Filmanmeldelse: «Ellos eatnu – La elva leve»

Historisk drama om Alta-aksjonen og kampen for samiske rettigheter på slutten av 1970-tallet.

Av: Kristina Quintano, middelhavskorrespondent og kulturkommentator for Transit Magasin

Det er en knall-aktuell film som nå ruller over de norske kinolerretene. Både klimakampen og alle urfolks kamp, sammen med identitetspolitikk og rovdrift på både mennesker og natur er relevante akkurat nå. Ikke minst er artisten Ella Marie Hætta Isaksen strålende i rollen som lærervikaren Ester.

I motsetning til Ella Marie, som i oppveksten tok den samiske stoltheten sin som en selvfølge, har Ester knapt noen kunnskap om sin samiske identitet. En av de første scenen i filmen viser stefaren som kommenterer Esters fetter, Mihkkal, da han kommer og henter Ester iført kofte. «Må han gå rundt og sprade med den der?»

Konflikten om fornorskningen, skammen og tapet av identitet er med fra første stund. For Esters mor er same, og det var også faren, som vi fort skjønner er død. I fiskerhuset skjuler det seg både minner og sorg, og ikke minst et spøkelse av en far. 

Ester, som skjuler sin samiske identitet, blir gjennom fetteren Mihkkal trukket inn både i kampen for naturen og i samenes kamp. Første gang hun ser et samisk flagg henger det på veggen hos Mihkkal, han har sydd det selv.

Esters transformasjon fra en lett uvitende norsk kvinne, til en stolt og kampklar samisk aktivist er fullstendig overbevisende. Karakteren har en drivende, og god utvikling og vi tror på henne når hun, sammen med seerne må lære om samer, og aktivisme, helt fra start.

Noen av filmens vakreste scener er når Ester tilbringer tid sammen med farmoren sin. Når den avdøde farens mor joiker for henne, er det med en kjærlighet både til det samiske og til sitt barnebarn. Det at vi ikke får høre Ester synge før mot slutten av filmen, og da i en sober joik er helt perfekt. Selv om det er mange likhetstrekk mellom artisten Ella Marie og Ester, har ikke regissøren gått for langt i å la de to skli over i hverandre.

Fra første stund tror jeg på Ester, det er ikke musikkartisten Ella Marie jeg ser på lerretet. Kanskje er det den største lettelsen og det eneste jeg var redd for i forkant. Hætta Isaksen har utrolig nyanser av følelser, man ser tvilen i blikket hennes, smerten og hvordan ansiktet nesten åpner seg under transformasjonen, for en debutant er dette en meget god prestasjon.

Filmen er ikke minst en reise i tid og her har rekvisitøren vært strålende. Jeg synes ofte filmer fra 70-tallet blir for utrert i sine kostymer og scenografi, men 1970-tallsscenografien (Cecilie De Lange og Ragnhild Juliane Sletta) er helt perfekt. Både klesmessig, frisyremessig og interiørmessig. Her røykes det inne på kjøkkenet og politibilene vekker gamle minner.

Da jeg selv var 14 år satt jeg, som Natur og Ungdom-aktivist, to døgn inne i Kragerøtunellen for å forhindre at skinnene skulle bli revet opp. I Dagbladet datert 3. november 1989 kan man over nesten en helside i avisen lese, «En halv seier!». På bildet er vi smilende, jeg står helt i forkant med et ungt håp om at politikerne ikke skulle bytte ut togskinnene med motorvei.

På bildet ser man ikke at politiet har spylt oss ned med iskaldt vann for så å sette blåsekanoner rett inn i tunellen for å fryse oss ut. Jeg husker fortsatt da politiet ringte min mor for å si at hennes datter aksjonerte ulovlig i Kragerø-tunellen. «Jeg er på vei ned nå, med varm kakao og pledd!» var min mors svar.

Jeg vet at aktivisme koster og jeg tror på aktivistene i filmen. Jeg får lyst til å tre inn i det iskalde i lerretet mitt på vinteren og sitte i snøen sammen med dem, jeg får lyst til å sultestreike foran Stortinget.

Som halvt norsk og halvt maltesisk ser jeg også hvordan denne filmen, taler alle urfolk og minoriteters sak. Minner om hvordan jeg, som liten ikke fikk snakket mitt eget språk, og alltid følte meg halv kommer sterkt tilbake. Mens Ester finner sin identitet og sin kampsak, minnes jeg mine egne. Det skal godt gjøres å ikke la seg berøre.

Den sterkeste scenen i filmen er kanskje i farens gamle fiskerhus, som skal rives fordi ingen går inn der lenger og den bare bærer på gamle såre minner. Her får Ester et fortvilet sammenbrudd der smerten i ansiktet på skuespilleren er så enorm og overveldende at det også for publikum er umulig å ikke ty til tårene. «Jeg vil ikke være same», gråter Ester. Og vi skjønner henne dessverre så alt for godt.

Filmen, som er bygget på ekte hendelser, tar for seg hvordan både naturkamp og samenes kamp skaper konflikter i enkeltpersoner, blant venner, kolleger, bygdemiljøer og ikke minst hvordan familier rives fra hverandre når noen vil leve i fred (som norske) og andre vil utforske og være stolt av sin egen identitet.

I en kronikk i fjor skrev Ella Marie Hætta Isaksen: «Hva skjer med oss når staten Norge tar fra oss fremtidstroen ved å overkjøre våre rettigheter? Hva skjer når vi ikke lenger har tillit til rettsstaten?«

I filmen Ellos eatnu – La elva leve, har regissør Ole Giæver skapt en film som tar for seg nettopp dette. En film som viser at naturvern er en langvarig kamp mot staten, at aktivisme har sin pris og at de grove menneskerettighetsbruddene som har vært påført samene sitter igjen i generasjoner.

Ikke minst er det en film om samhold, om opplysning som kampvåpen og om viktigheten i at noen står bak og støtter de som kjemper mot urett. Mennesker som ikke selv orker å stå i førstelinje i kampen for klima burde i det minste komme med varm kakao og pledd.

Jeg håper filmen blir vist for alle videregående-elever, politikere og at den når ut internasjonalt. Urfolks kamp er på ingen måte over, heller ikke kampen for naturen, tvert imot har de begge kanskje så vidt bare begynt. 

TRAILER – «Ellos eatnu – La elva leve»: