Økologisk økonomi er fullt mulig

Den 12. april i år passerte Norge den såkalte overforbruksdatoen; det vil si at vi som nasjon hadde forbrukt vår andel av den globale økologiske produksjonen. Resten av året snylter vi på andre nasjoner og på framtida. På samme tid valgte norske fagorganiserte å gå til streik for å oppnå økt kjøpekraft. De tillitsvalgte viste til at lederlønninger på mange millioner fortsetter å øke, og spør hvorfor deres medlemmer skal ligge etter.

Slik drives forbruk og etterspørsel videre i en evig jakt på økonomisk vekst. Veksten anses som selve grunnlaget for menneskelig sivilisasjon, til tross for erkjennelsen av jordklodens begrensede størrelse. I mange år har økologer, økonomer og andre pekt på at ubegrenset vekst på en begrenset planet er en umulighet. Ikke desto mindre fortsetter politikere og vi andre å handle som om grenseløs vekst er både naturlig og  nødvendig.

En av de fremste kritikerne av dette økonomiske systemets iboende motsetninger er professor i økologisk økonomi ved Nord Universitet, Ove Jakobsen. I boka «Økologisk økonomi – et perspektiv for fremtiden», som kom ut for et par år siden, sammenfatter han hvordan ulike tenkere har forsøkt å utfordre dagens rovdriftsøkonomi. Han kommer også med sine egne refleksjoner.

I første del av boka forklarer Jakobsen hvordan naturen, jordkloden vår, utgjør det materielle grunnlaget for økonomien. Når dette er forstått blir det også klart at undergraving av naturgrunnlaget undergraver økonomien. Derfor er en økonomisk politikk som tar naturen på alvor helt nødvendig. Vi har behov for å utvikle en økologisk økonomi. Og det haster.

For å komme fram til en slik økologisk økonomi må vi heve blikket fra lønnskontoen og se på helheten. Økonomien kan ikke utvikles i økologisk retning før vi legger en helhetlig forståelse av situasjonen til grunn. Penger er en mangelfull målestokk for vår egen såvel som for jordklodens livskvalitet, derfor må andre fagfelt enn økonomisk teori trekkes inn.

Det som økonomene kaller eksternaliteter, altså de ikke regnskapsførte, og ofte ikke forutsette, konsekvensene av vår økonomiske virksomhet, må naturligvis trekkes inn, men også kulturelle og psykologiske faktorer må være med om vi skal gripe helheten. Det kreves en tverrsektoriell forståelse. 

Når vi mennesker skal forholde oss til grunnleggende utfordringer søker vi kompromisser. Stilt overfor fakta om klimaendringer, ressursuttapping og svinnende biologisk mangfold, velger investorer så vel som politikere å flikke på systemet. For beslutningstakere er det alltid lett å gripe til kortsiktige og overflatiske tiltak som bare utsetter eller tilmed forsterker de underliggende problemene. De leiter, som det jo heter, etter «avbøtende tiltak». 

Professor Arne Næss påpekte at det går et viktig skille mellom en grunn og en dyp tilnærming til miljøutfordringene. Jakobsen legger til en differensiering mellom politikkens harde kjerne, et verdensbilde som ligger fast, og et belte av beskyttende tiltak som er i endring. Avbøtende tiltak er i en slik forstand påkrevet nettopp for at den harde kjerne av vekstpolitikk ikke skal trues. 

Jakobsen peker på mange tenkere som på ulike måter har fremmet sin kritikk av vekst-paradigmet. Han tar utgangspunkt i filosofen Baruch Spinoza som levde på 1600-tallet, og som også har hatt stor betydning for de norske øko-filosofene Arne Næss og Sigmund Sætereng. Spinoza var opptatt av menneskets plass i helheten og  Jakobsen stiller hans holistiske syn opp mot det mekanistiske og fragmenterte verdensbildet hos René Descartes, som i stor grad ligger til grunn for det moderne synet på virkeligheten. Der Descartes ser på helheten som en sum av enkeltelementer, hevder Spinoza at helheten er noe mer enn summen av bestanddelene. Slik holistisk tenking er nødvendig i møte med de økologiske utfordringene, hevder Jakobsen.

Han refererer informativt et stort antall tenkere som fra ulike utgangspunkt har tatt opp de problemstillingene han er opptatt av. Her nevnes de anarkistiske og antroposofiske tradisjonene et hundreår tilbake i tid, og ikke minst de mange praktiske og teoretiske tilnærmingene de siste femti åra fra folk som E. F. Schumacher, Manfred Max-Neef og Margrit Kennedy, eller Vandana Shiva og Naomi Klein.

Disse tenkerne har ulike syn på forholdet mellom privat og offentlig økonomi, men et hovedbudskap er nødvendigheten av lokale løsninger. Framstilling av energi, mat og andre produkter bør i størst mulig grad skje lokalt, og utvikling av lokale valutaer kan være et viktig bidrag til å realisere dette. Bedrifter med lokalt eierskap har en helt annen tilhørighet i lokalsamfunnet enn en filial av et multinasjonalt konsern. Mangfoldet må sikres gjennom kombinasjon av offentlig og privat eierskap med ulike former for kooperativer som et viktig innslag.

Jakobsen beskriver godt og grundig alternativer til dagens ekstraktive økonomiske system. I en hverdag der det blir stadig mere åpenbart at vi er på kurs mot biologisk og klimatisk sammenbrudd er dette nødvendig og riktig. Vi trenger å slå fast at at en økologisk økonomi er fullt mulig. Det Jakobsen ikke kan fortelle oss, er derimot hvordan jordklodens fortsatt voksende befolkning, og ganske særlig befolkningen i overforbruksland som Norge, skal slutte å strebe etter mer av alt, og heller søke lykke og sjølrealisering innen rammene av en kretsløpsøkonomi.

Denne bokomtalen er skrevet av Jan B. Vindheim, mangeårig MDG-politiker fra Trondheim. Vindheim er også forfatter og har skrevet både diktsamlinger og sakprosa, siste utgivelse «Påfuglengelens folk -Jesidienes historie, religion og politikk» (2022).