Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Kjære medmennesker,
Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen🕊
I år er det ett hundre år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels Fredspris for asylpasset.
Hundre år senere ser det ikke ut til at det som skulle være et velfungerende system, fungerer i praksis for den globaliserte likegyldigheten bare vokser.
På en uke har syv lik skylt i land på Lesvos strender. For en uke siden forliste en båt med 50 mennesker om bord utenfor Sabratah i Libya. Ingen av dem overlevde. Så langt har tolv lik skylt i land på libyske strender de siste dagene. Ni lik er plukket opp etter et forlis utenfor Tunis.
Vi hører ikke et ord om disse menneskene i norske medier. Det kan synes som om de drukner to ganger, først i Middelhavet, så i skyggen av norske mediers fravær. Nok en gang er vi ute av stand til å belyse to humanitære kriser samtidig.
La de grusomme bildene hjemsøke oss, skrev den amerikanske feministen Susan Sontag i essayet Å betrakte andres lidelse, men det kan synes som om bildene av fargede menneskers lidelser ikke lenger har en transitiv funksjon.
Når vi vet at voldtatte kvinner brenner av seg fingertuppene på små stålplater av redsel for å bli returnert til det helvete de har flyktet fra – hvorfor reagerer vi ikke nevneverdig?
Er vi empatiutmattet og blir vi således handlingslammet, eller er det slik at vi faktisk ikke anser alle mennesker som like mye verdt?
Både på de greske, italienske, spanske og maltesiske øyene finnes det i dag ulike former for interneringsleire der menneskerettighetsorganisasjoner gang på gang varsler om grove humanitære overgrep.
Kvinner på flukt i Europa sover med bleie om natten for å slippe å gå på do.
Stor mangel på tolker, informasjon, fravær av bevegelsesfrihet, konfiskering av alle personlige eiendeler, inkludert telefoner, papirer og egne klær er en del av en systematisk undertrykkelse som til slutt kan gjøre et menneske desperat nok til ikke å se noen annen løsning enn å døyve egen smerte.
Stadig frykt og trusler om retur eller deportasjon gjør også mange syke av redsel for hva som kan møte dem.
I Middelhavet ligger det nå et norskflagget redningskip med kvinner og barn om bord. På én dag er over 100 mennesker reddet av sivile skip, men de skal aldri få sette sine ben på trygg norsk jord.
Som kvinner har vi et særs ansvar for å snakke for de kvinnene som har blitt fratatt alle muligheter til å heve sin egen stemme. Kvinner på flukt er ikke stemmeløse, de er tvunget til stillhet, det er stor forskjell.
I fjor ble 32.000 mennesker tvunget tilbake til Libya. Mange av dem er kvinner og barn.
4000 mennesker er så langt i år bekreftet tvunget tilbake av såkalt libysk kystvakt mot sin vilje. Kvinner som flykter fra tortur, voldtekt og grove humanitære overgrep blir tvunget tilbake til sine overgripere og norske skattepenger er med på å finansiere det. 6000 mennesker har klart å ta seg til den italienske kysten så langt i år. Det er enda fler enn samme tid i fjor.
Det er nettopp i år, på hundreårsmarkeringen, vi har muligheten til å bruke vår stolte arv etter Nansen.
Jeg ber våre kvinnelige politikere om å vurdere på nytt om dette virkelig er den arven vi skal gi videre til våre barn eller om det er på tide å slutte å være med på grove humanitære overgrep våre barn må si unnskyld for om femti år.
Det er på tide at vi spør oss selv:
Hvem teller som mennesker?
Hvilke liv regnes som verdifulle?
Hvilke liv er verdt å sørge over?
Transit magasin gjengir her 8. mars-appellen fra Kristina Quintano, Budbringeren fra Helvete.
LES OGSÅ:
