KRONIKK: Donald Trumps godkjennelse av det militære angrepet som tok livet av den iranske generalmajoren Qasem Soleimani i revolusjonsgarden og lederen av Quds-styrkene kan være en katalysator som setter store politiske og militære krefter i sving i en ellers skjør region.
Den store geopolitiske maktkampen i Midtøsten består av henholdsvis Iran og Saudi-Arabia med hver sin skare av støttespillere i form av statlige og ikke-statlige aktører. Denne maktkampen har vært gjeldende siden 1979 og opprettelsen av den Islamske Republikken Iran. Saudi-Arabia har siden da sett Iran som en ideologisk, religiøs og politisk trussel mot sin legitimitet. Rivaliseringen mellom dem har utviklet seg til en ideologisk og politisk kamp om innflytelse i Midtøsten.
Av store statlige aktører, så er Russland og Syria i allianse med Iran, mens USA siden 1951 har hatt en forsvarsavtale med Saudi-Arabia. I tillegg til store statlige aktører er det en rekke militser og opprørsgrupper som fungerer som en utstrakt hånd for regimene i Teheran og Riyadh og som forgreiner seg langs sekteriske og religiøse linjer.
Iran er et sjia-styrt land og har da stor støtte og innflytelse i de sjia-dominerte områdene som Libanon, Syria, Bahrain og Jemen. Saudi-Arabia er på sin side sunni-dominerte og finner sin støtte og innflytelse blant den sunnimuslimske delen av Midtøsten.
Stadig mer aggressiv utenrikspolitikk
Saudi-Arabia har primært utøvd sin utenrikspolitikk med myke virkemidler som økonomisk støtte, diplomati, samt religiøs og ideologisk påvirkning før den arabiske våren i 2011. Den arabiske våren og kaoset som fulgte var dermed en av drivkreftene for Saudi-Arabia til å gripe mulighetene, men også for å møte utfordringene som oppstod, med en mye mer aggressiv utenrikspolitikk enn tidligere.
Etter opprøret i Bahrain kunne man observere at Saudi-Arabia i stadig større grad var villig til å bruke egen militærmakt for å sikre sine interesser i nærområdet. Etter inntoget med militære kjøretøy som kjørte over King Fahd Causeway og knuste de folkelige kravene om demokratisering i det sjia-dominerte nabolandet har det vært flere tilfeller av et stadig mer aggressivt og selvhevdende Saudi-Arabia.
Våren 2015 ferdigstilte jeg en masteroppgave i Internasjonale Relasjoner hvor jeg konkluderte med at Saudi-Arabias stadig mer aggressive utenrikspolitikk sannsynligvis ville fortsette i et lengre perspektiv. Etter at avhandlingen var levert er det flere eksempler på et regime i Saudi-Arabia som er villig til å bruke hardere virkemidler som den undertrykkende bruken av militærmakt i Jemen siden våren 2015 og likvideringen av den saudiske dissidenten Jamal Khashoggi i Tyrkia i 2018.
Dette er utenrikspolitiske virkemidler som støtter opp om en overordnet saudisk regimemål – å sike sin egen maktbase som den styrende familien i Saudi-Arabia. Dette til tross for sterke internasjonale reaksjoner og fordømmelser. Den saudiske kongefamilien har med andre ord vært villig til å ta stor risiko for å sikre sin posisjon.
Et presset Iran
Iran har siden Trump trakk USA fra atomavtalen i 2018 blitt stadig mer isolert grunnet harde økonomiske og politiske sanksjoner. Siden USA trakk seg fra avtalen, så har det vært en rekke hendelser i og rundt Persiabukta som indikerer et presset Iran. I mai 2019 var det et angrep på flere utenlandske skip, blant annet et norsk skip utenfor de Forente Arabiske Emiratene, som blir omtalt som en sabotasjeaksjon utført av den Iranske Revolusjonsgarden.
I september 2019 inntraff et angrep mot det saudiske oljeselskapet Saudi Aramco på et av verdens største prosesseringsanlegg i Buquaq, Saudi-Arabia. Angrepet ble angivelig utført av Houthi-bevegelsen, som er en sjiaorientert gruppe, ved hjelp av droner, mens Saudi-Arabia og USA mente Iran stod bak angrepet.
Fredag den 3. januar ble en ny leder for Quds-styrkene, Brigadegeneral Esmail Qaani, utnevnt i Iran. Qaani har vært nestkommanderende i Quds-styrkene siden 2006 og dermed en tett medarbeider til tidligere general Qasem Soleimani. Iran har med sin revolusjonsgarde og Quds-styrkene et godt utgangspunkt til å utøve militære operasjoner i sitt nærområde, samt i og fra områder hvor de har støtte og innflytelse som i de sjiadominerte landene i Midtøsten.
En farlig cocktail
Et presset Iran med sterke behov for å hevne drapet på general Qasem Soleimani og en kronprins i Saudi-Arabia som er villig til å gå langt for å sikre kongedømmets målsettinger om regimeoverlevelse er en skummel kombinasjon og som potensielt kan utløse en dominoeffekt av uønskede hendelser i en ellers skjør region. Det er vanskelig å vurdere hvor en eventuell hevnaksjon fra Iran vil inntreffe og hvilke mål som kan bli rammet, men det er krefter i Midtøsten som potensielt kan utnytte mulighetsrommet i en eskalering mellom Iran og USA med allierte som gjør situasjonen alvorlig.
Hormuz-stredet med sin beliggenhet i Persiabukta regnes som et strategisk knutepunkt for skipstrafikk, handel av råvarer og en geopolitisk lokasjon med militær nærhet til flere konfliktområder kan være et av flere områder hvor det fort kan oppstå uønskede hendelser som potensielt kan påvirke internasjonal skipstrafikk og handel. USA har blant annet sin femte flåtestyrke stasjonert i Bahrain og har betydelige militære kapasiteter i området.
En hevnaksjon mot USAs interesser i Saudi-Arabia vil potensielt trigge en kraftig reaksjon fra det saudiske kongedømmet. Det saudiske regimet var et av flere land som var villig til å støtte opp om det amerikanske initiativet om en internasjonal flåtestyrke med hensikt om å sikre skipstrafikk i Persiabukta.
Iran har stor innflytelse på den sjia-dominerte gruppen Hizbollah som har Israel som sin hovedfiende og er en nær alliert av USA. Hizbollah har de siste årene rustet kraftig opp og var i september 2019 i militære trefninger med Israel.
Det er med andre ord flere steder i Midtøsten som i en gitt situasjon fort kan eskalere ut av kontroll.
Denne kronikken er skrevet av Mads Myrbråten, og ble først publisert på nettstedet Den arabiske halvøy.
Myrbråten har en mastergrad i internasjonale relasjoner fra NMBU og en bachelorgrad i Midtøstenkunnskap. Myrbråten har blant annet hatt et opphold som hospitant på den norske ambassaden i Riyadh, Saudi-Arabia.
