Nyheter

Minekonvensjonen hjem til Oslo for 20-års jubileum: – På sykehuset spurte jeg mamma, vil benet mitt vokse ut igjen?

Selma Gušo trodde først hun bare måtte være borte fra skolen noen få dager i 1998. Det gikk ikke opp for den da åtte år gamle bosniske jenta hva landminen faktisk hadde gjort da hun tråkket på den.

191126-Transit-Landminekonvensjonen.DNG-18-2

Selma Gušo mistet venstrebenet etter at hun tråkket på en landmine i 1998 da hun var åtte år gammel i Bosnia-Hercegovina. Denne uka er hun i Oslo for å dele erfaringene sine på tilsynskonferansen for Minekonvensjonen. Foto: Vilde Skorpen Wikan / Transit magasin

Minen lå i området Žuć utenfor Sarajevo. Her hadde den vært siden krigen som herjet i Bosnia-Hercegovina fra 1992 til 1995 i kjølvannet av oppløsningen av Jugoslavia. Men til tross for at miner var strødd utover landet, visste ikke Selma og familien om faren de ble utsatt for da de bestemte seg for å gå tur i området.

– Krigen var over og det var ingen merkinger. Ingen fortalte oss at dette var et problem. Pappa gikk først og jeg og kusinen min fulgte etter. Hun var 5 og jeg holdt henne i hånden når jeg kjente eksplosjonen. Det føltes bare som noe varmt som gled nedover benet mitt. Så falt jeg på bakken, sier hun til Transit.

– På sykehuset spurte jeg mamma, vil benet mitt vokse ut igjen? Det var vanskelig for henne å forklare hva som hadde hendt, så hun sa at jeg ville få et nytt ben – ikke nøyaktig det samme – men ett nytt vanlig ben. Så jeg tenkte at det Ikke var så farlig. Først senere forsto jeg hva som hadde skjedd.

Denne uka, litt over 20 år senere, er Selma tilstede for å dele sin historie på den fjerde tilsynskonferansen for Minekonvensjonen, som har samlet 700 internasjonale representanter i Oslo – byen hvor den også ble vedtatt i 1997 før den trådte i kraft to år senere. Norge har hele veien spilt en viktig rolle, og har i år også presidentskapet i konvensjonen. De 164 landene som har sluttet seg til den er blant annet forpliktet til å ikke bruke, selge, produsere eller lagre landminer, samt rydde utlagte miner og gi støtte til overlevende som Selma. Målet er en minefri verden – noe man håper å være nær å oppnå i 2025.

Tråkker på miner lagt for to generasjoner siden

– Dette er en av de mest vellykkede nedrustningsavtalene som finnes. De aller, aller fleste land føler seg bundet av de normative standardene. For veldig mange er det nå utenkelig å bruke landminer, mens det for 20 år siden var ganske vanlig, sier Norges ambassadør og faste representant til FN og andre internasjonale organisasjoner og nåværende president i Minekonvensjonen Hans Brattskar til Transit.

191125-9_Transit-Landminekonvensjonen-4

– Vi ville skape ny giv og interesse, sier ambassadør og president i Minekonvensjonen Hans Brattskar om målet for det norske presidentskapet – et mål han mener vi langt på vei har oppnådd. Foto: Vilde Skorpen Wikan / Transit magasin

Likevel, til tross for fremgangen siden 90-tallet har det de siste fire årene igjen vært en økning i landmineofre – hvorav nesten alle er sivile og halvparten barn. Dette er forklares blant annet på grunn av ikke-statlige væpnede grupper – som IS – bruker improviserte landminer i blant anneet Afghanistan, Irak, Nigeria, Syria og Yemen.

– Måten disse improviserte minene er lagt ut – kanskje rundt brønner og steder sivile bruker – har ingen åpenbare militære formål. Så det er vanskeligere og vanskeligere for sivile å vite hvor de ikke skal gå, sier Brattskar.

– Derfor legger vi stor vekt på opplysningsarbeid om risikoen ved landminer. Vi må bruke mer tid på å fortelle om farene som ligger der. Særlig for barn, men også voksne.

Og dette er et av hovedproblemene med landminer, de fortsetter å drepe og skade lenge etter at krigen er over – slik som var tilfelle for Selma i 1998.

– Landminer kan være aktive i 60 år etter at de blir utplassert. Så barnebarna til mennesker som har vært i krig kan tråkke på landminer som ble lagt ut for to generasjoner siden, sier leder for Minekonvensjonens implementeringsavdeling Juan Carlos Ruan til Transit.

– En av de mest fantastiske tingene med denne avtalen er at det alltid er framskritt. Når vi begynte for 20 år siden drev 63 land med minerydding, nå er vi nede i 32 – og mange av disse holder på å bli ferdig, blant annet Chile. Disse minene vil da aldri være ett problem igjen. Når du rydder ferdig et land, kommer ikke minene tilbake.

Mer enn å komme gjennom hverdagen

Men arbeidet stopper ikke med minerydding. I tillegg til å ha et livsløp som overgår de fleste konflikter, fører landminer til skader som overlevende må bære livet ut. Å kunne tilby nødvendig støtte er derfor et enormt og langvarig arbeid.

– Å rydde landminene vil ikke løse problemene for ofrene, fordi våre behov vil alltid være de samme. Hver eneste dag – resten av livet, sier Selma.

Hun forteller at dette også innebærer langt mer enn å lære seg å fysisk leve med skadene og hjelpemidler som proteser. Og etter å ha vokst opp som landmineoverlevende og gått gjennom en ungdomsperiode hvor hun hadde vanskelig for å akseptere seg selv, er dette noe hun har fått ett unikt innblikk i.

Nå håper hun erfaringene hennes kan bidra til å gjøre livet lettere for andre. Men hun etterlyser også at arbeid knyttet til Minekonvensjonen i større grad tar i bruk kunnskapen fra overlevende som henne selv. Hun mener det ikke holder å bli invitert kun for å holde taler.

– Hvem kjenner utfordringene til landmineoverlevende bedre? I alle fall ikke folk uten funksjonshemninger. Jeg vet hva som er problemene med å bruke proteser om morgenen og om kvelden. Å gå i trapper – å bare gjøre vanlige ting, sier hun.

– Spesielt kvinner må bli tatt bedre vare på og vi trenger mer rom til å snakke om hverdagslige utfordringer. Ingen forteller deg hvordan man håndterer å skulle ha forhold og kjærester, hvordan man skal være gravid i ni måneder og føde og hvordan man skal fortelle barna sine hva som har skjedd. Dette må vi begynne å se som ekte problemer.

Dette er lederen i konvensjonens implementeringsavdeling Juan Carlos Ruan enig i. I en periode hvor landminer er et problem for færre og færre land, sier at han fokuset i større grad vil handle om å sikre overlevende mulighet til å leve hele liv – ikke bare komme seg gjennom hverdagen.

– Her ser du en forbindelse mellom vår konvensjon og Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne – som ser mennesker som rettighetsholdere. Det er din rett til å leve et liv på likt grunnlag som alle andre, sier Ruan.

– Så her tenker man på bistand til ofre fra ett menneskerettighetsperspektiv, fremfor som veldedighet eller bare et medisinsk tilbud.

191125-Transit-Landminekonvensjonen-45

– Landminer er så stigmatisert at få land ville fornedre seg til å bruke dem, sier lederen for Minekonvensjonens implementeringsavdeling Juan Carlos Ruan. Foto: Vilde Skorpen Wikan / Transit

Unikt bånd og samarbeid

For å klare dette må konvensjonen imidlertid opprettholde engasjement og giverviljen til land som Norge. Dette er spesielt viktig siden mange hardt rammede land, som for eksempel Kambodsja, også er blant verdens fattigste – slik som ofte er tilfelle når det gjelder krig og andre katastrofer.

Men 20 år etter ikrafttredelse kan det bli utfordrende å opprettholde interesse for konvensjonen – spesielt når verdenssamfunnet er i rask endring og står ovenfor andre store utfordringer.

Ruan er likevel optimistisk. Minekonvensjonens gjennomgående suksess, mener han, kommer fra det sterke nettverket og nære forholdet mellom deltagerstatene og engasjerte aktivister og sivilsamfunnsorganisasjoner. Og denne dynamikken viser ingen tegn til å avta.

– Mange organisasjoner har jobber hardt for å hindre at den politiske drivkraften opprettholdes, og land som blant annet Norge har vært veldig aktive i å sette oppmerksomhet på den vanskelige situasjonen til landmineoverlevende, sier han.

– I ingen andre konvensjoner har jeg sett denne type bånd. Samarbeidet og kunnskapsutvekslingen er utrolig. Så det er en fantastisk konferanse og det er en utrolig god følelse å se land endelig erklære at de har nådd målene i avtalen.

191126-Transit-Landminekonvensjonen.DNG-13

På tilsynskonferansen skal landene i Minekonvensjonen bli enige om en handlingsplan for de neste fem årene. Denne vil blant annet fokusere på at stater må fullføre mineryddingen de har forpliktet seg til. – Land må gjøre jobben ferdig, sier Hans Brattskar, her på tilsynskonferansen tirsdag 26 november. Foto: Vilde Skorpen Wikan / Transit magasin

Og Minekonvensjonen demonstrerer tydelig hvor viktig sivilsamfunn og engasjementet fra enkeltpersoner er – og hvor store konsekvenser det kan få. Konvensjonen var i seg selv et resultat av at arbeidet til ikke-statlige private organisasjoner, som i 1992 kom sammen og dannet paraplyorganisasjonen Den internasjonale kampanjen mot landminer («International Campaign to Ban Landmines», ICBL).

Fem år senere, i 1997 og samme år som Minekonvensjonen ble undertegnet i Oslo, vant ICBL og organisasjonens grunnlegger Jody Williams Nobels fredspris, også utdelt i Oslo. På senen for å ta imot prisen var også landmineoverlevende og ICBL-ambassadør Tun Channareth – eller Reth – fra Kambodsja.

Dreper i stillhet

Siden da har Reth fortsatt å være aktiv i organisasjonen, og er denne uka er han tilbake i Oslo for å delta på tilsynskonferansen.

– Vi vil at alle skal være fri til å være ute og løpe og leke. At nye generasjoner kan leke uten redsel, uten smerte. Så det er grunnen til at jeg har fortsatt å jobbe med dette helt fram til i dag, sier han til Transit.

– Jeg er med på alle tilsynskonferansene, for selv om 164 land har sluttet seg til konvensjonen så er ikke det nok. Vi trenger at alle land forbyr landminer. For i det stille fortsetter landminene å drepe en og en person. Uten at noen hører det.

I tillegg til Nobelprisutdelingen i 1997 har det nesten 30 år lange engasjementet til Reth også brakt ham til flere av verdens fremste institusjoner og ledere, inkludert Paven i Roma, Irlands tidligere president Mary Robinson og kongen og dronningen av Spania.

191125-9_Transit-Landminekonvensjonen-7_97-ICBL

Venstre: Jody Williams og ICBL vant Nobels fredspris i 1997. Tun «Reth» Channareth mottok prisen på vegne av organisasjonen. Foto: ICBL. Høyre: 22 år senere er Reth tilbake i Oslo for å delta på Minekonvensjonens tilsynskonferanse. Foto: Vilde Skorpen Wikan / Transit magasin

Men også før dette, og ulykken som førte ham denne retningen, var livet til Reth preget av eksepsjonelle hendelser. Han overlevde blant annet terrorregimet til Pol Pot og fra 1979 var han soldat i Khmer-folkets nasjonale frigjøringsfront (KPNLF) etter at han flyktet fra den vietnamesiske invasjonen av Kambodsja til grenseområdet mot Thailand. Her ble han også forelsket og giftet seg.

Grensen til Thailand har imidlertid også vært et av verdens mest landminebefengte områder, og etter to år som soldat mistet Reth begge bena i en eksplosjon – en opplevelse det ville ta ham årevis å gjenfinne livslysten etter.

– Jeg var som en død person. Jeg mistet alt. Leger og sykepleiere forsøkte å fortelle meg om håp og framtiden, men jeg ville ikke ta det til meg, sier han.

– Da vi fikk vårt første barn tenkte jeg bare, for hva? Det var som om noen hadde gitt meg en slags suvenir. Det var ikke viktig. Og når vi fikk vårt andre barn tenkte jeg også bare, for hva?

For Reth var likevel båndet til barna det som hjalp ham til å etterhvert bygge opp livet igjen. I flyktningeleiren han og familien bodde i fikk han også opplæring i å reparere ting som radioer, TVer og motorer.

– I 1993 sa FN at vi kunne dra tilbake til Kambodsja. Jeg hadde fått noen ferdigheter og jeg gledet meg. Men når vi kom fram opplevde jeg en stor sorg. Det var foreldreløse, funksjonshemmede, folk som hadde mistet ektefellen. På den tiden eksploderte en mine hvert minutt i Kambodsja. Det var da jeg bestemte meg for å få et forbud mot landminer, sier han.

Han begynte dermed å kontakte og jobbe med forskjellige sivilsamfunnsorganisasjoner. I løpet av fire måneder samlet han nesten en halv million underskrifter på et opprop på å forby landminer som han ga til daværende konge av Kambodsja Norodom Sihanouk, som også signerte. Han begynte også det internasjonale arbeidet med ICBL.

– I fjor hadde vi mindre enn 50 landmineofre i Kambodsja. Vi har fortsatt mange landminer igjen og vi trenger mer penger for å rydde disse, sier Reth.

– Men for det kambodsjanske folket er dette er veldig, veldig gode nyheter.

Nytt maskineri for nye problemer?

Sivilsamfunnsorganisasjoner og aktivister har imidlertid ikke bare vært viktige i å kjempe for opprettelsen av Minekonvensjonen og for å få land til å slutte seg til denne. ICBL og underorganisasjonene er også sentrale for at stater skal kunne få nødvendig informasjon om hvor landminene er å finne. Hvert år utgir ICBL rapporten «Landmine Monitor» som gir en inngående oversikt over fremdriften i arbeidet med Minekonvensjonen, status for landmineforurensning og tall på skadde og omkomne.

– Land pleide ikke å ha denne informasjonen, så når vi publiserte den første rapporten var det revolusjonerende. Før det var det vanskelig for stater å gjøre noe selv om de ville. Nå kunne vi fortelle dem hva som trengtes å gjøre og legge informasjonen ved fingertuppene deres, sier leder for påvirkningsarbeid og kommunikasjon i ICBL Jared Bloch til Transit.

– Og mange stater plukket dette opp og gikk videre med det. Så dette har vært grunnlaget for det sterke samarbeidet mellom land og sivilsamfunnsorganisasjoner i denne konvensjonen. Vi har gitt land muligheten til å sette inn tiltak for å utslette lidelsen forårsaket av landminer.

191126-Transit-Landminekonvensjonen.DNG-23

Voldelige ikke-statlige grupper står bak økningen i landmineofre rapportert i ICBLs «Landmine Monitor». Men leder for påvirkningsarbeid og kommunikasjon i ICBL Jared Bloch mener Minekonvensjonen ikke nødvendigvis er riktig verktøy for å håndtere dette. Foto: Vilde Skorpen Wikan / Transit magasin

Kunnskapen har også har vært viktig for at stater møter målene de har forpliktet seg til. Den detaljerte oversikten gjør det vanskelig å sluntre unna. I tillegg står også sivilsamfunnsorganisasjoner friere til å rette kritikk mot land.

– Vi har et sete ved bordet og vi kan reise oss og si ifra hvis individer blir skadet. Stater har ikke samme fleksibiliteten fordi de følger diplomatiske protokoller. Det finnes gode og mindre gode politiske grunner til at de gjør dette, men det er helt normalt, sier han.

Den nyeste utgaven av «Landmine Monitor» peker imidlertid på en trend som kompliserer arbeidet med å nå målet om en nær landminefri verden innen 2025. Den store veksten i landmineofre de siste fire årene settes i sammenheng med økt bruk av hjemmelagde eller improviserte landminer av ikke-statlige opprørsgrupper. Og dette fenomenet er Minekonvensjonen ikke utformet for å håndtere.

Tendensen er så alvorlig at Bernt G. Apeland i Røde Kors og Henriette Killi Westhrin i Norsk Folkehjelp i går gikk ut og advarte mot alvoret i en kronikk i Transit:

«Norge og andre land må innse at vi er midt oppi en ny landminekrise», skrev de.

Så langt finnes det imidlertid ingen mekanismer for å få bukt med trenden. Landene som har sluttet seg til Minekonvensjonen er ansvarlig for minerydding i territoriene sine og for å gi støtte til overlevende – uansett hvem som er skyld i skadene. Men voldelige ikke-statlige grupper blir ikke invitert til å sette seg ved forhandlingsbordet og bli med i konvensjonen.

– Men på et tidspunkt så må man nesten forsøke å gjøre noe med disse voldelige gruppene. For ellers blir spørsmålet hvordan man faktisk jobber for å forhindre nye ofre, hvis man ikke forholder seg til hvem som står bak økningen, sier Bloch.

– Geneva Call, en av våre medlemmer, har vært aktiv når det gjelder dette og har gått i dialog med grupper i Sør-Sudan og Colombia. Så ja, jeg mener det er viktig å møte problemet med voldelige ikke-statlige grupper. Tror jeg det burde gjøres med maskineriet til denne konvensjonen? Kanskje ikke. Sannsynligvis ikke.

Kategorier:Nyheter, Reportasje

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.