka tilsynskonferansen for minekonvensjonen. Vi er en stabil støttespiller for de fleste av FNs nedrustningskonvensjoner. Men kan vi velge hvilke av nedrustningskonvensjonene vi vil delta i? Foto: Olav A. Saltbones / Røde Kors

Svar: Nei.

I Oslo denne uka samles representanter fra 164 land til tilsynskonferansen for FNs minekonvensjon. Landminekonvensjonen har fra et humanitært synspunkt vært en stor suksess. På de 20 årene som er gått siden avtalen trådte i kraft, har 33 land og 1 område blitt erklært minefrie. Det har blitt destruert over 4,6 millioner landminer i 90 land. Bare ett land, som ikke er part i Minekonvensjonen – Myanmar – og et lite antall ikke-statlige væpnede grupper brukte landminer i 2018, ifølge Landmine Monitor 2019, som ble lansert forrige uke.

I 2010 trådte FNs konvensjon mot klasebomber i kraft. Norge var en sterk pådriver for å etablere et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon, og var også blant de første landene som ratifiserte denne avtalen. Avtalen slår fast et forbud mot enhver bruk, produksjon, lagring og salg av klasevåpen.

I april 2013 ble våpenhandelsavtalen vedtatt med overveldende flertall i FNs generalforsamling. Avtalen, som også kalles Arms Trade Treaty (ATT), regulerer og kontrollerer internasjonal handel med såkalte konvensjonelle våpen. Norge ratifiserte denne avtalen allerede i 12.februar 2014.

Kjemivåpenkonvensjonen ble ratifisert av Norge i 1997. Denne konvensjonen setter et totalforbud mot kjemiske våpen og pålegger at stater og virksomheter ødelegger lagre som forsatt finnes. Kjemiske våpen kategoriseres som masseødeleggelsesvåpen, og det er organisasjonen OPCW (Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons)  som har fått i oppgave å sørge for at de landene som har signert konvensjonen følger opp på en tilfredsstillende måte.

For sin innsats mot disse masseødeleggelsesvåpnene fikk OPCW også tildelt Nobels fredsprisen for 2013. «Norge har helt siden Kjemivåpenkonvensjonen ble inngått arbeidet aktivt for fjerning av denne kategorien masseødeleggelsesvåpen», sa Erna Solberg den gangen.

Fire år senere, i 2017, var det organisasjonen ICAN som mottok fredsprisen for sitt arbeid mot det kanskje mest fryktede masseødeleggelsesvåpenet av alle: atombomben. ICAN mottok fredsprisen for sitt arbeid for FNs atomvåpenforbud. Statsminister Erna Solberg applauderte ikke så ivrig for ICAN-prisen som hun gjorde fire år tidligere. «Det er en vanskelig sak for oss sa», sa hun i en kommentar til kritikken hun fikk, for at hun ikke klappet hver gang resten av publikum klappet under fredsprisvinnerens tale i Oslo Rådhus.

For mens Norge har vært en pådriver for alle av FNs nedrustningskonvensjoner, så klarer ikke vår statsminister å juble over FN-forbudet mot atomvåpen. Selv om 122 av 193 land stemte for avtalen i 2017, og selv om 33 land har ratifsert den (per november 2019), så klarer ikke vår statsminister å juble for et forbud mot atomvåpen.

Hvorfor ikke? Svaret er at norske myndigheter velger NATO foran FN, når Norge presses av forsvarsalliansen.

Så la oss gjenta spørsmålet i tittelen: Kan vi velge hvilke av FNs nedrustningskonvensjoner vi ønsker å skrive under på? Det moralske og etiske svaret her er: Nei. Vi må støtte opp om det nedrustningsapparatet som FN tilbyr.

Norge må våge å ha en klar og prinsippfast atomvåpenmotstand. Først da kan Norge arrangere nedrustningskonferanser, som landminekonferansen i Oslo denne uka, med virkelig troverdighet.

Kilder: Faktaopplysninger om FN-konvensjonene er i stor grad hentet fra FN.no.

Søsteravisene Naturpress.no og TransitMagasin.no har felles lederartikkel. Publiseres hver torsdag.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT