Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Tysklands regjering har brutt sammen.
I skyggen av den allestedsnærværende kampen om den amerikanske presidentmakten har den tyske trepartiregjeringen – SPD, FDP og De Grønne – i de siste ukene og månedene sklidd inn i en politisk krise som har grodd seg større og større for hver dag som har gått.
Onsdag kveld, omtrent samtidig med at Kamela Harris måtte innrømme valgnederlaget for Trump, var det slutt.
Finansminister Christian Lindner (FDP) hadde i hemmelighet utarbeidet et strategipapir som bl.a. innebar kraftige skattereduksjoner for de rikeste, kutt i pensjoner og borgerlønn og senkning av ambisjonsnivået for det grønne skiftet. I ultimatums form krevde han at de to andre regjeringspartnerne skulle akseptere hele pakken, evt. at regjeringen samlet skulle gå for nyvalg.
Det kunne ikke gå, begeret var fullt.
Forbundskansler Olaf Scholz valgte å benytte sin fullmakt til å avskjedige finansministeren. Dermed var det over og ut også for regjeringens tre andre FDP-ministre. I løpet av torsdagen ble det klart at en av de tre FDP-ministrene, transport- og digitaliseringsminister Volker Wissing, ville fortsette i regjeringen. En konsekvens var at han måtte melde seg ut av partiet han hadde tilhørt gjennom flere tiår.
Kort tid etter avskjedigelsen holdt Scholz en tale som kanskje er den beste i hans tre-årige kanslerperiode. Den ellers så mutte og forsiktige Scholz gikk der rett i strupen på sin tidligere finansminister og beskyldte han bl.a. for «ansvarsløsthet» og «egoisme» og for å sette «klientellpolitikk og kortfristig overlevelse av eget parti» over hensynet til landets ve og vel. Dermed var det ikke noe «resterende tillit som kunne muliggjøre videre samarbeid».
Uvanlig sterke ord i det ganske dannede ordskiftet som normalt preger tysk politisk debatt, og regelrett oppsiktsvekkende at de kom fra selve inkarnasjonen på den ansvarlige tyske sosialdemokrat.
Men Scholz har sannsynligvis sine ord i behold. FDP med Lindner i spissen har fra dag 1 vært denne regjeringens store troublemaker.
Utfordringene regjeringen sto foran ved regjeringsdannelsen høsten 2021 var gigantiske: enorme investerings- og utviklingsbehov knyttet til det grønne skiftet, til haltende infrastruktur både når det gjeldt tog/veier, digitalisering og skole/forskning. Dertil utfordringer knyttet til et underfinansiert pensjonssystem, til demografisk ubalanse og arbeidskraftmangel i nær sagt alle samfunnssektorer og til et oppsvulmet og effektivitetshemmende byråkrati frembrakt av føderalismens kompleksitetsproduserende irrganger. Tyskland har over flere år også vært under sterkt press fra NATO og de vestallierte om gjenoppbygging av et forsømt forsvar, og for å oppfylle lovnadene om våpenstøtte til Ukraina. I tillegg kommer det store omfanget av ukrainske krigsflyktninger som har satt byene og kommunene under sterkt finansielt press.
I regjeringen har særlig De Grønne med økonomi- energi- og klimaminister Robert Habeck i spissen vært en drivkraft for nødvendige strukturelle reformer og for forpliktende investeringsprogrammer. Ikke minst gjelder dette ambisjonene for klimapolitikken og det grønne skiftet. Når det gjelder økningen av fornybarandelen av strømforbruket (sol og vind), kan regjeringen vise til svært gode resultater. På andre områder – bl.a. den omfattende pakken for omlegging fra kull- og oljebasert oppvarming til varmepumpeteknologi – har det periodevis blitt utøvd dårlig politisk håndverk.
Kranglene innad i regjeringen har ofte hatt sitt utspring i den grunnlovsforankrede bestemmelsen om en såkalt «Schuldenbremse» («gjeldsgrense») for de tyske statsfinansene, og konkret i hva slags konsekvenser denne skal ha for regjeringens finanspolitikk. Til syvende og sist handlet det dermed også om hele fundamentet for regjeringens styrings- og endringsevne.
Bestemmelsen har tunge historiske røtter, med 20-tallets superinflasjon, det sene 40-tallets valutareform og etterkrigstidens «tæring etter næring»-mentalitet som noen av de viktigste bakgrunnsfaktorene. I den tyske trepartiregjeringen har spare- og forsiktighetspolitikken hatt sin fremste og i særklasse mest høyrøstede eksponent i nettopp finansminister Christian Lindner.
Det er vært stor uenighet innad i regjeringen om hvilke frihetsgrader gjeldsgrensebestemmelsen gir – i hvilken grad den tillater spesielle fondsavsetninger, om hva slags ytre omstendigheter som kan utløse låneopptak utover de fastsatte 0,35% av nettoinnlandsproduktet osv osv. En rekke fremtredende tyske økonomer omtaler bestemmelsene som «fremtidsfiendtlige», en «hemsko for politikken» og ikke minst, helt unødvendig utfra musklene i den tyske realøkonomien. Andre økonomer har gitt støtte til Lindners sparepolitikk.
Et regjeringsprosjekt som mange i begynnelsen satte sitt håp til – en regjering med ambisjoner om å føre en fremtidsrettet reformpolitikk med forankring i Tysklands politiske sentrum – hadde i realiteten allerede fra begynnelsen av bygget så mange motsetninger inn i seg at det i det lange løp ikke kunne gå.
Nå er kortene kastet.
Regjeringen Scholz fortsetter nå fram til jul som en to-partiregjering av SPD og De Grønne. Rundt 15. januar vil så Scholz stille Forbundsdagen spørsmålet om han har flertallets tillit (en såkalt «Vertrauenfrage» etter Grunnlovens artikkel 68), noe han med FDPs fratreden fra regjeringen ikke vil få. Grunnlaget for oppløsning av forbundsdagen og utskriving av nyvalg vil da foreligge.
Beslutningen om dette fattes suverent av forbundspresident Frank Walter Steinmeier. Han har også fullmakt til å be regjeringens fortsette som en mindretallsregjering, evt. kan et nytt flertall i forbundsdagen selv peke på et regjeringsalternativ gjennom et såkalt «konstruktivt mistillitsforslag. Ingen av disse alternativene er særlig sannsynlige. Nyvalg må etter grunnloven måtte holdes innen 3 måneder etter oppløsningen av forbundsdagen. Et sannsynlig tidspunkt er siste halvdel av mars.
I mellomtiden må statsbudsjettet for 2025 bli loset gjennom forbundsdagen. I tillegg har Scholz uttrykt at han har til hensikt å få gjennom en støttepakke til et næringsliv i motgang og en reform som hindrer nedgang i pensjonene. Dette var helt sikkert blant temaene i Scholz’ møte med opposisjonsleder Friedrich Merz (CDU/CSU) i løpet av torsdagen.
Det store spørsmålet er hva som blir de politiske langtidsvirkningene av denne ganske spektakulære affæren. Vil det kunne endre det politiske landskapet, vil den kunne slippe løs en ny politisk dynamikk i en setting en politisk situasjon som mange har ansett som temmelig fastlåst og handlingslammet.
Tysklands kommende forbundskansler vil sannsynligvis hete Friedrich Merz (CDU/CSU), en «mann av i forgårs» ifølge en kommentar i dagens «Die Tageszeitung». Det er slik sett mye som tyder på at Scholz’ sorti også innvarsler slutten på det mangeårige hegemoniet for venstreliberal politikk i Tyskland.
Valgkampen vil måtte skje samtidig med at Trump tiltrer det amerikanske presidentembetet. En tysk regjering i valgkampfase og evt. i koalisjonsforhandlinger vil i en slik situasjon slett ikke være gunstig. Alternativet med en svak og splittet regjering i Tysklands og Europas møte med Trump ville sannsynligvis vært betydelig verre.
Dette innlegget ble først publisert på skribentens Facebook-side, og er republisert med godkjennelse.
