Analyse

Russisk rulett i Caracas

Nicolas Maduro i Kreml

Nicolas Maduro besøkte Vladmir Putin i Moskva senest i september 2019. Foto: Kremlin.ru

Nasjonalforsamlingen i Venezuela står i veien for at president Nicolas Maduro kan overlate olja i landet til Russland og Kina. Derfor forsøkte han å kuppe den ved å bruke militæret og politiet for å hindre folkevalgte adgang, blant dem den sjølerklærte presidenten Juan Guaido.

Det siste noenlunde demokratiske valget i Venezuela var i 2015. Da mistet chavistene i landet for første gang kontrollen over nasjonalforsamlingen etter at Hugo Chavez kom til makten i 1998. For ett år siden utropte den nyvalgte presidenten der, Juan Guaido, seg til president for hele landet inntil et nytt presidentvalg.

En dristig avgjørelse, men med god støtte fra USA, mektige høyreorienterte naboer som Colombia og Brasil og flere andre land i Latin-Amerika og etterhvert også EU, ble det skapt store forventninger i landet herjet av sult, bankerott og massiv flukt. Det er flere som har flyktet fra Venezuela enn krigsherjede Syria.

Gatene ble fylt med demonstranter, verdenspressen var tilstede da Guaido & Co skulle gjenerobre landet. Men den sivilmilitære juntaen under ledelse av Nicolas Maduro, Hugo Chavez’ utepekte arving, slo hardt og effektivt ned opprøret.

Så ble det stille. Elendigheten fortsatte. Det vil si, det ble litt bedre fordi mange som har forlatt landet begynte å sende hjem dollar til sin familie og venner. Med en galopperende inflasjon i den lokale valutaen, kommer man langt med få dollar. En minstelønn er fortsatt under ti dollar i måneden. På markedene vil alle ha de grønne sedlene fra Satan i nord.

Guaidos popularitet sank raskt. Opposisjonen splittes. Folk er for slitne til å demonstrere, dessuten var det stor risiko for å bli utsatt for chavistenes militsgrupper, Colectivos, eller få besøk av det beryktede sikkerhetspolitiet om natta. USAs sanksjoner og blokader gjør situasjonen for folk flest enda verre, mens de styrker Maduros og det militæres grep. Det er tross alt de som sitter både med det som er av mat og medisiner for den som ikke har tilgang til dollar.

Siste skanse

Helt siden 2015 har Maduro prøvd å undergrave nasjonalforsamlingen. Først ved å opprette en alternativ grunnlovsforsamling, deretter har den ulovlige oppnevnte høyesteretten strippet nasjonalforsamlingen for konstitusjonelle oppgaver. Alle som ble valgt inn for Maduros parti, PSUV, boikottet deltakelsen for å svekke dens legitimitet. Helt til i fjor høst. Da vendte de tilbake. Dette kunne de andre folkevalgte nektet dem med basis i grunnloven. Sjøl var mange av de folkevalgte rettsforfulgt, flere hadde måttet rømme landet etter at Maduro hadde pushet den dømmende makt på dem (lawfare).

Man skulle knapt tro det kunne bli verre. Da nasjonalforsamlingen skulle konstitueres sist søndag, ble kvartalene rundt sperret av av politi og militært personell, et militære som er gått fra å være rettet mot ytre fiender til å brukes mot sine indre. Det er bare å glemme demokrati når det er opp til militæret og politiet som skal avgjøre hvem av de folkevalgte som kan slippe inn.

Heller ikke journalister, internasjonale observatører og ambassadører slapp inn til åpningen. Mens presidenten som skulle lede møtet sto utenfor, delvis hang på gjerdet for at verdenspressen kunne ta bilder, gjennomførte man et nytt valg. Ved håndsopprekning. Ingen vet hvem som var tilstede, ingen vet hvilke folkevalgte som stemte på hvem. Ingen vet om det var 84 (minstetallet) for at valget var gyldig. En valgprosess i strid med grunnloven og som man neppe ville godtatt i det lokale borettslaget. Den nye presidenten, Luis Parra, er ekskludert fra eget parti etter avsløringer i uavhengige medier om at han er dypt involvert i korrupsjon i samarbeid med Maduro-regjeringen knyttet til matforsyningen i landet.

Ordre fra Kremlin?

Maduro er de facto president i landet, han sitter på våpnene og voldsmakta.
Chavistene greide utmerket å styre landet i grøfta på egen hånd med inkompetanse, korrupsjon og nepotisme. Oljeproduksjonen er knapt en tredjedel av hva den var på topp.

Men Venezuela er tross alt landet med verdens største oljereserver, mesteparten av en så dårlig kvalitet at den ligner på asfalt. Inkompetansen gjorde at landet under Chavez og Maduro bare ble mer avhengig av USA. Det var der råoljen ble raffinert. Samtidig økte importen av oljeprodukter fra USA. Ikke bare trenger man dyr bensin som gis gratis til de med bil, man trenger en viss mengde finere olje for å tynne ut asfalten for at den kan transporteres i rørsystemene.

Glem all den tøffe retorikken om USA-imperialismen. De holdt liv i Chavez og Maduro. Derfor rammer sanksjonene siden 2017 ekstra hardt. For Venezuela har ikke annet å leve av. Nå må de smugle ut olja i mørklagte rustholker. En del olje omlastes i åpent hav. De fraktes videre av mange av de verste bekvemmelighetsflaggene i verden. Sannsynligvis var det en slik som førte til at kysten av Brasil ble tilsølt på slutten av fjoråret. Et av de verste oljeutslippene i nyere tid.

Den nye overklassen i Venezuela – boliburguesia, et ordspill på den bolivariske revolusjonen og borgerskap – har mer enn nok til at de greier seg mens folket går for lut og kaldt vann. Men staten er bankerott. De skal betale ågerrenter til Wall Street, de må betale Russland og Kina, de to hovedkreditorene. Og får knapt importere mat og medisiner uten å betale kontant.

I 2003 dro Hugo Chavez på lynvisitt til daværende statsminister Kjell Magne Bondevik. Han ville vite hvordan Norge greide å beholde så stor andel av oljeinntektene. Da han kom hjem til Venezuela nasjonaliserte han hele oljeproduksjonen. Riktignok en sannhet med store modifikasjoner, men det ble flaggsaken for chavistene. Det ble også grunnlovsfestet, det nasjonale oljeselskapet PDVSA skulle ha kontrollen også i samarbeidsprosjekt med andre oljeselskap.

Tidligere oljeminister og president i PDSVA, Rafael Ramirez, som havnet i klammeri med Maduro i 2014, sier til Reuters at det i praksis er russiske Rosneft og kinesiske CNPC som holder oljeproduksjonen gående i Venezuela i dag.

Altså en omfattende privatisering. Ikke akkurat fyndord blant chavistene. Det er også ulovlig.

Maduro tvitret sjøl om at han møtte den russiske visefinansministeren i fjor høst for å diskutere nye produktive modeller for samarbeid. Ifølge Bloomberg News er det planer om at Rosneft skal ta en større del av produksjonen i landet. Da må Guaido bort.

Uten en alternativ president som mange land anerkjenner, blir det lettere internasjonalt å omgå USAs strenge sanksjoner. For ikke en gang Putin & Co tør ta sjansen på at chavistene sitter til evig tid. Da må lovene endres først. Det er det bare landets anerkjente nasjonalforsamling som kan gjøre. Ellers vil ikke et eventuelt nytt regime være forpliktet til å overholde avtaler.

Så enkelt. Det er ikke bare Satan i nord som ønsker kontroll av oljerikdommene.
Hvem som til slutt vil sitte med kontrollen over nasjonalforsamlingen er fortsatt et åpent spørsmål. Guaido har fått en ny vår. Maduro er presset økonomisk. Putin er utålmodig.

Det er en slags russisk rulett. Taperen taper alt.

Denne kommentaren er skrevet av Roar Nerdal, bosatt i Salvador, Brasil. Han rapporterer for Transit magasin om aktuelle hendelser i Latin-Amerika.


Støtt oss

Leser du Transit magasin jevnlig? Vi er avhengige av din støtte for å produsere global journalistikk.

100,00 Kr

Kategorier:Analyse

Tagged as:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.