– Historien vil gjøre ære på denne generasjonen egyptere, og våre barnebarn vil huske denne bragden – en bølge av utbygging uten sidestykke i det moderne Egypt.
De rosende ordene om myndighetenes plan for en ny administrativ hovedstad, tilhører Egypts statsminister Mustafa Madbouly, som også har vært boligminister.
Egypt har en lang tradisjon med megaprosjekter, fra pyramidene i oldtiden til Suezkanalen og Aswandammen i nyere tid – og den nye Suezkanalen, bygget etter at general Abdel Fattah al-Sisi kom til makten i 2013.
Kanskje ligger det i underbevisstheten hos de sittende myndighetene, at for å bli husket, må man bygge noe stort.
Megaprosjektenes land
Denne gangen er det en ny hovedstad som skal bygges.
I ørkenen 45 kilometer øst for Kairo, skal presidentpalasset, parlamentet og hele statsapparatet få nye bygninger. En egen flyplass, nytt operahus, businessdistrikt, universitet og leiligheter er også planlagt.
Signalbygg på signalbygg skal erstatte den tusen år gamle hovedstaden i et av verdens eldste land.
I fjor innviet president al-Sisi en megakatedral, den største i Midtøsten, og en megamoské, nest størst etter Al-Haram moskeen i Mekka.
Gjennom det hele skal det strømme en offentlig park og en kunstig elv – den nye hovedstadens versjon av Nilen. Prosjektet dekker et område på størrelse med Singapore, og krever investeringer for nesten 400 milliarder kroner.
Skitt og larm
Man skal ikke ha oppholdt seg lenge i dagens Kairo før man skjønner hvorfor ideen om blanke ark kan ha en viss appell. Byen huser over 20 millioner innbyggere, og er en av de mest forurensede og støyende i verden.
Store trafikkmaskiner og mangefelts motorveier går på kryss og tvers gjennom byen. Likevel er det alltid kø. Kollektivtransporten er overfylt og dårlig utbygd. Går man til fots langs de store veiene, er det med livet som innsats.
Fattigdommen er høy, og mange bor i store slumområder med dårlige hus og enda dårligere tilgang på offentlige tjenester. Samtidig står fordums praktbygg tomme og forfaller uten vedlikehold.
Men er det en god idé å begynne på nytt i en helt ny by?
– Kan bli en suksess
– Det tar gjerne rundt femten år å utvikle en ny by, og jeg er sikker på at Kairos innbyggere vil trenge nye steder å bo om femten år. Min eneste bekymring er transport, sier Sahar Attia.
Hun er professor i arkitektur og har deltatt i FNs arbeid med å forbedre urbane boforhold under UN Habitat.
– Hvis man bygger en god forbindelse mellom Kairo og den nye hovedstaden, så tror jeg at det kan bli en suksess, fortsetter hun.
– Gjør det bare vanskeligere
Karim Ibrahim fra organisasjonen Tadamun er mindre optimistisk. Han og kollegene jobber for å finne de dypere årsakene bak Kairos problemer.
– Det handler ikke om hvorvidt sentrum ligger her eller der. Man gjør det bare vanskeligere ved å flytte byen. Det handler om hvordan man styrer, sier Ibrahim.
Slik han ser det, er det mest grunnleggende problemet at beslutningene tas langt unna folk flest.
– Byråkratene som styrer med pengene har ingen kontakt med realitetene på bakken. Når de bestemmer hvor det skal bygges en skole eller et sykehus, er det ikke relatert til folks faktiske behov, sier han.
For de rike?
Ifølge Associated Press, er lønna til de offentlig ansatte som skal jobbe i den nye byen for lav til å kunne bo der. De minste leilighetene vil koste oppunder 650 tusen kroner. En vanlig årslønn for en byråkrat er litt over førti tusen kroner.
Flere har uttrykt bekymring for at den nye byen kun blir for de rike.
Ibrahim tror at ressursene vil styres bort fra den gamle hovedstaden når man stadig skal bygge nytt og flott utenfor byen. Når de rikeste flytter ut, følger pengene etter. Da blir det lite igjen til å ta vare på den gamle byen.
Blanke ark, igjen
Det er heller ikke første gang at Egypts styresmakter forsøker å starte med blanke ark.
Dagens sentrum er bare hundre år gammelt. Det ble i sin tid konstruert som en ny by like utenfor det historiske Kairo, og det tok lang tid før folk flyttet inn og byen fikk liv. Nå har den gamle og den nye delen vokst sammen.
Andre ganger har det ikke fungert så bra. På syttitallet forsøkte tidligere president Anwar el-Sadat å konstruere en ny administrativ hovedstad midt mellom Kairo og Alexandria. I dag har Sadat city en befolkning på knappe 150 tusen hoder.
Også i nyere tid er det gjort forsøk på å flytte sentrum.
Nye sentrum som aldri ble
For femten år siden snakket man om at Ny Kairo, et ørkenområde øst for Kairo, skulle bli det nye downtown. Her skulle internasjonale selskaper ha sine kontorer, og flere universiteter bygde nye campuser i ørkensanden.
Det er åpenbart at det er lagt igjen penger her. Noen hus ser ut som greske templer med marmor i rødt og grønt, eller som kopier av Colosseum i Roma. Andre er bygget i moderne stål og glass.
En bawab, eller portner, henger utenfor en av de påkostede nye bygningene. Fasaden er i modernistisk stil med geometriske figurer i stein og hvit marmor. Smijernsporten er ornamentert med blomsterranker og lotus.
Men på innsiden er huset uferdig. Gatene er tomme for liv. Sentrum består av en stor motorvei med et par spredte kjøpesentere og kontorbygg.
Portneren er ikke den eneste i området som er leid inn for å passe på et tomt eller halvferdig hus.
Flytter fra problemene
Ibrahim mener at det er noe fundamentalt galt med administrasjonen av de nye byene.
– Ny Kairo er en av de posheste byene vi har bygget til nå, men der er ingen fungerende styring. Det finnes ikke kollektivtransport og man kan ikke gå til fots. Der er ingen gatelys, der er problemer med plass til parkering, og der er hull i veiene fordi det ikke gjøres vedlikehold, sier han.
Problemene har kommet allerede, selv om området knapt er befolket.
– Folk gir opp og forlater Kairo på grunn av dårlig styring, men problemene de flytter fra dukker opp i de nye byene også. Så lenge vi ikke tar fatt på problemene med ulikhet og hvordan byen administreres, så vil dette fortsette, sier Ibrahim.
Hva med gamle downtown?
Når den nye hovedstaden bygges, er det også et åpent spørsmål hva som vil skje med det historiske sentrum, byens hjerte hvor Tahrirplassen var åsted for et opprør mot regimet som i dag virker uendelig lenge siden.
Mange av de offentlige funksjonene som skal ut til den nye byen, har i dag kontorer i historiske palasser i downtown. Attia mener det er bra at disse bygningene nå kan bli åpent tilgjengelige.
– Hvorfor skal vi bruke disse bygningene som departementer, når vi kan bruke dem som kunstgallerier eller boutique hoteller? Man vil frigjøre plass til kultur og turisme, sier hun.
De siste årene har myndighetene satt i gang renovering av historiske bygninger. Det er innført lyskryss og kameraovervåkning der trafikken før var det komplette kaos. Flere gater er rustet opp med brostein, belysning og benker, og det har kommet hippe kafeer for den unge kultureliten.
– Et friluftsmuseum
Da opprøret var over i 2011, tok mange vanlige egyptere initativ til en opprydning i byen sin. På noen måter er renovasjonsarbeidet som gjøres i dag, også en måte å gjøre byen bedre for de som bor der. Men Ibrahim er redd for at måten det gjøres på, vil ta livet av downtowns sjel.
– Vi er i ferd med å gjøre det til et friluftsmuseum heller enn en levende by, sier han.
Downtown har lenge vært et sted hvor veldig få bor, men mange kommer for å jobbe. Der er butikker, restauranter og gateselgere som tilbyr alt fra et kjapt måltid til klær og leker – en formell og uformell økonomi som har vokst frem etter behovene til dem som hittil har ferdes her.
Mange av dem er nettopp de lavtlønnede offentlig ansatte, som nå skal ut til den nye hovedstaden.
Ibrahim er bekymret for at downtown skal poleres og tilpasses turister og folk med mer penger. Samtidig som byen gjøres finere, jages gateselgerne bort.
Renovasjon langs Nilen
Et lite stykke nord for sentrum, langs Nilen, ligger en av de eldste bydelene i Kairo. Før i tiden var Ramlet Boulaq Kairos havn. Nå er det verksteder og manuelt metallarbeid som dominerer.
En gammel mann sitter og røyker vannpipe ved siden av en stabel med slitte bildekk og rustne karosserier. Bak ham ruver en staselig gammel bygning. Den er smykket med pilastere, girlandere og rosetter, men er blitt helt brun av støv og eksos.
– Jeg er seksti år og huset her er eldre, kanskje hundre eller tohundre år, sier han.
Mange av de lavtlønnede som befolker downtown på dagtid, bor i slike sentrale, uformelle strøk. Men også dette området skal renoveres, etter myndighetenes plan.
Kairos Barcode
En eldre herremann i en forslitt blå dressjakke forteller at familien hans har bodd her i tre generasjoner. Hassan driver et verksted hvor de smelter jern og støper reservedeler for hånd.
På andre siden av gata fra verkstedet, står Sinan Pasha-moskeen fra 1571, bygget under den ottomanske tiden. Den er fortsatt i bruk, men nylig har kuppelen og minareten blitt fullstendig overskygget av et enormt bygg like bak.
Et trettini etasjer høyt luksushotell med spa, nattklubb og bankettsaler skal bli det nye stedet for byens aller rikeste. St. Regis hotell er bare ett i rekken av skyskrapere i stål og glass langs den østlige Nilpromenaden.
Kairos eget Barcode er en del av av en storslått plan om å modernisere byen som først ble lansert under tidligere president Hosni Mubarak, og siden videreført av militærregimet. Områdene langs Nilen skal bli til flotte promenader, som i Miami eller Nice.
Drabantbyer for de fattige
På prospektene ser man moderne skyskrapere og grønne parker i et dust kveldslys. Der er ingen uasfalterte veier, sotete verksteder eller furete folk.
Hassan og de andre innbyggerne i Ramlet Boulaq passer ikke inn i bildet.
I teorien skal lokale beboere i nabolag som blir oppgradert, få rett til å leie og kjøpe først når den nye visjonen av Kairo står ferdig. Men som i den nye hovedstaden, vil de nye leilighetene bli mye dyrere enn husene de bor i nå. En familie som tjener noen hundre pund i måneden, kan ikke betale to tusen pund i husleie.
Myndighetenes løsning ligger nok en gang ute i ørkenen.
Parallelt med de nye byene for de rike, er det også bygget opp drabantbyer med massive leilighetskomplekser utenfor byen. De er ment å ta i mot de fattige familiene som må flytte ut av sentrum for å gi plass til pengesterke investorer.
– Der er ingenting i ørkenen
Men de økonomiske og sosiale nettverkene som gjør at folk kan leve, følger ikke nødvendigvis med ut i drabantbyene når folk flytter.
– Der er ingenting der ute i ørkenen. Ingen jobber, ingen offentlige tjenester, ingen transportmuligheter. Det ser fint ut på overflaten, men levekårene er mye verre enn i de uformelle nabolagene i sentrum som ikke ser så fine ut på overflaten, sier Ibrahim.
I Boulaq er hver gate som en liten landsby. For Hassan er det utenkelig å flytte, men han ser ut til å ha avfunnet seg med at han blir siste generasjon i den gamle bydelen.
– Det er de unge som kan flytte ut i ørkenen. Vi gamle kjenner ikke noe annet. Vi vil bli her, sier han.
Verdien av sand
I Ard al-Liwa, lengst vest i Kairo by, løper smale, uasfalterte gater mellom høye boligblokker av variabel standard. Innimellom husene er det rester av dyrket mark.
Mens myndighetene sliter med å få de nye byene i ørkenen til å fungere, har Kairos bebyggelse sakte men sikkert begynt å spise av jordbrukslandet rundt. Byggeaktiviteten er uregulert, og går utover det dyrkbare arealet som bare utgjør tre prosent av hele Egypt.
En av årsakene, er verdien av land. Mens ørkenlandet er priset høyt av sine eiere i staten og militæret, er jordbrukslandet som eies av fattige bønder, priset lavt.
Ard al-Liwa er en av områdene hvor fattige har bygget hus der de har råd – på jordbruksland.
Gresser mellom boligblokkene
På et gatehjørne sitter Mohammed og røyker sheesha mens hans tre sønner passer på buskapen som gresser mellom boligblokkene – en stor flokk sauer og noen få kyr.
– Er du muslim?, spør Mohammed.
Han vil gjerne gifte vekk de eldste sønnene til en vestlig kvinne. Kanskje kan de få et bedre liv, men religionen er fortsatt viktig.
Offentlige tjenester som sykehus og asfalterte veier glimrer med sitt fravær i Ard al-Liwa. Likevel har området en aktiv lokal økonomi som gjør den uformelle slummen bedre å bo i for mange enn de nye drabantbyene.
En by er mer enn bygninger
Ifølge FN, er Egypts befolkning ventet å øke til 160 millioner i 2050. I dag har landet over 100 millioner innbyggere. Over tretti prosent lever under fattigdomsgrensen.
Det er ingen tvil om at Egypts voksende befolkning må ha flere steder å bo i fremtiden. Hittil har uregulert bygging vært en løsning for de fattigste, men de store slummene er også til dels helsefarlige og avskåret fra offentlige tjenester.
Det trengs en helhetlig plan.
Men hvis ikke myndighetene innser at en by er mer enn bygninger, så kan resultatet av Egypts siste megaprosjekt bli tomme praktbygg i ørkenen og en stadig mer overbefolket og forslitt historisk hovedstad.
